Innovasjon

Hva tallene om næringslivets FoU kan si oss om forskningspolitikken

Tallene fra Anders Hanneborgs presentasjon av næringslivets FoU-innsats kan bidra til å kaste lys over ikke bare bedriftenes satsing på forskning og utvikling, men også hva FoU er og betyr for nasjonen som helhet.

Per  Koch, Forskningspolitikk

Anders Hanneborg fra SINTEF ga en interessant presentasjon av næringslivets FoU-innsats på samarbeidskonferansen til Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) og Universitets- og høgskolerådet (UHR) den 1. februar. Det finnes også et tilhørende Forskningsråds-notat.

Analysen under står for min regning.

Uklart forskningsbegrep

Politikere og samfunnsaktører snakker ofte om «forskning» og «forskning og utvikling» som synonyme begreper, selv om FoU er et mye bredere begrep som omfatter andre former for læring og innovasjon.

Denne mangelen på nyansering blir ofte blandet sammen med budskapet om at det alltid er bra med mer «forskning» og at næringslivet må ta sin del av ansvaret for at det blir mer «forskning» i Norge.

Spørsmålet om hva slags læring og innovasjon bedriftene faktisk trenger, blir ofte borte i en slik debatt. Slik mister man også muligheten til en mer nyansert diskusjon om forskningens plass i en samfunnsutvikling preget av store utfordringer og kulturelle og teknologiske skifter. Hva slags typer forskning, utvikling eller innovasjon trenger vi nå og i fremtiden? Og på hvilke områder trenger vi mer F og/eller U?

Næringslivet satser mer på FoU

Det er klart at et økende antall bedrifter ser på FoU som en naturlig del av egen virksomhet, og næringslivets totale investeringer i FoU går jevnt oppover. (Figur 1)

Figur 1
Figur 1. Kilde: Utviklingstrender i næringslivets FoU, internt notat Forskningsrådet, 6/2-2023

Men som Hanneborg påpeker: 83 prosent av veksten i næringslivets FoU fra 2011 til 2021 utgjøres av «utviklingsarbeid». (Figur 2)

Figur 2
Figur 2 Kilde: Utviklingstrender i næringslivets FoU, internt notat Forskningsrådet, 6/2-2023

Andelen FoU-øremerket forskning falt fra 27 prosent i 2009 til 21 prosent i 2019.  Til sammenligning var denne andelen 30 prosent i 2001.

Veksten i FoU vi ser nå, skjer i hovedsak i tjenestenæringene. IKT-tjenester står for 45 prosent av veksten i næringslivets FoU.

Disse bedriftene mener åpenbart at det er denne formen for kompetanseutvikling de trenger, og det er ingen grunn til å mistro dem her. Men hvis det overordnede politiske målet er, for eksempel, mer radikal forskningsdrevet innovasjon for en omstilling av det norske samfunnet i en mer bærekraftig retning, gir ikke denne økningen svaret.

Hanneborg viser til at de store norske bedriftene utfører 30 prosent av næringslivets FoU og at de «utfører en lavere andel av næringslivets FoU enn i land vi gjerne sammenligner oss med».

Hanneborg på scenen
Hanneborg presenterer næringslivets FoU på Samarbeidskonferansen. Foto P Koch.

Men her må det legges til at de store norske bedriftene gjerne befinner seg i næringer som ikke investerer så mye i FoU uavhengig av hvor bedriftene befinner seg i verden. Ulike bransjer har ulike behov for FoU, og Norge er dominert av råvarebaserte næringer som innoverer mye, men forsker mindre.

Det er ikke sikkert dette er et problem for bedriftene, så lenge de utvikler den kompetansen de trenger for å henge med i konkurransen. Norsk olje- og gassnæring er for- melt sett «lavteknologisk» (med lite FoU som andel av omsetningen), men helt åpenbart meget kunnskapsintensiv.

Men hvis målet er å skifte ut disse bedriftene med mer forskningsintensive og bærekraftige alternativer som kan bidra med verdiskaping og problemløsning i fremtiden, har man naturlig nok et problem. Offshore-bedriftene holder på kompetent arbeidskraft som kunne ha vært brukt i omstillingen.

Vi må ha en klar ide om hva slags kunnskap og kompetanse bedriftene trenger, og vi må sette mål for samfunnsutviklingen som næringslivet kan bidra til at vi når.

Offentlig støtte til næringslivets FoUoI

Hanneborg må ta tak i tall som ser på både forskning, utviklingsarbeid og innovasjon for å finne relevante data om de offentlige tilskuddene til næringslivets «FoUoI».

Disse tallene viser at den offentlige støtten til næringslivets forskning, utvikling og innovasjon har gått betydelig opp. (Figur 3) Men det meste av økningen skyldes deltakelse i SkatteFUNN, og – som Hanneborg understreker – er det en avtakende andel av disse skattefradragene som tildeles gjennom konkurranse; en avtakende andel styres mot prioriterte områder, og en økende andel tildeles uten FoU-faglig vurdering.

Figur 3
Figur 3 Kilde: SSB tabell 12639, *Skattefunn Faktisk i 2015-
kroner 

Veksten i SkatteFUNN-prosjektene utgjør grovt sett hele veksten i næringslivets FoU i perioden 2009–2019, ifølge Hanneborg. Innkjøpt FoU som andel av egenutført FoU falt fra 31 til 22 prosent i perioden 2009–2019. I SkatteFUNN falt andelen fra 20 til 6,5 prosent.

Hvis målet er å øke satsingen på F-en, blir dette et problem. Dessuten: Hvis nedgangen svekker universitetenes, høyskolenes og forskningsinstituttenes evne til å hjelpe samfunnet med relevant forskningsbasert kunnskap, kan utviklingen også være med på å undergrave andre typer omstilling i næringsliv og offentlig sektor.

Noen ønsker å overføre penger fra SkatteFUNN til forskningsmiljøene for å få fart i F-en. Dette er politisk problematisk, ettersom SkatteFUNN er basert på en ide om næringsnøytralitet og samfunnsøkonomenes ønske om å «ikke velge vinnere». Skatte- FUNN er dessuten finansiert gjennom et provenytap og er ikke en tradisjonell forskningsbevilgning.

Men det er naturligvis mulig å legge inn sterkere krav om samarbeid med forskningsinstitusjoner og prioritering av prosjekter rettet mot bærekraft, samfunnsutfordringer eller andre prioriterte områder.

Men da hever man terskelen for den typen bedrifter som kan og vil delta, og man svekker de mindre bedriftenes oppmerksomhet mot behovet for ulike typer innovasjon. Man kan til og med undergrave næringslivets investeringer i innovasjon.

Bedriftene kjøper mindre FoU

Det er åpenbart en utfordring for forskningsinstituttene (men også i en viss grad for universiteter og høgskoler) at næringslivets innkjøp av FoU avtar. (Figur 4) Næringslivets FoU øker kraftig, påpeker Hanneborg, men deres FoU-innkjøp fra andre viser ingen vekst i perioden 2009–2019.

Figur 4
Figur 4 Kilde: Utviklingstrender i næringslivets FoU, internt notat Forskningsrådet, 6/2-2023

Nå kunne Forskningsrådets tilskudd til samarbeid mellom bedrifter på den ene siden og forskningsinstitusjoner på den andre siden kompensert for noe av dette, men her er det ingen realvekst.

Toprosentmålet gir ingen mening

Regjeringen har bundet seg til det passe vilkårlige og ikke faglig begrunnede treprosentmålet om FoU som andel av BNP. Forskningsministeren mener nå at det ikke er mulig å få til ytterligere økninger i de offentlige investeringene. Næringslivet må derfor betale resten av regningen (toprosentmålet).

Problemet er at man ikke kan løse de utfordringene Norge står overfor med forskningspolitikk alene. Dette er brede næringspolitiske og strukturelle utfordringer som krever mye mer enn at næringslivet forsker mer.

For øvrig gir ikke toprosentmålet svaret på hva slags FoU bedriftene trenger, hva slags FoU Norge som helhet trenger i dag eller hva slags FoU-innsats vi trenger for å endre samfunnet i bærekraftig retning. Det ville gi mer mening å starte med utviklingen av en bred politikk for utviklingen av Norge etter oljen, der FoU er én av mange faktorer. I denne brede sammenhengen gir det liten mening å gjøre FoU til et mål i seg selv.

Topp foto: En omstilling av norsk næringsliv i bærekraftig retning er ikke et rent forsknings- og innovasjonspolitisk anliggende. Batteifabrikken Freyr flytter produksjonen til USA fordi de økonomiske rammebetingelsene er langt bedre der. Foto FREYR Battery