Mens den ene sjokkerende uttalelsen fra USAs president Donald Trump etterfølger den andre, og den verdensordenen som har eksistert siden slutten av andre verdenskrig ser ut til å skulle forsvinne, er det flere som tenker at Europa må gå nye veier. Også innen vitenskapelig og teknologisk samarbeid.
Jon Emil Halvorsen for Forskningspolitikk
EU ser mot Kina og India
For hva skjer egentlig med det europeisk-amerikanske samarbeidet? Vil Trumps USA i stedet vende seg til Putins Russland, og vi vil få en slags ny «uhellig allianse»?[1] Hvilke partnere bør Europa da søke, ikke bare på det sikkerhetspolitiske og det handelsmessige feltet, men også innen forskning?
Mens flere fremdeles opprettholder troen på et fortsatt godt vitenskapelig og forskningspolitisk samarbeid med Europas fremdeles viktigste allierte, og at EU ikke har noe annet valg enn å følge Washington, tenker noen europeiske forskningsledere på en vitenskapelig omdreining til India, ja til og med til Kina.
Bør Europa oppsøke nye vitenskapelige hovedsamarbeidspartnere globalt og gå nye veier, inkludert en tilnærming til Kina? EU har brukt flere år på de-risking eller risikoeliminering i tilnærmingen til Kina på det forskningspolitiske planet. Det har hersket en bekymring for at sensitiv informasjon, eller til og med militær teknologi, skal komme Beijing i hende.
Med Trump-administrasjonens harde retorikk mot Europa og USAs gamle allierte, hvor tollmurer og handelskrig er på bordet, lurer mange på det europeiske kontinentet på om det ikke er bedre å øke innsatsen også i Kina.
Robert-Jan Smits, presidenten for hovedstyret ved Eindhoven University of Technology, advarte nylig om at det vi nå ser og hører fra den amerikanske administrasjonen ikke ser lovende ut for det spesielle forholdet mellom Europa og USA. «Det kan tvinge Europa til å se etter andre partnere å samarbeide med», advarte han.[2]
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen sa på sin side at EU må «engasjere seg utenfor blokker og tabuer».[3] 27. til 28. februar i år reiser von der Leyen til India på den første turen utenfor EU i sin andre periode som kommisjonens president. Hun har også snakket varmt om Kina, og sa at hun ønsket å «engasjere og utdype forholdet vårt» og å «utvide våre handels- og investeringsbånd».[4]
Det kan synes som at Trumps uforsvarlige og uforsonlige retorikk på det geopolitiske feltet kan dytte EU stadig mer i retning av et samarbeid med India og Kina, ikke bare innen handel, men også forskning.
Hva med Norge?
Selv om vi ikke er medlemmer av EU, har Norge som kjent et tett forskningssamarbeid med unionen. Ikke minst gjelder dette vår deltakelse i Horisont Europa, verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, og EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Der kan norske aktører søke om midler på linje med bedrifter, offentlige virksomheter og forskningsinstitusjoner i EUs medlemsland. Horisont Europa er en del av EUs budsjett for årene 2021–2027. I tillegg deltar Norge i det europeiske forskningsområdet (ERA), med formål om å utvikle et indre kunnskapsmarked med fri flyt av forskere, kunnskap og teknologi.
Når det gjelder Horisont Europa har Norge hatt stor nytte av sin deltakelse, med flere milliarder mer tilbake enn de vi betaler inn for å delta i konkurransen om Europas mest ettertraktede forskningsmidler. Et tett forskningspolitisk samarbeid med EU er derfor fortsatt lønnsomt.
Innen forskning på teknologi har Kina vært Norges største samarbeidspartner siden 2019.[5]
Men også på andre fagområder blir samarbeidet med Kina stadig viktigere for norske forskere. Selv om trusselvurderingen fra 2024 peker på Kina som en etterretningstrussel, er Kina like fullt et strategisk samarbeidsland for Norge på det kunnskaps- og næringspolitiske området.
Sveinung Skule og Hege Toje skriver i en artikkel i Khrono 31. januar i år at «Uten kunnskap om og fra Kina står vi dårligere rustet til å forstå teknologipotensialet, til å navigere internasjonalt og orientere oss i nye muligheter og trusler drevet frem av bl.a. teknologiutviklingen.»[6]
Hvis EU nå velger å utvide det vitenskapelige og teknologiske samarbeidet med Kina, kan det bety økte muligheter, også for Norge, i en ny verden der det transatlantiske samarbeidet med USA kanskje vil bli svakere på flere områder. Samtidig vil det by på utfordringer på det sikkerhetspolitiske området.
Fortsatt EU-USA samarbeid
Men vil EU komme til å gi helt avkall på amerikanerne når det gjelder samarbeid om forskning, teknologi og innovasjon? Det er ganske usannsynlig, til tross for Trump-administrasjonens stadig klarere tegn på å ville la Europa gå sin egen vei. Samarbeidet med USA er for godt integrert til å skulle bli borte over natten, og ifølge Robert Atkinson, president for Information Technology and Innovation Foundation, en amerikansk tankesmie støttet av mange amerikanske teknologiselskaper, er det fortsatt områder hvor Brussel og Washington kan samarbeide. Disse inkluderer halvledere, robotikk og sjeldne jordartsmagneter, som er en industri Kina dominerer.
På disse områdene vil et samarbeid mellom EU og USA være en vinn-vinn-situasjon. Likevel, skal vi tro Atkins, vil Trump-administrasjonen være motvillig til å skulle samarbeide med EU hvis Brussel søker en økt tilnærming til Kina.[7]
Skulle derimot Brussel tilby seg å hjelpe USA i sin teknologiske rivalisering med Kina, kan det gi en «inngang» hos den nye administrasjonen. Det hevder Tobias Gehrke ved European Council on Foreign Relations, en pan-europeisk tankesmie.[8] Det er heller ikke snakk om å «kaste seg i armene på» kineserne; Europa har tatt skritt for å begrense samarbeidet med Kina omkring militærteknologi, og Brussel og Beijing er fortsatt fastlåst i samtaler om hvordan det vitenskapelige og teknologiske samarbeidet skal se ut i fremtiden.[9]
Under Biden-administrasjonen opprettet EU et handels- og teknologiråd (TTC) sammen med USA, der det ble forsøkt inngått avtaler om alt fra kunstig intelligens til ladepunkter for elektriske kjøretøy. Fremtiden til EU-US TTC er nå usikker, men en måte den kan gjenopplives på er i en slanket form med fokus på å nekte Kina tilgang til ledende teknologier, for eksempel innen AI. Dette er også et område hvor det i det siste har vært spenning mellom USA og EU, og hvor det kanskje trengs en middelvei mellom overregulering og ingen regulering.
Det er heller ikke bare lurt av EU å foreta en u-sving vekk fra Washington med det første, selv om det skulle være ønskelig. Europa er fortsatt altfor avhengig av det amerikanske militæret for å kunne forsvare seg mot Russland. I tillegg kommer en økende avhengighet av amerikansk energi (olje og gass). Det kan begrense unionens mulighet til å vende seg fra Washington innen forsknings- og teknologipolitikk. Amerikanerne, og Trump, er fullstendig klare over dette.
USA trer tilbake (?)
Om EU velger å se mot øst for nye hovedsamarbeidspartnere innen forskning og teknologi, avhenger mye av klimaet i Washington. Det ideologiske klimaet blant MAGA-republikanere har til tider blitt omtalt som «anti-vitenskapelig». Et eksempel er klimapolitikken, der klimaskepsis er utbredt. Det viser USAs utmelding av Parisavtalen for andre gang. Trump meldte nylig også USA ut av Verdens helseorganisasjon (WHO).
Slik mangel på vilje fra amerikanerne til å delta i internasjonalt samarbeid innen forskning og teknologi, bidrar til å øke nødvendigheten av at EU ser mot andre deler av verden for samarbeid. Hvor definitivt et brudd med USA vil bli er dog høyst usikkert.
For Norge, som ikke er et fullverdig EU-medlem, vil likevel vårt tette forskningssamarbeid med EU, både finansielt og institusjonelt, bety at EUs valg vil påvirke oss i stor grad. At det blir fire spennende år, også for europeisk forskningspolitikk, er sikkert. Kanskje må vi tenke nytt.
- Science knows no country – Louis Pasteur
Foto: donfiore
Noter
[1]Under andre verdenskrig ble dette begrepet brukt om Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, som delte Polen.
[2] Science Business – 23. januar 2025.
[3] ibid.
[4] Ibid. og European Parliament Think Tank – 19.02.2025.
[5] Nifu – 22.08.2023.
[6] Khrono – 31.01.2025.
[7] Science Business – 23. januar 2025.
[8] ibid.
[9] Science Business – 18. februar 2025.