Flere universitetsansatte enn tidligere deltar i populærvitenskapelig publisering, mens andelen som bidrar i den allmenne samfunnsdebatten, er uendret. Ved de statlige høgskolene har det vært sterk økning i begge disse aktivitetene. Det viser en ny spørreundersøkelse foretatt av NIFU. Det ser ikke ut til at innføringen av indikatoren for vitenskapelig publisering har hatt en negativ effekt på publisert populærvitenskap eller samfunnsdebatt.
SVEIN KYVIK, FORSKER, NIFU
svein.kyvik@nifu.no
GUNNAR SIVERTSEN, FORSKER, NIFU
gunnar.sivertsen@nifu.no
Formidling av vitenskapelig kunnskap til et allment publikum har lange tradisjoner ved universitetene. Universitetspersonalet deltar dessuten i samfunnsdebatten gjennom innlegg i massemedia. Også ved de statlige høgskolene driver nå mange med slike aktiviteter. At aktiviteten er økende, er interessant, siden mange har ment at den ville gå ned etter at publiseringsindikatoren for vitenskapelig publisering ble innført i 2005.
Økning både ved universiteter og høgskoler
Gjennom mer enn tjue år har NIFU undersøkt forskningsformidling ved universitetene i Bergen, Trondheim, Tromsø og Oslo. Ved hjelp av spørreskjemaer i 1992, 2001 og 2013 ble de vitenskapelig ansatte spurt om de i den foregående treårsperioden hadde publisert artikler som de selv ville karakterisere som populærvitenskapelige eller som bidrag til allmenn samfunnsdebatt.
Siden 1992 har andelen ansatte som har publisert populærvitenskapelige artikler, økt fra 48 til 61 prosent. Figur 1 viser at det har vært en økning i andelen med populærvitenskapelige artikler på alle fagområder bortsett fra humaniora, hvor slik formidling tradisjonelt er mest utbredt blant de ansatte. Den største økningen finner vi i teknologiske fag, men også i medisinske, naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag driver stadig flere med populærvitenskapelig formidling.
Figur 1 Andel fast vitenskapelig personale ved de gamle universitetene som publiserte populærvitenskapelige artikler i periodene 1989-1991, 1998-2000 og 2010-2012.
Ca. en tredjedel av personalet har publisert artikler som kan defineres som bidrag til allmenn samfunnsdebatt, og denne andelen har vært relativt uendret siden 1992. Figur 2 viser at andelen av de ansatte som deltar i samfunnsdebatten gjennom artikler i presse, fagblader, tidsskrifter o.l., er omtrent dobbelt så stor i samfunnsvitenskap og humaniora som på de andre fagområdene.
Ved de statlige høgskolene er det i dag langt flere enn tidligere som skriver formidlingsartikler og debattinnlegg. Mens 24 prosent av personalet hadde skrevet populærvitenskapelige artikler i tidsrommet 1995-1997, var denne andelen økt til 46 prosent i perioden 2010-2012. Ved disse institusjonene er det også flere som deltar i den allmenne samfunnsdebatten. Denne andelen har økt fra 19 prosent i den første perioden til 29 prosent i den siste perioden.
Figur 2 Andel fast vitenskapelig personale ved de gamle universitetene som publiserte bidrag til allmenn samfunnsdebatt i periodene 1989-1991, 1998-2000 og 2010-2012.
Nedgangen som uteble
Publiseringsindikatoren som ble innført i den resultatbaserte delen av budsjettene til universiteter og høgskoler i 2005, inkluderer kun fagfellevurderte vitenskapelige publikasjoner. I debatten den gangen mente mange at forskningsformidlingen ville bli skadelidende: «Human- og samfunnsvitenskapene blir med dette trengt ut av sin egen kultur og tvunget til å svekke kommunikasjonen med det bredere publikum», het det i et helsides opprop i Aftenposten 5. mai 2006 som 223 professorer i humaniora og samfunnsvitenskap skrev under på.
Samtidig arbeidet et utvalg som var oppnevnt av Universitets- og høgskolerådet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, med å foreslå supplerende indikatorer for formidling. Men selv etter to omganger med et avsluttet utvalgsarbeid ble sektoren ikke enig om hvilke indikatorer som skulle med, og hvordan de skulle vektlegges innbyrdes. Dessuten var det vanskelig å avgrense et datagrunnlag som var tilstrekkelig verifiserbart i forbindelse med finansiering. Derfor ble formidlingsindikatoren ikke innført.
Senere har myndighetene stadig blitt oppfordret i den offentlige debatten til å gjenoppta arbeidet med formidlingsindikatoren. Det kan det være mange gode grunner til. I mellomtiden er det bl.a. i andre land, for eksempel i Storbritannia og Sverige, satt i gang konkret arbeid for å få formidlingsaktiviteter med i grunnlaget for finansiering av forskningsinstitusjoner.
Men det ser altså ut til at innføringen av indikatoren for vitenskapelig publisering ikke har hatt en negativ effekt på publisert populærvitenskap meller samfunnsdebatt. Andelen av de ansatte som bidrar, har økt. Det kan ha sammenheng med at denne delen av institusjonenes samfunnsoppdrag uansett er finansiert gjennom grunnbevilgningene og at det er mange andre grunner enn økonomiske til å stimulere formidlingsvirksomheten.
Dessuten er det ikke nødvendigvis et motsetningsforhold mellom vitenskapelig publisering og formidling. I den første undersøkelsen i 1992 fant vi at den halvdelen av forskerne som publiserte for allmennheten, hadde seksti prosent høyere vitenskapelig produksjon.
Humanister og samfunnsvitere mest aktive
Figur 1 og 2 viser relativt stabile forskjeller mellom fagområdene med hensyn til hvor stor andel av personalet som bidrar med publisert populærvitenskap eller samfunnsdebatt. Det er relativt flere som bidrar i humaniora og samfunnsvitenskap, og samfunnsvitenskapene er mest aktive som skriftlige deltakere i samfunnsdebatten. Tilsvarende undersøkelser i andre land viser at norsk forskning ikke er alene om disse fagforskjellene. En av grunnene til forskjellene er at humanister og samfunnsvitere arbeider med studier av kultur- og samfunnsforhold som har interesse i det samme kultur- og samfunnslivet som de studerer. En annen grunn er at det kan være enklere for humanister og samfunnsvitere å gjøre nye forskningsresultater allment forståelige. Den tredje og kanskje viktigste grunnen er at ny kunnskap fra naturvitenskap, medisin og teknologi som oftest overføres til samfunnet på andre måter enn gjennom forskernes egne publikasjoner.