Den siste forskningsmeldingen varslet en gjennomgang av finansieringssystemet for universiteter og høgskoler. Gjeldende system ble innført i forbindelse med Kvalitetsreformen i 2003 og har, med marginale justeringer, fått virke i ti år. Forskningspolitikk publiserer i dette nummer to sentrale innlegg i en debatt som ventelig vil sette preg på norsk forsknings- og høyere utdanningspolitikk i tiden som kommer.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Stortingsmeldingen om forskning fremhevet at en gjennomgang er påkrevet, bl.a. fordi nye politiske mål for utviklingen i sektoren er kommet til siden innføringen, mål som systemet ikke ble designet for å ivareta. Ikke minst står temaer som kvalitet og profilering – og koplingen mellom dem – sentralt i meldingens diskusjon. Behandlingen i Stortinget ga bred, tverrpolitisk støtte til forslaget om at systemet skal gjennomgås, men få nye, samstemte føringer på hvor skoen trykker mest og hvor endringer er mest påkrevd. En viss rød tråd i diskusjonen kunne registreres i form av en kopling mellom behovet for å revidere finansieringsmodellen, for ny politikk for «profilering for kvalitet» og for videreføring/revidering av gjeldende SAK-politikk (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) innenfor høyere utdanning.
I august oppnevnte den rød-grønne regjeringen utvalget som skulle stå for en bredt anlagt og utvilsomt krevende gjennomgang av finansieringssystemet i høyere utdanning. Men utvalget fikk bare to måneders levetid. Den nye regjeringen kunngjorde i oktober at utvalget ville bli nedlagt, først og fremst grunnet misnøye med mandatet, som var en nesten firesiders lang og diffus problem- og oppdragsbeskrivelse, strukturert rundt noen åpne, generelle spørsmål av typen: bør handlingsrommet utvides eller bevilgninger i større grad styres til særskilte formål? Bør resultatbasert finansiering videreføres? Hvordan kan finansiering bidra til kvalitet, relevans og gjennomstrømming? … osv.
Nesten på dagen for kunngjøringen – om det var tilfeldig eller ikke skal være usagt – la Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) fram et eget konkret forslag til ny finansieringsmodell og satte dermed debatten i gang på sine premisser. Det er dette forslaget og Universitets- og høgskolerådets (UHR) reaksjon på det som ligger til grunn for innleggene på de neste sidene.
Sprikende problemforståelse
Vi registrerer at to tunge aktører har helt ulike problemforståelser og innfallsvinkler til saken. Dét er i seg selv grunn god nok til å mene at saken trenger mer debatt og avklaring enn det det kasserte mandatet var uttrykk for før en går til politisk handling. I en sak med så mange mål og komponenter, med så mange mulige utilsiktede bivirkninger og tilpasningsstrategier, kan det øke sannsynligheten for et godt resultat at en i forkant er noenlunde enig om hvor hovedproblemene ligger og hvilke hovedgrep som bør tas for å korrigere finansieringssystemets styringseffekter. Systemet har skapt god utvikling i sektoren, fremhever UHR, noe bør ligge fast, ikke alt bør settes i bevegelse i samme grad. Så: hvor trykker skoen mest?
Mer konkurranse – mellom hva?
Det kan være spørsmål med sterkt varierende og sprikende svar, slik allerede spennet i NHOs og UHRs diagnoser og tilnærminger i artiklene på de følgende sidene illustrerer. At begge er opptatt av «kvalitet» gjør ikke spennet mye mindre. «Mer konkurranse», tilrår NHO, noe som ikke overrasker noen. Kanskje det, men hvilke former for konkurranse er formålstjenlig i denne sammenheng? At NHOs FRIPRO-baserte konkurransemodell, forvaltet av Forskningsrådet, ikke går hjem hos institusjonene, overrasker neppe så mange, selv om den i praksis ligger tett opp til «fellesløftene». Modellen vil føre til økt fragmentering, er institusjonenes berettigede bekymring, og den kan åpenbart være direkte kontraproduktiv om en ønsker å fremme «profilering for kvalitet» ved å øke institusjonenes handlingsrom og strategiske evne – på selvstendig grunnlag, og ikke bare ved tilpasning til Forskningsrådets prosjekt- og senterbevilgninger. Kanskje bør SAK-politikkens mål i vesentlig sterkere grad ivaretas innenfor finansieringssystemet, og ikke først og fremst som en egen, beskjeden ordning med få resultater å vise til?
Fra produktivitet mot kvalitet
Og er det fornuftig å diskutere finansieringen av forskning for seg, helt uten hensyn til sammenhengen mellom utdanning og forskning, og uten å skjele til hvordan den og andre finansieringssensitive faktorer påvirker kvaliteten, ikke bare produktiviteten, i undervisning og utdanning? Det er et spørsmål som åpenbart hører inn under institusjonenes selvstendige strategiske og Moperative ansvar – men hvordan kan incentiver for slike mål innarbeides konkret i finansieringssystemet?
Og om nå dette skal være en systemrevisjon med større vekt på kvalitet og ikke bare på produktivitet, er det da så sikkert at problemet med den såkalte RBO-komponenten først og fremst er at budsjettrammen er lukket? Begrensede budsjettmessige virkemidler har gitt høy gevinst i produktivitet, men neppe like mye i kvalitet. Er da forsterket produktivitetseffekt gjennom budsjettmessig utvidelse hele løsningen? Og hvordan har (over)tilpasningen til forskningsmålene virket inn på sammenhengen og det relative statusforholdet mellom utdanning og forskning?
Og hvordan kan universitets- og høgskolemiljøers tilsynelatende lunkne holdning til deltakelse i EU-forskning endres, bl.a. for å redusere et stadig økende returunderskudd?
Bare for å ha nevnt noen spørsmål som er berørt i innleggene, og som kan ha godt av ytterligere avklaring for å gi tydeligere retning til den videre prosessen enn det Duckert-utvalgets mandat ville gitt.