NHO har tatt initiativ til en svært viktig og spennende debatt om å forbedre finansieringssystemet for UH-institusjonene. Men VIA-modellen (vitenskapelig konkurransearena) som NHO foreslår, virker lite gjennomtenkt. For det første er VIA-forslaget en for stor dose av ett enkelt grep. Dette vil gi flere uheldige virkninger for UH-sektoren (og også trolig utilsiktede sett fra NHOs side). For det andre er NHOs modell bemerkelsesverdig enøyd ved at den er innrettet mot kun å dekke de teknologirettede NHO-bedriftenes behov. Hva med NHOs medlemmer innenfor tjenesteyting og helsesektoren? Hva med resten av samfunnets og arbeidslivets behov?
OLE PETTER OTTERSEN, STYRELEDER, UNIVERSITETS- OG HØGSKOLERÅDET (UHR)
TORBJØRN DIGERNES, PROFESSOR, NTNU
Et grunnleggende poeng for all diskusjon om kunnskapsinstitusjonenes rolle er at vi må se forskning, høyere utdanning og innovasjon i sammenheng og ikke hver for seg. Om disse spiller godt sammen, vil det skape en merverdi både i kunnskapsproduksjonen og i samspillet med samfunn og næringsliv. Dessuten må vi styrke, ikke svekke, grunnlaget for forskningsbasert utdanning. NHOs modell er snever og, med respekt å melde, gammeldags. Den går også mot regjeringsplattformen på vesentlige punkter når det gjelder grunnfinansiering og behovet for koblingen mellom høyere utdanning og forskning.
Dagens modell og dens utfordringer
NHO tar ikke konsekvensen av at dagens finansieringsmodell faktisk har ledet til en god utvikling i sektoren. Den har tre vekstmekanismer: vekst i studieplasser og gjennomstrømming, tildeling av øremerkede stipendiatstillinger og eksternfinansiering. Modellen har hatt stor effekt. Flere tar høyere utdanning ved flere læresteder, og forskerne produserer mer og er blitt mer internasjonale. Når vi skal diskutere hvordan dette systemet skal videreutvikles, må vi se på samspillet og balansen mellom finansieringsstrømmene som går til utdanning og forskning. Hva skal til for at utdanningene som gis, blir enda bedre og tilbys i et bedre samspill med samfunnets behov? Hvordan finansiere forskningen slik at flere miljøer kommer opp på et internasjonalt nivå – noe som igjen vil øke utdanningskvaliteten? Hvordan justere finansieringsstrømmene slik at man premierer de institusjonene som utnytter sitt strategiske handlingsrom og lykkes i å bidra til faglig nyskaping og innovasjon i samfunnet? Dagens modell tar ikke høyde for dette.
Kvalitet i forskning
UHR er enig med NHO i at en del av løsningen ligger i at den resultatbaserte finansieringen av forskningen må økes. I dagens modell er denne mekanismen utsatt for deflasjon. Verdien av stadig økende publiseringsomfang synker. Når vi skal utvikle flere eksellente miljøer, er det uheldig med et nullsum-spill mellom institusjonene. Vi ønsker en finansiering med en bedre blanding av resultatbasert finansiering og basisfinansiering. Videre har fremragende virkemidler som SFF, SFI og FME betydd svært mye for å bringe flere fagmiljø oppover i kvalitet – NHO understreker også dette. Prosjekter fra European Research Council (ERC) har hatt samme effekt. Økt deltakelse i EU-forskning vil være en helt sentral kvalitetsdriver for norsk forskning fremover. Samspillet mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon, bruk av senterordninger og aktivitet i det europeiske forskningsområdet er kraftig underkommunisert i NHOs modell.
Hva er samfunnets behov?
UHR er mer enn villig til å diskutere hvorvidt det er godt nok samsvar mellom lærestedenes faglige profil og arbeids- og næringslivet. NHOs bedrifter er avhengig av kvalitet både i utdanningen og av at de får kandidater med kompetanse tilpasset deres behov. Men dette må vurderes i et bredere perspektiv. For det første må det handle om flere deler av næringslivet enn NHOs teknologibedrifter. For det andre må ikke bare næringslivets, men hele samfunnets behov trekkes inn.
Samtidig vil et kortsiktig fokus på hvilke utdanninger næringsliv og offentlig sektor trenger i dag begrense våre muligheter til å løse utfordringer vi får i morgen. Framtidens kompetansebehov er preget av usikre prognoser. Arbeidslivet, både offentlig og privat, går gjennom stadige omstillinger. Høyere utdanning og forskning må derfor legges opp slik at en har den nødvendige basiskompetanse for fleksibilitet og omstilling. Institusjonene må ha rammebetingelser som gir dem strategisk evne til å gjøre viktige satsinger. Det er kun høyere utdanningsinstitusjoner som kan koble høyere utdanning, forskning og innovasjon på en effektiv måte. Derfor må UH-institusjonenes handlingsrom ikke utarmes/begrenses.
Institusjonene blir forskerhotell
Slik VIA-modellen er utformet vil dette svekke institusjonenes strategiske handlingsrom. Dreiningen som NHO foreslår, blir for sterk og vil bety en fragmentering av forskningen. Den vil trolig også virke drivende på midlertidige tilsettinger i sektoren.
Omprioriteringer svekker grunnlaget for forskning og forskningsbasert utdanning innenfor områder som NHO mener næringslivet ikke trenger. HumSam (Humaniora og samfunnsfag) og helse- og livsvitenskap vil etter foreslått fordeling tape mest. Svekkelse av HumSam er korttenkt, også sett fra næringslivets side. Framtiden er i aller høyeste grad tverrfaglig. Interessant ny kunnskap oppstår i stor grad i grenseflatene mellom eksisterende fag og skapes i tverrfaglig forskning. Vi er overrasket over at en moderne og kompetansebasert samfunnsaktør som NHO holder seg med en slik gammeldags tenkning om kunnskap og fag som det VIA-modellen gir uttrykk for.
Teknologi og samfunn
For UHR er det åpenbart at næringslivet går i retning av en større andel tjenesteyting. Dette krever forskning med innhold ut over MNT-fag, mens NHO-modellens forslag retter seg ensidig mot at næringslivet primært har behov for MNT-forskning. LM Ericssons fiasko og Nokias fall skyldes for eksempel ikke manglende teknologisk kunnskap, men manglende forståelse for og kunnskap om brukernes behov – i veikrysset mellom teknologi, samfunn og humaniora. UHR er enig i at MNT-forskningen trenger å styrkes, men vektingen som modellen gir, er på ingen måte treffsikker.
Offentlig sektor, inkludert helsesektoren, trenger i stor grad forskningsbasert fornying, disse behovene er knyttet til tjenesteyting. NHOs modell sier ingenting om samfunnets behov for innovative tjenester innenfor offentlig sektor.
Verdensledende forskning
UHR ser gjerne en styrking av FRIPROmekanismene, men ikke slik NHOs modell legger opp til. Å bidra til at mer norsk forskning kommer opp på et solid internasjonalt nivå må handle om at universiteter og høgskoler må gis et styrket handlingsrom for å kunne følge opp institusjonelle strategier og større satsinger. De som lykkes i dette, må gis mulighet for vekst. Styrket forskningsproduksjon for gode forskere og forskergrupper må også gis vekstimpulser i en finansieringsmodell. Samtidig må vi styrke finansiering og drift av infrastruktur dersom eksperimentalforskning i verdensklasse skal fremmes.
Som ledd i dette kan man tenke at en del av forskningsbevilgningen kan tildeles på basis av en institusjons samlede kvalitetsindikatorer. Dette vil kunne gi kvalitetsheving, institusjonelt handlingsrom og styrking av de deler av virksomheten som trenger det. Videre bør ekstern kvalitetsvurdering av store institusjonelle satsingsprosjekter og internasjonaliseringsprosjekter også vurderes.
UH-sektoren vil nå gå aktivt inn i en diskusjon om alternative modeller for endringer i finansieringsmodellen. Den foreslåtte NHO-modellen kan vi ikke gå inn for, men den hjelper oss til å tenke på gode alternativer. Politikken for hvordan UH-sektoren finansieres må, slik vi ser det, baseres på et helhetssyn på hva universiteter og høgskoler skal levere til samfunnet. I denne debatten må også de andre store aktørene fra arbeids- og samfunnsliv delta. Vi er glade for at Solberg-regjeringen i sin plattform og i sitt budsjett har gitt klare signaler om at de ønsker å styrke satsingen på forskning og høyere utdanning og frembringe flere forskningsmiljøer i verdensklasse.