En rapport om tilstanden i norsk forskning ble lagt fram på en konferanse i Oslo 26. februar. Den er skrevet av de svenske professorene Mats Benner og Gunnar Öquist på oppdrag for Norges forskningsråd og karakteriserer norsk forskning som jevnt god, men påpeker samtidig at det er betydelig rom for å heve kvalitetsambisjonene. Forskningspolitikk har snakket med Mats Benner for å få noen utdypende kommentarer til det faglige grunnlaget for rapportens diagnoser og anbefalinger.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Rapporten tar utgangspunkt i bibliometriske data som viser at produktiviteten i norsk forskning har økt betydelig de seneste årene, delvis på grunn av innføringen av det såkalte tellekantsystemet (se artikkel om evalueringen av publiseringsindikatoren), men også at norske artiklers andel av de mest innflytelsesrike (siterte) artiklene fortsatt er moderat, og betydelig lavere enn for sterke forskningsnasjoner som Danmark, Sveits og Nederland. Alle sentrale aktører i det norske forskningssystemet får sin del av skylden for at potensialet for forbedring ikke er innfridd. Det politiske systemet «mangler konsekvent fokus på kvalitet og fornyelse» og preges av «overflod av sektorielle prioriteringer». Forskningsrådets virksomhet preges av mangfold og høy organisatorisk oppfinnsomhet og bør benytte færre og mer generelle støtteordninger. Universitetene har for lite fokus på kvalitet og fornyelse, særlig i sin rekrutteringspraksis. Norsk forskningskultur må bli mer kvalitetsorientert og dristig, først og fremst i regi av institusjonene selv.
Rapportens tittel «Rom for økte ambisjoner?» går til kjernen av norsk forskningspolitisk debatt: Den nye regjeringen fremhever at det som først og fremst skiller dens forskningspolitikk fra den foregående regjeringens, er høyere ambisjoner for norsk forskning. Ved hjelp av bibliometriske data og bruk av begrepet «gjennombruddsforskning» har dere satt en dagsorden for å diskutere dette også som et spørsmål om forskersamfunnets ambisjoner om mer dristige prosjekter og mer innflytelsesrike publikasjoner enn det som er vanlig for grunnforskning generelt. Hvor kommer begrepet «gjennombruddsforskning» fra, og hvorfor er det viktig å diskutere denne forskningens rolle og vilkår spesielt?
Debatten om «gjennombruddsforskning» er nok i stor grad en effekt av opprettelsen av det europeiske forskningsrådet, ERC, der en har diskutert hvordan en kan skape en forskningspolitisk dagsorden som gir EU og ERC et eget mandat i forhold til grunnforskning ut over det som er definert i de klassiske skillelinjene mellom grunnforskning/disiplinforskning versus anvendt og strategisk forskning. Begreper som «frontier science», banebrytende forskning og gjennombruddsforskning avgrenser i den sammenheng en type grunnforskning som EU og ERC kan og bør ha ansvar for.
Men det finnes også en annen, mer forvaltningspolitisk begrunnelse: Etter at vi har vært opptatt av å gjøre ressursbruken i forskning fleksibel og skjerpe konkurransen om forskningsressursene, må vi spørre om vi får det vi ønsker ut av midlene. For universitetsforskning er dette i første rekke et spørsmål om den i tilstrekkelig grad skaper ny kunnskap.
Problemstillingen vi har reist i våre to rapporter om Sverige og Norge ble viktig i svensk kontekst der en i beste Triple Helix-ånd åpnet for mange ulike aktørers syn på hva man vil ha ut av forskningen, snarere enn å la dem som utfører forskningen, selv få bestemme. Etter at vi har fått et system som har gjort oss til slaver av indikatorer, resultatmål og rapporteringssystemer – av «Excel-tyranniet», som en professor sa det, kan begrepet om gjennombruddsforskning være en måte å redde universitetsforskningens og -institusjonens opprinnelige misjon på, som den samfunnsinstitusjon som framfor noen skal ha langsiktighet og integritet til å sette sin egen forskningsagenda. Med det reiser vi spørsmål om hva som egentlig skaper nyhet, innovasjon og merverdi i forskning, og om hvilke forutsetninger som må foreligge og hvilke styringsformer som bør benyttes, for å få forskning av høyeste kvalitet.
Er det da et lite paradoks at dere i så høy grad baserer dere på bibliometriske indikatorer? Hvor godt er egentlig samsvaret mellom kvantitative mål på mye siterte artikler og forskning som i kvalitativ og innholdsmessig forstand står for «gjennombrudd»?
Dette er naturligvis ikke helt enkelt. Slike indikatorer imøtekommer nødvendige krav til dokumentasjon av resultater og kvalitet, men vi bruker dem som underlag og utgangspunkt for å snakke om betydningen av universitetene som autonome, selveiende institusjoner – altså både om kvalitet og forutsetningene for kvalitet.
Dere viser til at mange av forutsetningene for å utløse høykvalitets universitetsforskning er på plass i Danmark og andre toppytende forskningsnasjoner. Har Danmark funnet resepten på god politikk for gjennombruddsforskning?
Danmark er egentlig et godt eksempel på at politikk nok er viktig, men også på hvor tilfeldig utviklingen som fører til forbedringer i det kvalitative miljø for forskningen, kan være. På grunnlag av en viss mistillit til universitetene foretok en her på tidlig 90-tall en endring i universitetslovgivningen som presset universitetene til å bli mer management-orienterte.
Det kunne ført til en kommandoøkonomi, hvis en ikke samtidig – men uten direkte sammenheng med lovendringen – tilførte nye ressurser med krav om å sette sterkere fokus på internasjonal synlighet og skape bedre vilkår for unge forskere. Tiltakene ble iverksatt mer som et sammenfall av tilfeldigheter enn som del av en samlet forskningspolitisk plan, men framstår i etterhånd som tiltak som virket sammen for å stimulere universitetsforskningens kvalitet og gjennomslagskraft. At vi på etterskudd kan studere hvordan politikk er blitt til og har bidratt til å skape betingelser for god forskning, betyr likevel ikke at vi med sikkerhet kan vite i forkant hva som fører til slik forskning. Så det er ingen enkel sammenheng mellom dansk politikk og det «danske mirakel», som noen har kalt det. Det kan i stor grad ses som resultatet av en heldig blanding av flaks, sammenfall av omstendigheter og planlegging. Den danske suksessen kan uansett ikke tas til inntekt for de store danske institusjonssammenslåingene på 2000-tallet. Det er helt åpent hvilke konsekvenser denne politikken vil få.
Norge er derimot ett av få tilfeller der det er mulig å fastslå en ganske klar kausal sammenheng mellom politiske tiltak (økte ressurser, tellekantsystemet, sentre for fremragende forskning, SFF) og økt produktivitet i forskningen. Men vi mener å kunne se et residual, en rest, i det norske systemet, mellom det bredtvirkende tellekantsystemet på den ene siden og den selektive elitesatsingen i form av forskningssentre på den andre. Her er det mangler i norsk forsknings- og universitetspolitikk og i de akademiske miljøene som gjør at Norge ikke har fått til den samme gjennomgående kvalitetshevingen som en ser i Danmark, Nederland eller Sveits. Det kan selvsagt diskuteres om det i Norge er samme grobunn for banebrytende forskning som i Danmark; det ser ut til at ideen om å bestrebe seg på å være med i den internasjonale toppen er mindre utbredt i den generelle norske universitetskulturen.
Et paradoks ved situasjonen i Norge er at forutsetningene egentlig er gode for å få til noe tilsvarende som i Danmark. Den politiske kulturen er konsensusorientert, tilgangen på ressurser er god, og institusjonene har autonomi, i hvert fall formelt, og en høy andel basisbevilgninger – men det er altså noe som mangler. Det kan også se ut som om mange faktorer, ikke minst i finansieringssystemet, binder opp og umyndiggjør institusjonene, slik at de ikke får det handlingsrom som de behøver.
Vi antyder i rapporten at det norske systemet er gjennomsyret av en slags «systemisk mistro»: det politiske systemet stoler ikke på universitetene, og universitetene stoler ikke på Forskningsrådet, mens rådet på sin side kan kapitalisere på mistilliten i systemet. Politologisk er det interessant å observere et system som er så konsensusorientert på overflaten, og samtidig så sterkt preget av skjulte former for mistro og mistillit. Langtidsplanen bør bidra til å skape klarere spilleregler og binde opp aktørene slik at mistilliten får mindre spillerom.
Mye er vel likevel oppnådd med den norske politikken med sentre for fremragende forskning, som har mange likheter med den danske?
Norge har gjort mye rett, også med sin senterpolitikk. Den fungerer godt, bedre enn i Sverige, der sentrene har måttet kompensere for reduserte basisbevilgninger til universitetene. Men en vellykket senterpolitikk er ikke nok; i den ser man bare de absolutte toppene. Ropet på flere SFFer og mer FRIPRO-midler er snarere et symptom på problemene, ikke løsningen på dem. Dette er løsninger som kommer utenfra og er ikke utviklet på institusjonenes egen grunn. I en egalitær tradisjon kan det være så vanskelig å bli enig internt om endringer og prioriteringer at noen utenfor kan måtte ta valgene. Men ideelt sett bør de interne miljøene stimulere hverandre til å skjerpe kvalitetsvurderingene og foreta valg. SFF og FRIPRO er suksesser, men ikke løsningen på institusjonenes egne kvalitetsutfordringer – endring må komme innenfra.
Du har karakterisert den aktuelle forskningsdebatten med uttrykket «forskningspolitikkens død og universitetspolitikkens gjenreising».
En observasjon en ofte gjør er at de akademiske forskningsmiljøene som bidrar mest til endring og fornyelse, samtidig har sterk tilknytning til utdanning. De seneste årenes forskningspolitiske tiltak har i stor grad bidratt til å frikople universitetenes forskning fra deres utdanning, enten på institusjonelt nivå eller lokalt, slik at man har fått en slags frikjøpskultur og økte muligheter til å forfølge livslange, rene forskerkarrierer. Det er vår sterke oppfatning at gjennombruddsforskning skjer i akademiske miljøer som kombinerer forskning og utdanning, og at det doble akademiske oppdraget må gjenskapes. Styrken i det akademiske miljøet er den store flyt og utveksling av personer. I amerikanske toppmiljøer blir studenteroppfattet som det vi kaller «begåvningsreserv», en konstant mulighet til å oppdage talenter og til å rekruttere. Det er uheldig at en, i Norge som mange andre steder, ofte driver forskningspolitikk med gulrøtter og utdanningspolitikk med pisk, og at universitetene først og fremst er stolte av sine fremragende forskningsmiljøer. Ambisjonen må være å gjøre det like bra både på forsknings- og utdanningssiden.
Dere sier mye kritisk om den interne kvalitetskulturen ved norske universiteter.
Det er avgjørende å få en intern akademisk kvalitetskultur ved institusjonene som fremmer og prioriterer kvalitet. For å illustrere med et forslag til løsning som er helt forskjellig fra vår: Fagerberg-utvalget ville heve kvaliteten i norsk forskning ved å tilføre Forskningsrådets FRIPRO-ordning 2 mrd. NOK ekstra. Det ville ført til en ytterligere «prosjektifisering» av universitetsforskningen som favoriserer forskere som er gode til håndtere prosjektsøknader og -støtte, men som ikke nødvendigvis dermed tar institusjonsansvar. Om Norges forskningsråd skal fordele enda mer prosjektmidler til universitetsforskere, medfører det risiko for at institusjonenes eget ansvar for kvalitet undergraves.
Rekruttering står sentralt i deres analyse av den akademiske kulturen, dere understreker bl.a. betydningen av å innføre en velfungerende tenure track-ordning. Men nå synes dette forslaget å være skrinlagt.
Som så ofte i norske politiske dokumenter, bl.a. i forskningsmeldingene, finner en gode beskrivelser og treffende analyser av dette og mange andre temaer, men det skorter gjerne på konkret handling. En løsning i tenure track-spørsmålet ville kunne skape mer forutsigelige rekrutterings- og karriereløp og dermed bedre vilkår for mer langsiktig og dristig akademisk ledelse. Det er gjennom rekruttering en skaper attraktive miljøer. Man kan gjerne ha kvalitet som politisk mål, men man må ha effektive mekanismer og virkemidler for å nå det. Målet om akademisk kvalitet er tomt om det ikke er koplet til en god politikk for rekruttering spesielt.
Dere har en del kritiske merknader om Forskningsrådet, bl.a. at det kan bli for oppfinnsomt i sin jakt på nye ordninger og arbeidsmåter. Kan en mellom linjene her se mulige grunner til å dele opp Forskningsrådet?
I alle fall bør en ha en klarere funksjonsdifferensiering i rådets forhold til dem som utfører forskning. Stadig knoppskyting av nye støtte- og styringstiltak kanføre til at rådet i stadig sterkere grad opptrer som en stat i staten. Forskningsrådet må ikke bli offer for egen suksess, men bør vise moderasjon og tilbakeholdenhet; ikke alle utfordringer i norsk forskning er Forskningsrådets utfordringer og ansvar. Ett av målene med langtidsplanen bør være å skape langsiktige bindinger som også legger begrensninger på Forskningsrådets oppfinnsomhet til stadig å etablere nye programmer, ordninger og arbeidsformer.
Dere snakker stort sett om forskning ved universitetene og om akademiske kvalitetskriterier. Hva med anvendt forskning? Dere bruker uttrykket «groundbreaking research and innovation» et sted, men sier lite om hva forskjellene er mellom grensesprengende akademisk forskning og banebrytende innovasjon?
Kanskje bør vi ikke være så sikre på at utdannings-, forsknings- og innovasjonspolitikk kan diskuteres som om de er diskrete størrelser som bør holdes klart atskilt fra hverandre. Når man snakker om utdanningens sysselsettingseffekter, forskning i internasjonal særklasse og kunnskapsdrevet innovasjon som om dette er mål som kan adresseres hver for seg, glemmer man at dette er mål som det er enklere å vurdere i tilbakeblikk, enn det er å benytte dem for planlegging for framtiden. Vi vet lite om hva som vil generere innovasjon, banebrytende forskning eller nyttige kompetanser om 20 år. Underteksten i vår rapport er at det først og fremst er behov for gode institusjoner; om infrastrukturen er svak – enten det er svake akademiske institusjoner, dårlige motorveier eller dårlige jernbaner – så kan man være ganske sikker på at det kommer til å straffe seg om 10-20 år. Vi trenger sterke universiteter som tenker mer langsiktig på morgendagens utfordringer og behov enn på å tilgodese dagens herrer i regjering og forskningsråd.
Rapporten det er vist til har tittelen: Room for increased ambitions? Governing breakthrough research in Norway 1990–2013, og kan lastes ned fra adressen: http://bit.ly/1qyE3Fr