Danmarks Grundforskningsfond er nylig evaluert, med strålende konklusjoner. Evalueringspanelet tilskriver fondet mye av æren for at dansk forskning har hatt en svært positiv utvikling gjennom to tiår.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Det er for tiden mye oppmerksomhet om «det danske mirakel» – dansk forskning har hatt en markant kvalitetsforbedring over lengre tid og kan nå gjøre krav på en posisjon blant de fremste vitenskapsnasjonene i verden og som den ledende forskningsnasjonen i Norden. Vitenskapelige artikler med dansk opprinnelse skårer høyt på indikatorer for gjennomslag (siteringshyppighet), bl.a. er danske artikler sterkt overrepresentert blant den vitenskapelige litteraturens mest siterte artikler.
Danmarks Grundforskningsfonds (DG) rolle i dansk forskningspolitikk er en sentral del av diskusjonen om hvorfor Danmark gjør det så bra. Evalueringen av fondet som et internasjonalt panel la fram i desember i fjor, er usedvanlig positiv og vurderer for sin del fondets bidrag til den danske suksessen som svært stort.
Evalueringen fremhever at DG har spilt en pionerrolle i utviklingen av den forskningspolitiske innovasjonen som gjerne benevnes «centers of excellence» (i Norge: «sentre for fremragende forskning»). Fondet ble etablert i 1991 med en kapital på 2 mrd. DKK og tok helt fra starten i bruk senterfinansiering som et nytt, og sitt klart viktigste, virkemiddel for støtte til grunnforskning. I løpet av de vel 20 årene fondet har vært i virksomhet har det etablert i alt 88 sentre gjennom sju søknadsrunder (sist i 2010/11). Den åttende runden er i gang, og en niende og foreløpig siste utlysing, slik fondet nå er finansiert, er planlagt i 2015.
Det som skiller DGs senterstøtte fra ordinær prosjektstøtte, er at den er vesentlig mer langsiktig – inntil (og normalt) 10 år (5+5 år, fra 2009 av 6+4 år) – og vesentlig mer generøs (snaut 10 mill. DKK per år per senter i gjennomsnitt, med stor variasjon mellom sentrene). DG velger ut sentrene på grunnlag av vurderinger av senterets leder og forskningsprogram og gir dem stor frihet og fleksibilitet i sin virksomhet. Sentrene oppmuntres til å ta risiko; tillit til senteret og dets leder er et nøkkelord i DGs beskrivelse av sitt forhold til sentrene.
Panelet er «deeply impressed» med det sentrene har oppnådd og over den kvalitetshevingen i dansk forskning som DG har bidratt til gjennom senterstøtteordningen. DG har ifølge panelet en «unique position» i det danske forskningsfinansierende systemet; sentrene er «poles of excellence» som har «a strong catalytic effect on universities and research institutions in general» (s. 28).
Særlig fremheves betydningen av fondets jakt på talenter, dets vilje til å gi sentrene tilstrekkelige midler over lang tid og stor frihet til å utvikle egen forskningsagenda og disponere midlene de mottar. De få kritiske merknadene panelet har er at det er kjønnsmessige og faglige skjevheter i fondets støtte – kvinner er underrepresentert blant senterlederne, og det er få sentre innen samfunnsvitenskap og humaniora.
Et viktig belegg for sentrenes sterke resultater er en bibliometrisk analyse av artikler der DG er oppgitt som finansierende institusjon. Om DG på denne måten behandles som en «forskningsinstitusjon», det gjøres med eksplisitte forbehold, er ytelsen på nivå med de aller beste forskningsinstitusjonene i verden (se egen artikkel om den bibliometriske analysen). Panelet mener at DGs suksess har sammenheng med fondets legale status som uavhengig fond.
Det anbefaler at fondets uavhengighet opprettholdes og at det ikke f.eks. fusjoneres med Det Frie Forskningsråd (som skal evalueres i 2014) eller andre offentlige forskningsfinansierende organer. Regjeringen bør refinansiere fondet slik at det kan fortsette sin virksomhet i ytterligere minst ti år ut over det fondets nåværende finansielle grunnlag gjør mulig.
Panelet påpeker også at langsiktige støtteordninger av denne typen er viktig for å korrigere strukturelle skjevheter i finansieringen av universitetsforskningen som følge av at andelen ekstern, konkurransebasert prosjektfinansiering har vokst kraftig på bekostning av basisfinansieringen.
En konsekvens er at for mye ressurser og krefter nå går med til å skaffe finansiering til (i hovedsak) kortvarige prosjekter som ikke «allow tackling the really big, complex research questions» og som presser forskere til å «play it safe in order to be able to send in the next proposal just in time for extending the contracts of their co-workers depending on third party funding». Langsiktig senterstøtte er ett svar på denne utfordringen, men sentrene «cannot be a substitute for sufficient core funding of the universities» (s. 15).
Mer informasjon om evalueringen, med tilgang til hovedrapporten og den bibliometriske rapporten, på http://dg.dk/internationalt-panel-roser-dg/.
