EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Regjeringen satte umiddelbart etter tiltredelsen strek over den avgåtte regjeringens opplegg for gjennomgang av finansieringssystemet i universitets- og høgskolesektoren og ga seg betenkningstid til å lage sitt eget. Det er nå avklart, og prosessen er i gang; oppdraget med å foreta en teknisk kartlegging av kostnadsstrukturen i sektoren er utlyst, og oppnevning av et ekspertutvalg til å stå for gjennomgangen er varslet. At riktig prosess er viktig, ble ved flere anledninger tydelig for den forrige regjeringen; Handlingsromutvalgets bidrag til å belyse mange av de samme spørsmålene som nå er til debatt, falt dødt til jorden, dels fordi det det partssammensatte utvalget leverte ble oppfattet som partsinnlegg. Men Fagerberg-utvalget viste at det også er fallgruver forbundet med bruk av ekspertutvalg. At lederen for den nylig oppnevnte produktivitetskommisjonen varsler at også den, tilsynelatende på eget initiativ og uavhengig av den sektorinterne prosessen, vil vurdere «produktiviteten» i norsk høyere utdanning, indikerer at veiene til havari er legio i krevende prosesser som dette.
For én ting er det enighet om denne gangen: Utfordringer og mål skal formuleres i kvalitets- og ikke bare produktivitetstermer, og kvalitet er noe annet og mer enn (økonomdefinert) produktivitet – selv om det å spesifisere hva dette «annet og mer» egentlig er, samtidig er en av gjennomgangens utfordringer i seg selv. Viktige innspill til den diskusjonen er å finne i innlegg i dette og forrige nummer av Forskningspolitikk; flere av dem løper sammen i overlappende påpekninger av behovet for å utvikle – ikke bare i finansieringssystemet, men også der – nye mekanismer, incentiver og former for samspill og samarbeid som kan styrke institusjonenes muligheter, evne og vilje til strategiske, kvalitetsbaserte satsinger – på forsknings- som på utdanningssiden, og, ikke minst, på begge områder i sammenheng. En tydelig rød tråd går fra forskningsmeldingens profilering for kvalitet via Mats Benners gjenreising av universitetspolitikken (intervju i dette nummer) til Digernes’ og Ottersens ønske (innlegg i forrige nummer) om et system som premierer institusjoner som evner å utnytte sitt strategiske handlingsrom.
Vi kan også konstatere at den separate SAK-politikken (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon) ikke har gitt så mye, og det bør vurderes om mer kan oppnås om den i større grad blir del av finansieringssystemet, f.eks. i form av kraftige incentiver for kvalitetsbaserte, profilerende satsinger.
Å få til en slik dreining kan kreve at flere innarbeidede «sannheter» om systemets tilstand og aktørers rolle revurderes, ikke minst de som bidrar til å sementere den «systemiske mistro» som ifølge Benner kjennetegner norsk forskning og høyere utdanning. Hvor korrekt er det egentlig at eksemplene på institusjonelle strategiske satsinger er få og små? Har en latt være å lete etter, synliggjøre og studere instruktive eksempler på konsentrerte satsinger, oppbygging av sterke forsknings- og utdanningsmiljøer, utvikling av gode studieprogrammer og innovative læringsmodeller osv. fordi en på forhånd «vet» hvor dårlig det står til? Trolig finnes det mye mer erfaring enn antatt å lære av og bygge på – som tilløp til videre profilering, for å fremme god praksis og som grunnlag for å utvikle treffsikre incentiver. Er det også samme type kunnskap som skinner igjennom i Forskningsrådets syn på seg selv som systemets «endringsagent» framfor noen, eller som kan forklare at debatten om forskningsfinansiering altfor ofte handler mest om Forskningsrådet generelt og om FRIPRO spesielt?