Forskningspolitikk fikk anledning til å snakke med Ole Petter Ottersen i en spesielt begivenhetsrik periode for norsk forskning og høyere utdanning: I løpet av få dager fikk vi nobelpris, langtidsplan og budsjettforslag; en ambisiøs EU-strategi ble lagt fram for kort tid siden, og både struktur og finansiering i høyere utdanning er under utredning. Ottersen er, bl.a. som rektor ved Universitetet i Oslo og styreleder for Universitets- og høgskolerådet, en sentral aktør i det meste av det som skjer; det han mener om de mange spørsmålene som er til debatt, har krav på interesse.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Ottersen påpeker at det «aldri noen gang har vært så mange baller i luften på samme tid». Det er mange spørsmål å ta opp, med utgangspunkt i et tema som befinner seg i krysningspunktet mellom de fleste av dem: de høyere utdanningsinstitusjonenes mulighet og evne til strategiutvikling og profilering.
Du har i flere sammenhenger fremhevet dette som en helt sentral utfordring for institusjonene, og Universitetet i Oslo (UiO) har nylig fått både kritikk og skarpe innspill til denne debatten fra et høyt merittert internasjonalt panel.
Ja, vi fikk det vi ba om fra vårt «Strategic Advisory Board»: et kritisk blikk på oss selv, sett utenfra. Men det er så langt fra en ny diskusjon. Det første jeg gjorde da jeg tiltrådte som rektor i 2009, var å gå til departementet og si at vi må få et større handlingsrom på universitetene. En av grunnene til det er den lærdommen jeg har trukket av å ha vært med på evalueringer av andre europeiske universiteter og sett hvordan mange nye «eksellensinitiativer» har vokst fram: at svært mye av det strategiske fotarbeidet nødvendigvis må skje ved universitetene selv, siden det er de som ligger tettest på forskningsfronten. Det kan være litt spesielt for Norge at vi har så mange lag av strategier oppå hverandre; det fører gjerne til at velmente strategier fra mange ulike kanter går på kryss og tvers. Det bør skapes respekt for at det er institusjonene selv som må være de viktigste strategiske aktørene. I et system der alle går etter de samme øremerkede midlene – definert gjennom strategier som er utarbeidet over hodene på oss – blir alle like. Hver institusjon må få strategisk handlingsrom til å dyrke fram sin spesielle profil og sine sterke nisjer. Dette var jo også bakgrunnen for det såkalte handlingsromutvalget som leverte sin rapport våren 2010.
Men denne diskusjonen stoppet vel egentlig opp etter at rapporten ble lagt fram?
Dessverre gjorde den det, mange la rapporten i skuffen, og den er ikke blitt godt nok fulgt opp. Likevel mener jeg å gjenkjenne elementer fra handlingsromrapporten i den nye langtidsplanen og i budsjettforslaget for 2015. Jeg tror det viser at vi tenkte riktig i handlingsromutvalget.
Nå er kanskje noe av problemet at selv om institusjonene har fått økt formell autonomi, begrenser politiske føringer og mangel på ressurser muligheten til å reelt handle autonomt.
Vi mente å kunne dokumentere at til tross for betydelig økning i ressursene til forskning, hadde ikke institusjonenes reelle handlingsrom økt. Økningen i budsjettene hadde stort sett gått med til å dekke økte omkostninger og nye oppgaver, definert gjennom øremerkinger. Spørsmålet om autonomi går naturligvis til kjernen av problemet. I den europeiske universitetsundersøkelsen som ble publisert nylig, skårer norske universiteter høyt på autonomi, men det er med institusjonell autonomi som med akademisk frihet, det nytter ikke å snakke om disse verdiene uten at det finnes midler som gjør det mulig å utøve institusjonell autonomi og akademisk frihet. Hvis du som forsker bare kan gå etter øremerkede midler, blir det lite og ingenting igjen av elementet i den akademiske friheten som gjelder muligheten til fritt å velge forskningstema innenfor den gitte rammen.
Men dere må vel også selv skape handlingsrommet ved å frigjøre egne ressurser?
Det må vi, og ved UiO har vi bl.a. hatt et internt handlingsromprosjekt, der vi har gått gjennom ressursbruken vår med sikte på at ressursene i størst mulig grad blir kanalisert til oppgaver knyttet til våre viktigste samfunnsoppdrag, først og fremst forskning og utdanning. Det gjelder å jobbe smartere og å unngå at oppgaver dubleres på flere nivåer. Prosjektet har gitt oss mulighet til å styrke både utdanning og forskning og til å utvide tilbudet til forskerne på forskningsnære administrative tjenester, bl.a. bedre håndtering av eksternt finansierte prosjekter. Så vi reallokerer ressurser internt, men vi har også sagt tydelig fra at det er ubalanse mellom eksterne øremerkede midler og eksterne midler til frie, forskerinitierte prosjekter. Vi kan diskutere hvordan dette forholdstallet skal beregnes, men jeg mener det er på grensen til umoral at innvilgelsesprosenten de siste årene har vært under ti, som den er i FRIPRO.
Men som sagt, vi ser en positiv utvikling i forslaget til statsbudsjett. Det er positivt at det legges midler inn i institusjonenes grunnbudsjetter som er knyttet opp til institusjonenes resultater, bl.a. uttellingen fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). Det skaper en positiv spiral at institusjonene får mer i potten jo bedre de lykkes, slik at de kan fortsette og intensivere sitt strategiske arbeid for å få frem flere gode fagmiljøer og rekruttere toppforskere. Sentrene for fremragende forskning (SFF) er også en del av det større bildet. Det har vært en kjempegod ordning for norsk forskning. Jeg har selv ledet et senter og ser hvor inspirerende det er å få SFFstatus. De fordeles etter en bottom-up-prosess og er slik sett en viktig del av de ikke øremerkede forskningsmidlene. Og SFF-midler baner ofte veien for priser og midler utenfra, bl.a. fra Det europeiske forskningsrådet, ERC.
I løpet av samtalen kommer Ottersen stadig tilbake til hvor viktig det er å søke midler fra ERC spesielt og bli mer aktive i EU-forskning generelt. Det er dette spørsmålet diskusjonen om institusjonenes strategiske utvikling i særlig grad vil dreie seg om, understreker han.
– Vi må se i øynene at vi nå har fått et helt nytt konkurranseklima. Det ser vi tydeligst i ERC-sammenheng. Jeg har vært med i ERC (som panelleder) siden starten og har bl.a. sett hvor mye det betyr at de som får ERC-bevilgninger, kan ta med seg pengene til andre institusjoner eller land om vilkårene der er bedre. Dette må vi ta inn over oss, det er ikke nok å få fram forskere som får tilslag i ERC, vi må også skape så gode arbeidsbetingelser at vi kan holde på dem, og vi må gjerne få forskere med ERC-støtte ved andre institusjoner til å komme til oss. I den sammenhengen er det ikke minst viktig med god infrastruktur. Derfor er også den økte bevilgningen til infrastruktur i årets statsbudsjett og en videre vekst til dette formålet, slik langtidsplanen legger opp til, svært viktig. Men det er ikke bare Forskningsrådets infrastrukturordning som bør styrkes, også institusjonene må ha tilstrekkelig handlingsrom til at de selv kan bygge opp god infrastruktur.
Den nye EU-strategien har satt svært høye mål for økt norsk «retur» fra Brussel. Men det er forskningsinstituttene som får brorparten av de økte stimuleringsmidlene – hva kan drive universitetene og høgskolene til å gjøre så mye mer enn de gjør i dag?
EU-strategien pålegger oss å hente inn 60 prosent mer midler fra EU enn i dag; det er en formidabel marsjordre og et mål vi ikke har sjanse til å komme i nærheten av med mindre enda mer midler legges inn i den konstruksjonen vi nå ser konturene av i statsbudsjettet for 2015. Innretningen i budsjettet for 2015 er riktig, jeg tenker særlig på de økte bevilgningene til infrastruktur og midlene til rekruttering av toppforskere. Om vi i fortsettelsen får betydelig mer midler med samme innretning, har jeg god tro på at vi vil kunne levere på EU-strategiens 60-prosentmål. Dette er midler som må gå inn i potten vi som et lite land langt fra de store veikryssene i Europa absolutt må ha for å kunne være attraktivt som forskningsnasjon.
Det er helt sentralt i min tankeverden at vi hele tiden må ha en internasjonal referanseramme når vi utformer politikken for forskning og høyere utdanning. Nasjonale bevilgninger til fremragende forskning, stipendiater og infrastruktur må i enda større grad innrettes slik at de støtter opp under strategien for å hevde seg i EU- og internasjonal sammenheng. En stor del av midlene må gå til institusjoner som virkelig satser på EU. Heldigvis er det ikke bare de store universitetene som satser: Flere høgskoler har dyrket fram sterke nisjer slik at de har fått suksess i EUs rammeprogram. Men vi kan ikke bare basere oss på tilførsel av nye midler utenfra, på EU-området er det mye vi selv kan gjøre – og som vi allerede gjør. Det viktigste er at vi holder et høyt ledertrykk på dette i alle deler av organisasjonen. Særlig bør vi være tydelige på at vi forventer av de yngre forskerne at de tenker sin karriere inn i en EU-kontekst og at de tidlig ser det som viktig å dyktiggjøre seg til å skrive søknader til EU. Vi må skape en kultur for at det er til Brussel man må gå for å hente norske forskningsmidler. For det er jo dette som skjer: Via vår EU-kontingent tar en stor andel av norske forskningskroner en omvei gjennom Brussel.
Med økt strategisk fokus på internasjonal konkurranse, blir da nasjonale arenaer, som f.eks. den mye diskuterte FRIPRO-ordningen, mindre viktige?
FRIPRO er fortsatt svært viktig som én nasjonal arena der en kan kvalifisere seg til å konkurrere om ERC-støtte. Det samme gjelder SFFene. Dette er bunnplanker i vår «vei mot stjernene», i våre bestrebelser på å oppnå økt internasjonal finansiering. At innvilgelsesprosenten er så lav i FRIPRO, er bekymringsfullt, aller mest for yngre forskere i starten av sin karriere; de får en dårlig start og kan bli demotivert om de gang etter gang får avslag på sine frie prosjektsøknader. Det er ingen løsning at seniorforskere søker på vegne av yngre forskere, slik det ofte skjer, fordi de unge må kunne vise til uavhengighet for å komme i betraktning til Starting Grants i ERC. Vi må ha mye større oppmerksomhet om startfasen i forskernes karrierer; slik sett er dreiningen i FRIPRO til yngre forskeres gunst god. Det er viktig at de yngre forskerne tidlig utvikler den selvstendigheten som kreves for å kunne få Starting Grant, og de må helt fra starten av tenke ERC inn i sitt karriereløp.
Men om FRIPRO blir selve nåløyet, kan det jo bli svært selektivt, kanskje også tilfeldig. Dere må vel også selv bidra til å støtte opp om gode, konkurransedyktige, yngre forskere?
Absolutt. Men vi kan ikke være et forskningsråd, vi er ikke skrudd sammen for å foreta den typen evaluering og kvalitetssikring av forskningsprosjekter som rådet gjør. Evaluering og kvalitetssikring må skje i armlengdes avstand til institusjonene. Det blir galt om vi skulle bygge opp egne forskningsråd innad ved hver institusjon, det vi kan bidra med er supplerende finansiering av prosjekter som er kvalitetssikret gjennom fagfellevurderinger. Vi må være sikre på at vi ikke kaster våre penger etter dårlig kvalitet og må først og fremst støtte opp under forskere som har oppnådd resultater og fått konkurranseutsatt finansiering. Dette gjelder ikke minst SFFer, oppnådd SFF-status må føre til at forskerne får arealer og infrastruktur som gjør at de kan fungere godt som senter.
I universitetssammenheng blir det gjerne svært mye diskusjon om ERC og «vitenskapelig eksellens» – en av pilarene i EUs nye forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont 2020, og mindre om de øvrige to pilarene – «samfunnsmessige utfordringer» (challenges) og industrielt lederskap. Selv om ERC er blitt mye større i H2020 enn det var, så er «challenges»-delen enda større.
I vår EU-politikk må vi ta inn over oss at Horisont 2020 er et rammeprogram som er veldig annerledes skrudd sammen enn det sjuende rammeprogrammet. En ting er at eksellens og ERC spiller en viktigere rolle, men Horisont 2020 er generelt et program som er mye mer tverrfaglig, mye mer orientert mot globale utfordringer, og mot innovasjon. Så vi må innrette oss slik at vi kan engasjere oss bredt i alle deler av H2020. Jeg er bl.a. glad for at vi på UiO har fått på plass tre store tverrfaglige satsinger som passer som hånd i hanske til H2020 (energisystem, livsvitenskap, nordisk modell). Jeg har store forventninger til at disse satsingene vil sette oss i stand til å hente mer fra H2020. Dessuten må vi i mye større grad få med næringslivet. Gjennom utarbeidelsen av BioVerdi-rapporten har vi hatt et viktig samarbeid mellom akademikere og næringslivet om hvordan vi kan bli mer innovative innenfor bioøkonomi og livsvitenskap. Vi må også i mye større grad få norske SMBer på banen.
Kanskje det tyngste i denne sammenheng er at vi må dyrke fram en bevissthet om at det er viktig å påta seg rollen som koordinator av EU-prosjekter og ikke bare være med som deltaker/partner. Det er en tung beskjed å gi, for mange synes at det kan bli en for stor belastning å koordinere et stort EU-prosjekt. Men vi har ikke noe valg. Vi må være mer offensive og se at det er et privilegium å være koordinator i et større EU-prosjekt; det kan bane veien for nye prosjekter, og det gir en synlighet til norsk forskning som vi virkelig trenger. Utfordringen til institusjonene er å gi sterk administrativ støtte til de forskerne som påtar seg et koordinatoransvar.
I diskusjonen om hvem som skal stake ut retningen for forskningssystemets videre utvikling, kan en bl.a. ane en viss spenning og konkurranse mellom Forskningsrådet og universitetene. Er det et potensial for bedre samarbeid og klarere rollefordeling mellom rådet og institusjonene?
Jeg mener det er behov for en rolleavklaring mellom Forskningsrådet og institusjonene. Det er ikke riktig at rådet profilerer seg som systemets «endringsagent», «change agent», det er institusjonene som må være de primære endringsagentene. Slik jeg tolker rapporten fra Benner og Öquist og rapporten fra vårt eget strategiske panel, så støtter de min holdning på dette punktet.
Noe av det som har holdt norsk forskning tilbake – og som nå kan gjøre det vanskelig å leve opp til regjeringens ambisjoner om økt uttelling fra EU – er at den har vært for detaljstyrt gjennom øremerkinger. Det er på tide vi innser at det er fra de forskerinitierte grunnforskningsprosjektene de virkelig store gjennombruddene kommer. Disse prosjektene må få større muligheter for nasjonal finansiering slik at de i neste omgang kvalifiserer for finansiering fra EU. Institusjonene må utarbeide strategier som reflekterer fagmiljøenes styrke og få handlingsrom nok til å løfte fram de beste. Kort sagt: Kvaliteten og kraften i den individuelle forskers nysgjerrighet må komme tydeligere fram som premisser for hvordan de norske forskningsmidlene brukes.
Her må vi også ha en sterk stemme mot EU. Vi registrerer at ERC – der det kun er kvalitet som teller – er for lillebror å regne i forhold til Horisont 2020 for øvrig. De største pengestrømmene i Horisont 2020 er strategisk styrt, uten at verdien av nysgjerrighetsdrevet grunnforskning alltid kommer tydelig nok fram. Det er selvsagt legitimt at EU ønsker forskning rettet mot globale utfordringer og konkurransedyktig næringsliv, men det gjelder å erkjenne at de store gjennombruddene sjelden kommer på bestilling.
Utdanningsinstitusjonene har i denne diskusjonen et litt annet utgangspunkt, kanskje et fortrinn, i det at de som strategiske aktører forventes å legge større vekt på å se forskning og utdanning i sammenheng?
Det har etter min mening vært uheldig at strategiutviklingen for forskning har vært frikoplet fra strategiutviklingen for høyere utdanning. Dette har skjedd til tross for at en rekke politiske dokumenter (inklusiv siste forskningsmelding) har påpekt at det må finnes bedre koplinger mellom de to. Men lite gjøres i praksis for å få det til. Langtidsplanen skulle, som en plan for forskning og høyere utdanning, være en mulighet til å gjøre noe med dette. Men det er fint lite om utdanning i langtidsplanen, og den gir ingen oppskrift på bedre kopling mellom forskning og høyere utdanning.
Mye kunne gjøres. Man kunne for eksempel opprette frie studieplasser og stipendiatstillinger som institusjonene kan kople opp til eksellente forskningsmiljøer, for på den måten å knytte eksellent utdanning til eksellent forskning. Et disinsentiv i dagens finansieringssystem når det gjelder dette målet, er at om en vil endre studieprogramporteføljen for å kople den bedre opp mot forskning, så mangler systemet mekanismer for å dekke kostnaden med flere års overlapp mellom de studieprogrammene som fases ut, og de som bygges opp. Det eksisterende «A til F-systemet» virker i så måte konserverende.