Den varslede langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ble lagt fram 8. oktober, samtidig med budsjettforslaget for 2015. Planen presiserer forskningspolitiske hovedmål og hovedprioriteringer, angir hvordan vekstmålet for offentlige bevilgninger til forskning skal innfris og tallfester ambisiøse mål for vekst over en fireårsperiode i bevilgningene til tre spesifiserte formål.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Et sentralt forslag i siste stortingsmelding om forskning (Meld. St. 18 (2012-2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter) var at det innen vel ett år skulle legges fram en «nasjonal langtidsplan for forskning og høyere utdanning». Meldingens tittel henspilte nettopp på dette forslaget, og det bidro i høy grad til at meldingen ble godt mottatt, til tross for at den kunne kritiseres for å inneholde lite nytt og være preget av vage mål og prioriteringer. Også selve forslaget om langtidsplan var vagt og åpent beskrevet. Det kunne derfor framstå som noe av et paradoks, og en politisk genistrek, at en lyktes i å skape bred, umiddelbar oppslutning til meldingen på grunnlag av et vagt løfte om senere å fastsette svært konkrete, forpliktende og forutsigbare mål. Siden det også ble presisert at det ikke kunne bli et egentlig langtidsbudsjett, var det ikke åpenbart hva den reelt kunne tilføre et system der hovedelementene i den politiske prosessen har vært vage (og ordrike) stortingsmeldinger og årsbudsjetter med betydelige, og uforutsigbare, svingninger fra år til år.
Regjeringen har levert
Mens det var den avtroppende regjeringen som ga løftet om, og innkasserte den umiddelbare politiske gevinsten av, en flerårig, forpliktende langtidsplan, er det den nye regjeringen som har tatt utfordringen, og risikoen, med å innfri løftet og imøtekomme de høye forventningene som forslaget utløste, slik det bl.a. framgår av 150 til dels svært detaljrike og omfattende innspill fra interesserte parter.
Men regjeringen har levert – endog akkurat slik 2013-meldingen anga: «i forbindelse med Kunnskapsdepartementets budsjettproposisjon for 2015», ikke som del av selve proposisjonen, men som en egen stortingsmelding (Meld. St. 7 (2015-2016)) publisert fire timer senere, med det nøytrale navnet «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015-2024».
Innenfor rammen av et kortfattet dokument (49 sider) reformulerer regjeringen («utdyper», sier den selv) forskningspolitikkens hovedmål og hovedprioriteringer, den presiserer hvordan den vil innfri vekstmålet for offentlige bevilgninger til forskning, og den tallfester ambisiøse mål for vekst over en fireårsperiode i bevilgningene til tre spesifiserte formål: vitenskapelig utstyr, utdanningsstillinger og stimulering til økt norsk deltakelse i EU-forskning.
Utdypet målbilde
Regjeringen setter i langtidsplanen «tre overordnede mål» for sin politikk for forskning og høyere utdanning:
-
Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne
-
Løse store samfunnsutfordringer
-
Utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.
De skal innfris gjennom disse seks «langsiktige prioriteringene»:
-
Hav
-
Klima, miljø og miljøvennlig energi
-
Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
-
Muliggjørende teknologier
-
Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
-
Verdensledende fagmiljøer.
Slik disse målene og prioriteringene er formulert, skiller de seg en del fra det «målbildet» for norsk forskningspolitikk som ble etablert i forskningsmeldingen fra 2009 og uendret videreført i meldingen fra 2013. Det besto av fem strategiske mål (globale utfordringer; bedre helse og helsetjenester; velferd og forskningsbasert profesjonsutøvelse; næringsrelevant forskning på strategiske områder; kunnskapsbasert næringsliv i hele landet) og fire tverrgående mål (et velfungerende forskningssystem; høy kvalitet i forskningen; internasjonalisering av forskningen; effektiv utnyttelse av resultater og ressurser). Langtidsplanens nye mål og prioriteringer er imidlertid ikke ment å skulle rokke ved de etablerte målene. Om det ikke er fullt sammenfall mellom de to settene av mål og prioriteringer, så er langtidsplanens versjon, ifølge planen selv, «konsistent» med det tidligere målbildet. Men den «utdyper og prioriterer i sterkere grad hvilke områder innsatsen styrkes på»; planen kopler dessuten forskning og høyere utdanning sterkere sammen.
Presisert vekstmål
Siden 2005 har et av hovedmålene i norsk forskningspolitikk vært at samlet forskningsinnsats skal utgjøre tre prosent av BNP. Mens Stoltenberg-regjeringen så dette som et langsiktig mål uten å tidfeste når det skulle være innfridd, presiserte den nye H/FrP-regjeringen i sin plattform at den vil «styrke forskningsinnsatsen for å nå målet om at forskning skal utgjøre 3 pst av BNP innen 2030». Langtidsplanen stadfester dette målet for den samlede FoU-innsatsen, men presiserer også når og hvordan delmålet om å øke den offentlige innsatsen til forskning til én prosent av BNP skal nås: regjeringen vil «øke forskningsbevilgningene ut over BNP-veksten hvert år fram til énprosentmålet er nådd», og den mener at målet kan nås innen 2019-2020, «gitt dagens utsikter for fremtidig BNP-vekst».
Tallfestede flerårige vekstmål
Den egentlige nyheten i langtidsplanen er likevel først og fremst at den tallfester tre mål for vekst over en fireårsperiode i bevilgningene til tre spesifiserte formål. Regjeringen erklærer at den innen 2018 vil:
- trappe opp antall rekrutteringsstillinger med 500 nye stillinger
- øke bevilgningene til forskningsinfrastruktur med 400 millioner kroner i året
- øke bevilgningen til ordninger som stimulerer til norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, med 400 millioner kroner.
I tillegg identifiserer planen to prioriterte byggeprosjekter «som bygger opp under de langsiktige prioriteringene»: nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo og Ocean Space Center i Trondheim.
Ved å fastsette så forpliktende og entydige flerårige mål for veksten i framtidige bevilgninger innfrir nok regjeringen manges forventninger om langtidsbudsjettliknende elementer i forskningspolitikken. Det er dristig, målestokken for om de blir nådd er krystallklar og fallhøyden stor om så ikke skjer. Helt nytt er det riktignok ikke, f.eks. ble det i Klimaforliket (2008) satt et konkret treårig mål for bevilgningsvekst – som ble innfridd. Vi har også tidligere (på første del av 2000-tallet) hatt (betydelig høyere) tallfestede mål for nye rekrutteringsstillinger per år for flere år framover – også disse ble i flere budsjetter langt på vei innfridd.
Nå er det kun for disse tre formålene at planen tallfester mål, for øvrig skiller planmeldingen seg lite fra en tradisjonell forskningsmelding (bortsett fra lengden). Den mer uforpliktende meldingsformen kjennetegner avsnittene om de seks prioriteringene, der gjennomgangsformuleringen er den generelle: «Regjeringen vil trappe opp innsatsen/bevilgningene …». De tre vekstmålene i langtidsplanen er ikke direkte koplet til planens egne mål og prioriteringer, de gjelder det planen beskriver som «de viktigste innsatsfaktorene» og «grunnleggende forutsetninger» for at systemet for forskning og høyere utdanning skal være velfungerende. Koplingen til planens særskilte mål og prioriteringer er derimot tydeligere i regjeringens budsjettforslag for 2015 (jf. en annen artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk), som er første år i planens første fireårsperiode. Her innfris ikke bare planens tallfestede opptrappingsmål i større (EU-støtten) og mindre (stipendiater) grad, men forslaget har også tydelige vekstposter som er direkte knyttet til planens særskilte mål og prioriteringer: fremragende kvalitet/verdensledende miljøer, et konkurransedyktig og innovativt næringsliv, muliggjørende teknologier og hav. De øvrige mål og prioriteringer er mindre synlige i dette budsjettet.