Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har fått en god mottakelse. Sammen med et godt forskningsbudsjett signaliserer de konkrete forpliktelsene i langtidsplanen – 500 nye rekrutteringsstillinger, 400 millioner til forskningsinfrastruktur og 400 millioner til økt EU-forskning – en vilje til satsing på forskning. Men det er mindre sikkert om man vil lykkes like godt når det gjelder andre hensikter med langtidsplanen, hevdes det i denne kommentaren.
KYRRE LEKVE, ASSISTERENDE DIREKTØR, NIFU
kyrre.lekve@nifu.no
Langtidsplanen var et sentralt tiltak i forskningsmeldingen Lange linjer fra 2013. Det ble i løpet av høsten 2013 avklart at Høyre/FrP-regjeringen ønsket å lage en langtidsplan, og planen ble lagt fram sammen med statsbudsjettet for 2015. En langtidsplan for forskning kan tenkes å oppnå flere hensikter. Den kan gi økt stabilitet for forskningsmidler, den kan bidra til å mobilisere for økt forskningssatsing, den kan bidra til økt koordinering av forskningsinnsatser, og den kan bidra til klarere prioriteringer.
Økt satsing – på vei mot langtidsbudsjettering?
Da langtidsplanen ble lansert i 2013, ble det eksplisitt sagt at dette ikke betydde langtidsbudsjettering. Det at regjeringen har bundet seg til å øke bevilgningene til forskning med 1,4 milliarder, betyr at elementer av langtidsbudsjettering de facto er innført i langtidsplanen. Dette kan også ses i sammenheng med at regjeringen skal sette ned et ekspertutvalg som skal se nærmere på flerårige budsjetter. Det vil ikke være overraskende om det blir et hardt press for å innføre tilsvarende forpliktende formuleringer på andre områder. I praksis vil derfor langtidsplanen kunne virke mobiliserende for ytterligere økninger i forskningsbevilgningene i framtiden. Når planen også inneholder formuleringer om at forskningsbevilgningene skal øke mer enn veksten i BNP helt til en-prosentmålet er nådd, skaper det også grunnlag for å forvente vekst i forskningsbudsjettene i årene framover. Nå skal det tilføyes at det har vært realvekst i forskningsbevilgningene de siste ti årene (kuttet statsråd Djupedal gjennomførte i 2007 var på universitetenes grunnbevilgning – forskningsbudsjettet samme år hadde betydelig vekst).
Organisere, prioritere, koordinere
Kunnskapsministeren har lagt stor vekt på at dette er regjeringens langtidsplan. Ved nærmere ettersyn er de forpliktende delene av langtidsplanen alle på Kunnskapsdepartementets budsjett. Veksten kommer på rekrutteringsstillinger, forskningsinfrastruktur og stimuleringstiltak for økt EU-forskning. Dette er saker som tradisjonelt frontes av kunnskapsministeren og omfattes med interesse ved universiteter og forskningsinstitutter. Det er dermed ikke noe i de forpliktende formuleringene i langtidsplanen som binder andre departementer til masta. Å skaffe rom til opptrappingsplanen vil i stor grad havne på KDs budsjetter. Dersom opptrappingsplanen for rekruttering, infrastruktur og EU-stimulering gjennomføres, er regjeringen nær en-prosentmålet. I så fall er forpliktelsen på de tematiske områdene ikke særlig sterk. Det er per i dag ingen andre departementer som er tydelig forpliktet på langtidsplanen. Det kan bli et problem i framtidige budsjettbehandlinger.
De tematiske delene av langtidsplanen er ikke forpliktende på samme måten. Kapitlene om «Hav», «Klima, miljø og miljøvennlig energi», «Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester» og «Muliggjørende teknologier» (samt «Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv») inneholder nesten ingen forpliktende formuleringer – verken når det gjelder finansiering eller virkemidler. Det gjøres heller ingen avveiinger mellom de ulike tematiske områdene. Forskningsrådet tok i høringsprosessen til orde for at langtidsplanen kunne brukes til å bestemme i hvilken rekkefølge regjeringen skulle trappe opp ulike satsinger. Slike prioriteringsavveiinger er det ingen tegn til i langtidsplanen. Planen, slik den nå ligger, vil ikke bidra til å prioritere mellom temaer eller virkemidler innenfor norsk forskning i årene som kommer. Den skaper fleksibilitet slik at man kan ta høyde for nye samfunns- og forskningsutfordringer underveis i løpet, men øker ikke den langsiktige forutsigbarheten for forskningsmiljøene.
Budsjettstart for to av tre mål
Statsbudsjettet for 2015 betyr en god økonomisk start for to av de tre overordnede målene i planen. Særlig målet om «styrket konkurransekraft og innovasjonsevne», men også «fagmiljøer av fremragende kvalitet», blir prioritert i budsjettet. Planens tredje mål – å løse store samfunnsutfordringer – får ingen spesielt god start i planens første budsjettår. Det er for eksempel ikke vekst i klimaforskningen.
Langtidsplan for forskning … men ikke for høyere utdanning
Langtidsplanens utgangspunkt var å integrere forskning og høyere utdanning, en tanke som har hatt sterk støtte i det offentlige ordskiftet om forskning, også internasjonalt. Men høyere utdanning omtales bare i den grad den har en funksjon for forskning (for eksempel utstyr) eller for næringslivet (for eksempel riktig kompetanse). Høyere utdanning framstår da mest som påheng til en langtidsplan for forskning.
Langtidsplan 1.0
Meld. St. 7 (2014-2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015-2024 oppfyller flere mulige hensikter. Den er forpliktende på viktige områder og følger opp målbildet fra de siste forskningsmeldingene. Langtidsplanen gir ikke gode svar på tematiske prioriteringsutfordringer, og det er usikkert om langtidsplanen bidrar til bedre koordinering av forskning på nasjonalt nivå. Totalt sett synes likevel den første langtidsplanen å være et godt første forsøk.
Kyrre Lekve var statssekretær i Kunnskapsdepartementet i perioden 2007-2012, der han bl.a. spilte en sentral rolle i arbeidet med forskningsmeldingen fra 2009.