En artikkel i Forskningspolitikk nr. 3, 2014 presenterte en oversikt over i alt 10 såkalte 21-strategier som har vært gjennomført i perioden 2002–2014. Bildet utdypes her med beskrivelser av erfaringene til sekretariatsleder og ledere i to av 21-prosessene.
LARS HORN, SPESIALRÅDGIVER, NORGES FORSKNINGSRÅD
lho@forskningsradet.no
Egil Kallerud spør i sin artikkel i Forskningspolitikk om 21-prosessene om de kan betraktes som en innovasjon i organiseringen av forsknings- og innovasjonspolitisk rådgivning og strategiutvikling. Min erfaring tilsier at det kan de. Jeg var leder for sekretariatene til HAV21 og MILJØ21 og vil her utdype noen erfaringer som viser at i alle fall disse 21-prosessene var å regne som en innovasjon.
De to strategiene ble planlagt og gjennomført med bredt sammensatte arbeidsgrupper. Denne arbeidsmåten ga oss etter mitt skjønn anledning til å sette forskning og utvikling inn i en bred samfunnsmessig kontekst. Strategiene peker derfor ikke bare på forskningsbehov, men også på hvorfor og hvordan og på hva som skal til for å ta forskningen i bruk. I tillegg var det et mål at det skulle være bred enighet om innholdet.
I organiseringen og gjennomføringen la vi vekt på at alle arbeidsgruppene hadde medlemmer fra de sentrale aktørgruppene forskning, forvaltning og næringsliv. Dette «tvang» medlemmene til å se egen virksomhet i et mye bredere perspektiv enn de vanligvis gjør i diskusjoner med kolleger innenfor egen sfære. Slik sett gir derfor strategiene uttrykk for et mer omforent syn enn det som er vanlig i mer spissede eller sektorpregede strategier. Dette er et innovativt grep som tilsier at strategiene vil ha mer tyngde i en overordnet og samfunnsmessig kontekst. Begge strategiene består av faglige delrapporter og en overordnet del med hovedanbefalinger som retter seg mot beslutningstagere i alle leire.
I begge strategiene inkluderer de overordnede prioriteringene og anbefalingene også synspunkter på hvordan funksjonene rundt forskning og utvikling kan forbedres for at FoU-resultater kan tas i bruk mer effektivt. Eksempler på slike problemstillinger er bruk av arealer til ulike formål, forvaltningsprinsipper, lover og regler for næringsvirksomhet og sammensatte prosjekter som inkluderer forskning, forvaltning og næringsliv.
HAV21 ble gjennomført på oppdrag fra regjeringen og var organisert med en overordnet strategigruppe og en referansegruppe med alle berørte departementer. Når det gjelder MILJØ21, var Forskningsrådet initiativtager. I dette tilfellet trengte Forskningsrådet et oppdatert kunnskapsgrunnlag for nye programsatsinger. Gjennom å ta ansvar for sekretariatsfunksjonen la Forskningsrådet til rette for at strategien ble et innspill til hele «miljøforskningssystemet», inkludert Forskningsrådet.
Når det gjelder nye måter å organisere strategiprosesser på, er det også grunn til å peke på åpen involvering av alle interesserte miljøer og enkeltpersoner. Prosessene startet med en helt åpen invitasjon til å gi innspill. Og før strategiene ble endelig vedtatt, ble de lagt ut offentlig til kommentar. Etter mitt skjønn bidro dette til å gi god legitimitet til både prosessen og innholdet i strategiene.
Arbeidet med både HAV21 og MILJØ21 var preget av stor entusiasme. Tilbakemeldinger fra medlemmene i arbeidsgrupper og strategigruppen (for HAV21) tyder på at dette var en ny og interessant måte å arbeide på. Særlig HAV21 er blitt brukt som referansedokument i stortingsmeldinger og i en handlingsplan fra regjeringen. Begge har bidratt til å synliggjøre og forene oppfatningene innenfor sine respektive områder. Forskningsrådet bruker nå HAV21 og MILJØ21 som sentrale kunnskapsgrunnlag for planlegging av nye programmer innenfor marin forskning og miljøforskning.
Alt i alt mener jeg at både prosessene og resultatene – selve strategiene – i disse to eksemplene er uttrykk for at 21-modellen er hensiktsmessig for å utvikle forskningsstrategier for det 21. århundret.