EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Regjeringen har ikke etterlatt tvil om at økt kvalitet skal være et overordnet mål for alt den vil gjøre på forsknings- og høyere utdanningsområdet. Problemet er, som mange har påpekt, at «kvalitet» i forskning og høyere utdanning betyr så mangt; det er ikke bare et spørsmål om «verdensledende» forskning og fagmiljøer, et retorisk trumfkort som gjerne spilles til overmål. I forhold til sektorens sammensatte oppgaver er det også et spørsmål om læringsutbytte, god undervisning, lærerkompetanse og arbeidslivsrelevans, for å nevne noe. Straks ulike kvalitetsmål spesifiseres nærmere, viser de seg ofte å trekke i ulik retning og kommer gjerne i konflikt med hverandre. Minst like vanskelig er det å bli enig om valg og utforming av de ordningene og tiltakene som mest effektivt fremmer ulike mål, enkeltvis og samlet – særlig når også kostnadene for tapende mål og interesser (som nedlagte studieprogrammer og redusert forskningstid) er med i likningen.
Når nå regjeringen har begynt å vise kortene og vi ser hva som kommer, er fortsatt lite sagt om hvordan mangfoldet av mål og mulige tiltak, og spenningene mellom dem, skal håndteres. Vi står foran en omfattende strukturreform og innføring av ny finansieringsmodell, men begge viser tegn til at sentrale spørsmål blir skjøvet i bakgrunnen og utsatt. Forslaget til nytt finansieringssystem adresserer, som komiteen selv påpeker, aspekter ved kvalitet som mest har med kvantifiserbar produktivitet å gjøre. Det kan ikke fange opp «kvalitative» kvalitetsmål eller i særlig grad stimulere til konsentrasjon, profilering og arbeidsdeling. Skissen til såkalte UKP-avtaler, som er komiteens forsøk på å bringe nettopp slike spørsmål inn i modellen, framstår som uferdig og får forbeholden støtte. Det reflekterer i realiteten en umodenhet og stillstand i den generelle diskusjonen om hvordan disse nøkkelspørsmålene konkret skal angripes.
Noe liknende kan også komme til å prege strukturreformen. Med overgangen fra SAK- (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon) til SAKS-politikk, ser den nå ut til å dreie seg mest om den tillagte S-en, sammenslåing. Denne politikkens hovedmål om høyere kvalitet og tydeligere profilering, blant annet gjennom arbeidsdeling og konsentrasjon, kan komme i skyggen og stilles i bero inntil støvet etter hektiske og ressurskrevende fusjonsprosesser har lagt seg. Erfaringene fra de danske fusjonene viser at det gjerne tar lang tid. Det er ikke vanskelig å slutte seg til, prinsipielt og i allmenne vendinger, at fusjoner kan, for visse formål og en del institusjoner, skape bedre forutsetninger for kvalitet, robusthet og profilering. Men det er betingelser som ikke i noe tilfelle er tilstrekkelige, nok i seg selv, ei heller er det selvinnlysende at, for hvilke formål og i hvilke tilfeller de er nødvendige. Det gjør det viktig at det blir spesifisert, i hvert enkelt tilfelle, hvorfor og hvordan fusjon kan og skal fremme kvalitet, konsentrasjon, profilering og prioritering.
Vår skepsis kan gjøres til skamme om strukturmeldingen ikke bare blir en fusjonsmelding, men en melding for en mer komplett SAKS-politikk. Det er ikke et beskjedent krav, det uferdige UKP-forslaget indikerer at fusjoner i beste fall er et første, og i seg selv lite retningsbestemmende, skritt. Vi venter i spenning, men med moderate forventninger, på strukturmeldingen.