Stortingets behandling av langtidsplanen stadfester at det er bred tverrpolitisk enighet om de fleste spørsmål om forskning og høyere utdanning.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Regjeringen Solberg la fram forslaget til langtidsplan for forskning og høyere utdanning samtidig med budsjettproposisjonen for 2015. Planen ble møtt med gjennomgående positive reaksjoner, særlig for å ha fastsatt flerårige tallfestede vekstmål på viktige områder som EU-deltakelse, vitenskapelig utstyr og rekrutteringsstillinger (se Forskningspolitikk nr. 3, 2014). Men planen er også møtt med kritikk, særlig for å ha for lite om høyere utdanning og uforpliktende vekstmål for planens seks tematiske prioriteringer. Men både planen selv og debatten om den befester bildet av bred tverrpolitisk enighet på tvers av den nye partikonstellasjonen etter valget bestående av regjerings- (Høyre, FrP), samarbeids- (KrF, Venstre) og opposisjonspartier (Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet). En ny regjering fulgte opp hovedforslaget i stortingsmeldingen om forskning fra den gamle regjeringen, og planens hovedmål og –prioriteringer er, og presenteres som, kun en justering og presisering av meldingens mål og prioriteringer, og debatten dreier seg mye om grad av konkretisering og prosedyrer. Det er et bilde som stadfestes i Stortingets behandling av planen i januar i år. Den definerer politisk status p.t. for mange av de viktigste spørsmålene i norsk forskningspolitikk – før debatten om strukturreformer i det høyere utdanningssystemet bryter løs for alvor.
Den tverrpolitiske enigheten markeres blant annet ved at Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens mindretall bestående av opposisjonspartiene, konstaterer at det «er tilfreds med at planen i hovedsak bygger på Meld. St. 18 (2012-2013)» – det dreier seg altså om forskningsmeldingen fra 2013 («Lange linjer – kunnskap gir muligheter»).
Etter at den rød-grønne regjeringen i forskningsmeldingen fra 2009 fjernet tidfestingen av når målet om å øke den nasjonale FoU-innsatsen til 3 prosent av BNP skal være nådd, har det vært noe uenighet partiene mellom om hvorvidt målet bør tidfestes, og hvis det skal tidfestes, hvilket år det skal være innfridd. Med ny regjering har Høyres tidfesting til år 2030 blitt offisiell politikk og del av langtidsplanen. I behandlingen av langtidsplanen har nå de tidligere rød-grønne regjeringspartiene, i opposisjon, endret standpunkt og stiller seg bak tidfestingen av treprosentmålet til 2030.
Målet innebærer at offentlige FoU-midler skal utgjøre én prosent av BNP, mens private FoU-midler skal utgjøre to prosent. Mens langtidsplanen setter som mål at den offentlige én prosent bør være innfridd i 2019-2020, nøyer opposisjonspartiene seg med å fastslå at én prosent bør finansieres av det offentlige. Alle er enige om at målet om å øke den private FoU-innsatsen til to prosent av BNP krever en sterk offentlig innsats for å kunne innfris; men mens regjerings- og samarbeidspartiene viser til at de prioriterer anerkjent vellykkede tiltak som BIA, Skatte-FUNN og nærings-ph.d., etterlyser opposisjonspartiene «en konkret strategi for å øke næringslivsforskningen», og de hevder at Høyre og FrP ikke har fulgt opp sine forslag i opposisjon i forrige stortingsperiode.
Ord teller i politikken: den nye regjeringen karakteriserer gjerne sin politikk for høyere utdanning og forskning som et «taktskifte» i forhold til den forrige regjeringens politikk. Komiteens flertall, bestående av representantene fra regjerings- og samarbeidspartiene, fastslår i en særskilt merknad at planen og de vedtatte budsjettene for 2014 og 2015 sett under ett faktisk «representerer et taktskifte i politikken».
Mange mener at langtidsplanen, til tross for sitt navn, i all hovedsak er en plan for forskning, og inneholder lite om utdanning. Opposisjonspartiene hevder at «høyere utdanning har fått minimal plass» og foreslår i innstillingen at regjeringen bes legge fram en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning og forslag til tiltak for en mer forskningsbasert utdanning. Disse mindretallsforslagene falt, men også regjerings- og samarbeidspartienes representanter viser til at «flere aktører har etterlyst mer vektlegging av høyere utdanning i langtidsplanen», og uttaler at de forventer at «regjeringen setter klare mål for kvalitet i høyere utdanning og adresserer hvordan samspillet mellom forskning og høyere utdanning kan optimaliseres» i forbindelse med behandlingen av struktur og finansiering i høyere utdanning. Samme dag som Stortingets behandling av langtidsplanen fant sted, kunngjorde kunnskapsminister Røe Isaksen at han vil starte arbeidet med en egen melding om utdanningskvalitet som skal legges fram for Stortinget våren 2017.
Opposisjonspartiene ser det også som en mangel ved langtidsplanen at den i liten grad forplikter andre departementer enn Kunnskapsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Svake forskningsbudsjetter fra andre departementer «understreker behovet for å ta alle sektordepartementer med i en melding som handler om kunnskapsutviklingen på alle områder i langt større grad enn det vi ser i denne langtidsplanen».
Opposisjonen signaliserer at den balanserer hensynene til spiss og bredde litt annerledes enn regjeringen: det rød-grønne mindretallet slutter seg til planens ambisjoner om mer toppforskning i verdensklasse, «men vil samtidig understrekebehovet for breddeforskning». Dette mindretallet er bekymret for at satsingen på miljøer i verdensklasse kan gå ut over praksisnær forskning ved høgskolene; Senterpartiet mener at slagsiden i eliteforskningens favør i budsjettet for 2015 faktisk har en slik effekt.
Behovet for sammenslåinger i høyere utdanning er ikke direkte berørt i planen og vil først bli tatt opp i full bredde når strukturmeldingen blir lagt fram for Stortinget ved påsketider. Komiteen kommenterer likevel spørsmålet, og bare Senterpartiet sier seg uenig i en uttalelse der komiteen viser til at flere institusjoner nylig har slått seg sammen, og bemerker at den ser positivt på at «flere ønsker å gå samme vei».
Spørsmål om hvorvidt langtidsplanen er tilstrekkelig konkret kommer også opp i stortingsbehandlingen. Opposisjonspartiene uttaler at de hadde «forventet en større detaljeringsgrad og en mer konkret framdriftsplan for realisering av både kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater og studieplasser enn det som ligger i forslaget til langtidsplan». Regjerings- og samarbeidspartiene finner på sin side at graden av konkretisering gjennomgående er riktig, men når det gjelder bygg spesielt, ønsker også disse partienes representanter i komitéen et opplegg for tydeligere konkretisering enn planen skisserer.
De viser til «et klart ønske fra sektoren om en tydeligere prioritering av investeringer i bygg ut over det som er skissert i langtidsplanen», og legger fram forslag om at det i forbindelse med rulleringen av planen i 2018 legges fram «en investeringsplan, køordning for investeringer og større bygge- og vedlikeholdsprosjekter av bygg». I et konkurrerende forslag fra opposisjonspartiene bør regjeringen legge fram en slik plan for bygg og vedlikehold «raskest mulig». Etter at forslaget fra opposisjonspartiene falt, ble flertallsforslaget fra representantene fra Høyre, FrP, Venstre og KrF enstemmig vedtatt.
Det er bred enighet om plan og tiltak for økt norsk deltakelse i EUs Horisont 2020-program, bare SV reserverer seg. SV er også eneste parti som ikke stiller seg bak forslaget om å vurdere hvordan offentlige innkjøp kan stimulere til mer innovasjon i offentlig sektor.
Både opposisjons- og samarbeidspartiene skriver under på en kritisk kommentar til prosessen som regjeringen har lagt opp til i behandlingen av langtidsplan, strukturmelding og forslag til endringer i finansieringsmodell for høyere utdanningsinstitusjoner. At behandlingen av planen skjer før spørsmålene om struktur og finansiering er avklart, kan føre til at «vesentlige deler av planen fort [kan] bli utdatert og irrelevant».