Ordningen med Sentre for fremragende utdanning (SFU) er ifølge Kunnskapsdepartementet et av dets viktigste virkemidler for å stimulere til økt kvalitet i utdanningen ved universiteter og høyskoler. NOKUT har hevdet at ordningen er en parallell til Sentre for fremragende forskning (SFF) og andre toppsenterordninger innenfor forskning. Men sidestillingen av ambisjonene for SFU og SFF er lite realiserbar, hevder forfatterne av denne kronikken. De etterlyser en mer offensiv politikk for å minske spriket mellom ambisjoner og satsing på SFU-ordningen.
TONE CECILIE CARLSTEN, FORSKER, NIFU
tone.carlsten@nifu.no
PER OLAF AAMODT, FORSKER, NIFU
per.aamodt@nifu.no
I desember 2011 ble Norges første Senter for fremragende utdanning etablert. NOKUT utlyser nå midler til tre nye sentre for fremragende utdanning i 2013. Til å bli betegnet som vårt viktigste virkemiddel for å stimulere universiteter og høyskoler til å øke kvaliteten i utdanningsvirksomheten, har SFU-ordningen fått lite oppmerksomhet. NIFU evaluerte etableringen av SFU-ordningen og fant at den for mange fagmiljøer i Norge er et attraktivt og prestisjefylt virkemiddel. Sentrale aktører peker på at det er uklart hva ordningen kan gi av utbytte, men det er liten tvil om at den oppfattes som et godt organisert nasjonalt tiltak for å fremme kvalitet i utdanningssektoren. Dette underbygges også av de mange søknadene som kom inn i første runde. I evalueringen har vi fundert på hvorfor dette nye nasjonale styringsgrepet er tatt så varmt imot i søkermiljøene og uten noen synlig kritisk debatt i fagmiljøene. Er mangelen på interesse og kritikk et tegn på at ordningen er lite kontroversiell, eller er det et sprik mellom sentrale ambisjoner og reell satsing?
Henger virkemidlene sammen?
ProTed (Centre for Professional Learning in Teacher Education) ble valgt som Norges første Senter for fremragende utdanning i desember 2011. Senteret er et samarbeid mellom universitetene i Oslo og Tromsø. Utlysningen i 2011 var øremerket lærerutdanningen, til tross for at en foregående utredning ved Universitets- og høgskolerådet i 2009 ikke anbefalte en slik avgrensing. I kjølvannet av Kvalitetsreformen har Kunnskapsdepartementet tildelt midler og støtte til flere tiltak for å bidra til å utvikle en mer forskningsbasert utdanning. I løpet av perioden rundt arbeidet med St.meld. nr. 11 (2008-2009) Læreren – Rollen og utdanningen så vi opprettelsen av to nasjonale forskerskoler innenfor utdanningsvitenskap: NATED (The National Graduate School in Educational Research) er en av fem nasjonale forskerskoler finansiert av Norges forskningsråd for perioden 2008-2016. Ett av fire fagspor er direkte rettet mot forskningsbaserte undervisningspraksiser i og utenfor klasserommet. Omtrent samtidig med NATED ble NAFOL opprettet. NAFOL (Nasjonal forskerskole for lærerutdanning) hører inn under Praksisrettet utdanningsforskning. Programmet har læring som gjennomgående tema og er ment å skulle styrke forskningskompetansen og kunnskapsgrunnlaget i lærerutdanningene. Dette kan betraktes som virkemidler som skal bidra til å sidestille utdanning og forskning på PhD-nivå. SFUordningen faller inn i rekken av tiltak som har som ambisjon å stimulere til arbeid med økt kvalitet på bachelor- og masternivå. Men samtidig finner vi så godt som ingen formell arena eller plan for utveksling av kunnskap som kan stimulere arbeidet med kvalitet i lærerutdanningen og utdanning i universitets- og høgskolesektoren generelt. Hvorfor er ikke de ulike ordningene innrettet mot innovativ utdanning og spredning av undervisningspraksiser samlet, slik at satsingen blir tydeligere?
Elitisme med ulik betydning
De nasjonale utdanningspolitiske tiltakene nevnt over har altså som ambisjon å øke kvaliteten i høyere utdanning på ulike nivåer. Likevel finnes det så langt ingen samordning av kunnskap om de gode, forskningsbaserte undervisningspraksisene som tiltakene er ment å skulle generere. Siden dette kan sees som virkemidler for innovasjon i utdanning, er det grunn til å etterlyse en kritisk og etterprøvbar debatt om kriterier for kvalitet i utdanning.
Dokumenter og intervjumateriale fra vår evaluering viser at det særlig er tre spenningsfelt som peker seg ut i piloteringsprosessen. Det ene er forholdet mellom profesjonsutdanning og utdanningsfeltet generelt, der det har vært uttrykt bekymring for at tildeling av SFU til profesjonsutdanningene vil svekke ordningens legitimitet. Denne bekymringen ser ut til å ha avtatt noe i styrke.
Det andre spenningsfeltet er knyttet til forholdet mellom mandat og kriterier. Uklarhet og uenighet om kriteriene kan tolkes som en konsekvens av et mindre skifte i mandatet mellom 2008 og 2011, der vi ser en endring fra formidlingskriterier mot kriterier med større vekt på spredningseffekter. Det er rimelig å se denne endringen i «hva et SFU skal være» i sammenheng med sektorens generelle utvikling de siste 5 år. Samtlige informanter uttaler at uklarheter i stor grad var forventet i en piloteringsfase.
Uklarhet og uenighet om vektlegging og forståelse av utvelgelseskriteriene ble underveis i prosessen redusert gjennom kriteriekomiteens arbeid og gjennom dialogen mellom NOKUT, ekspertkomité og søkermiljøer. Søknadene som kom inn, sprikte mye både i omfang og kvalitet på flere av vurderingskriteriene. Ordningen med institusjonsbesøk ble ansett som et kritisk avgjørende beslutningsgrunnlag og anbefales videreført. Fagfellevurderingens rolle i prosessen ble også trukket frem som viktig for å skape legitimitet.
Det tredje spenningsfeltet er særlig relevant for sammenlikningen mellom SFF og SFU. Sentre for fremragende forskning innebærer konsentrasjon av ressurser og en form for elitisme. Det er neppe like naturlig at «fremragende» utdanning skal ha en elitistisk karakter, det er trolig lite aktuelt med sentre som retter sin virksomhet inn bare mot de «beste» studentene. Dessuten har kriteriene i økende grad fokusert på spredning av god praksis.
Sprik mellom ambisjoner og økonomiske rammer
Sentre for fremragende forskning mottar i gjennomsnitt 16 mill. kr per år i støtte fra Forskningsrådet. Den første SFU-runden generte overraskende stor aktivitet til tross for en årlig ramme på kun 4 millioner kroner. I evalueringen ble den økonomiske rammen gjennomgående vurdert som for lav, spesielt i forhold til ambisjonen om spredning som ligger i senterordningens mandat. I den kommende perioden tilbys en ramme på 3 millioner kroner i toppfinansiering per senter. I NOKUTs nye utlysning står det denne gang at SFUordningen skal stimulere universiteter og høyskoler til å etablere og utvikle fagmiljøer som tilbyr fremragende utdanning, og til å bidra til kunnskapsbasert analyse og utvikling av undervisning og læringsarbeid som grunnlag for kvalitetsheving og fornyelse ved institusjonene, til gode relasjoner mellom utdanning og relevante samfunns- og yrkesfelt og til utvikling og spredning av kunnskap. De kommende tre SFUene vil måtte forholde seg til tilsvarende høye ambisjoner og resultatforventninger som en SFF, men med de samme begrensede økonomiske rammene som pilotsenteret som ble etablert i 2011. Vi stiller spørsmål ved spriket mellom satsing og ambisjoner.
Uklart hva resultatene av en SFU skal være
Evalueringen av prosessen som førte framtil etableringen av det første senteret for fremragende utdanning, ga holdepunkter for at slike sentre kan gi positive bidrag til å utvikle kvalitet i utdanningen. Samtidig er det mye usikkerhet om hvordan de vil bidra, en usikkerhet som kan forklares ved at dette er en ny type tiltak. Det førte til at søknadsutformingen ble spesielt arbeidskrevende. Alle aktører i søkermiljøene, også de som ikke nådde opp, framhevet imidlertid en mulig merverdi av en senterordning for utdanningsfeltet. Dette gjelder ikke minst i form av økt bevissthet om indikatorer og dokumentasjon av hva som er gode undervisningspraksiser. Men hvilke indikatorer er egentlig egnet til å måle fremragende utdanning: Gjennomstrømningskurver, arbeidsmarkedstilbud, studentlærer- ratio, læreres motivasjon for å undervise og studere, bruk av de beste ressurser i UH-undervisningen? Hva er produktene av slike sentre når det gjelder utdanning? Hvordan kan man synliggjøre hva en SFU bidrar med i sektoren som helhet?
Forskningsrådet har utviklet kriterier for tildeling av senterstatus for SFF. Det er neppe like enkelt å utvikle kriterier og gode indikatorer på hva som er god undervisning. Det som er fremragende produkter eller resultater innenfor forskning, kan i noen grad registreres og måles, blant annet i Norsk vitenskapsindeks (NVI) og formidles gjennom systemer som Current Research Information System In Norway (CRIStin). Det vi spør oss om er hvordan Kunnskapsdepartementet satser på registrering av fremragende resultater for en SFU-ordning. Skal dette også gjelde kun forskningsresultater? Hvor skal resultater om gode undervisningspraksiser registreres, vurderes, kritiseres og deles?