Europa

Intervju med Sylvia Schwaag Serger: Europa må bli mer utadvendt

EU må utvide sitt forsknings- og innovasjonssamarbeid med land utenfor EU og Europa, understreker VINNOVAs internasjonale direktør Sylvia Schwaag Serger i dette intervjuet. Hun ledet en ekspertgruppe som nylig la fram en rapport med forslag til prinsipper og tiltak i en ny EU-strategi for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid.

EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
egil.kallerud@nifu.no
KATARINA LARSEN, FORSKNINGSPOLITIKK
katarina.larsen@abe.kth.se

EUs forsknings- og innovasjonspolitikk er i rask utvikling. Planene for det nye rammeprogrammet Horizon 2020 begynner å komme på plass etter en langvarig og omfattende prosess, selv om endelig budsjett ennå ikke er klart og synes å bli lavere enn opprinnelig foreslått. EUs forskningspolitikk er i stor grad blitt utvidet til å bli en forsknings- og innovasjonspolitikk, mange nye virkemidler er under utvikling, og nye initiativ blir tatt for å utvide, fordype og forsterke EUs politikk på et område som anses som avgjørende for at EU skal kunne nå sentrale politiske mål. Et av områdene som diskuteres, er hvordan EU skal utvikle og styrke sin «utenrikspolitikk» på forsknings- og innovasjonsområdet, i form av et mer utvidet og gjennomtenkt grunnlag for sitt forsknings- og innovasjonssamarbeid med tredjeland, dvs. land utenfor EU. EUs forskningsprogrammer har lenge vært åpne for deltakelse fra tredjeland, men det har hatt begrenset omfang, og det erkjennes at politikken for samarbeidet med tredjeland ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg de store og raske forskyvningene i styrkeforholdet mellom nasjoner og regioner i det globale forsknings- og innovasjonslandskapet. Sylvia Schwaag Serger ledet en ekspertkomité i EU som nylig leverte en rapport med forslag til hvordan EU i denne situasjonen bør utvide og styrke sitt internasjonale forsknings- og innovasjonssamarbeid (se boks). Hun er direktør for internasjonal strategi i VINNOVA, Sveriges innovasjonsmyndighet og adjungerad professor ved Ekonomihögskolan i Lund, og hun har, bl.a. i nasjonal, EU- og OECD sammenheng, gjennom mange år arbeidet med internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid, dette gjelder særlig Kina, Brasil og India.

Hun påtok seg å lede ekspertgruppen, sier hun, fordi det er viktig å bidra til at EU får en mer utadrettet forsknings- og innovasjonspolitikk i en situasjon der risikoen er stor for at et Europa i krise kan bli mer og mer innadvendt og der andre lands og regioners forsknings- og innovasjonsressurser vokser svært raskt(f.eks. i Asia). Arbeidet med rapporten har skjedd samtidig med, og har påvirket, EU-kommisjonens arbeid med en uttalelse om internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid.  Dette er viktige spørsmål for mange politikkområder i EU, understreker hun, ikke bare for DG Research og de som arbeider med internasjonalt forskningssamarbeid spesielt. Det nye rammeprogrammet Horizon 2020 har et eget program for internasjonalt samarbeid, men dette er bare en liten del av politikken for å fremme internasjonalt samarbeid. Det omfatter også det medlemslandene gjør og rammevilkårene generelt for forskningssamarbeid, noe som påvirker utenlandske forskeres tilbøyelighet til å samarbeide med europeiske forskere.

– I en evaluering jeg var med på av kinesiske forskeres deltakelse i EUs rammeprogram var det tydelig at det ikke først og fremst sto på penger, men på muligheten for å komme i kontakt med de beste forskerne på deres områder. Det var mange grunner til at kineserne ikke fant deltakelse attraktivt. Vi må i lys av slike erfaringer spørre oss hva det er som gjør at Europa er attraktivt eller ikke.

Det betyr at formålet med rapporten og ekspertgruppens arbeid er å bidra til økt samarbeid mellom europeiske forskere og forskere fra tredjeland?

Ja, men ikke først og fremst i volum, det kvalitative aspektet er viktigst. Noen hevder at samarbeidet innenfor EUs rammeprogram nok har styrket samarbeidet i Europa, men at dette kan ha skjedd på bekostning av samarbeidet utad. Det er i så fall bekymringsfullt; siden så mye skjer utenfor Europa og Europa blir mindre og mindre viktig, må vi i økende grad søke samarbeidsmuligheter utad. Ta for eksempel European Research Council, ERC, som anses som et meget vellykket program, men det har i liten grad evnet å tiltrekke seg forskere utenfor Europa. Vi har nesten bare fått med forskere fra USA og Israel, mens f.eks. India og Kina ikke er med i det hele tatt. En viktig del av grunnlaget for økt internasjonalisering gjelder mobilitet. Det gjelder ikke bare på forskernivå, vi må også bli mere attraktive for f.eks. indiske studenter.

Så her dreier det seg om at Europa må venne seg til tanken om at vi ikke lenger er verdens sentrum?

Ja, vi må i økende grad tenke på nye måter, ikke bare om hva Europa trenger, men også om hva andre land og regioner kan ha behov for i Europa. Et problem med europeiske forskningsprogrammer er at internasjonalisering gjerne er noe som legges til i etterhånd og som en selvstendig aktivitet. Internasjonalisering må tvert imot være en fullt integrert del av de vanlige programmene. Det betyr f.eks. at de generelle hovedmålene i Horizon 2020 – globale utfordringer, styrking av industrielt lederskap og vitenskapelig eksellens – også bør være utgangspunkt og mål for internasjonalisering, ikke all verdens andre hensyn som ofte spiller inn i spørsmål som gjelder internasjonalt samarbeid. Dette kan ikke være en politikk for seg. I utviklingen av ethvert program må den internasjonale dimensjonen tenkes med – hva finnes av samarbeidsmuligheter, globale markeder, osv. Dette er spørsmål som bør bli vesentlig mer sentrale og bedre integrert i utformingen av EUs rammeprogram og av andre instrumenter for å styrke europeisk forskning og innovasjon.

Dere drøfter internasjonalisering og internasjonalt samarbeid både i forskning og innovasjon og understreker at dette er ganske forskjellige ting?

Ja, til vanlig tenker man først og fremst på forskningssamarbeid, og svært mye gjenstår å gjøre på innovasjonsområdet, særlig når det gjelder innovasjonssamarbeid med land utenfor Europa. Det er vesentlig enklere å fremme samarbeid på forskningsområdet, der det bl.a. er relativt enkelt å håndtere rettighetsspørsmål. På innovasjonsområdet er ikke alltid særskilte programmer det beste virkemidlet, noen ganger kan opplysning og opplæring være viktig, f.eks. om IPR i land som India, Brasil og Kina, for å ta et VINNOVAtiltak som eksempel. Mye kan ellers gjøres på innovasjonsområdet gjennom offentlige innkjøp (procurement, upphandling), bl.a. for å bistå bedriftene med å formulere etterspørsel som ikke kommer så tydelig til uttrykk i Europa, men som er knyttet til behov i den tredje verden. Ellers må en ofte se på ulike barrierer for innovasjonssamarbeid, der tilgang på humankapital ofte er en flaskehals, ikke minst for mindre bedrifter. Det å tiltrekke seg dyktige studenter fra områder utenfor Europa kan i den sammenheng være viktig. Et annet viktig element i innovasjonssammenheng er «stakeholder inclusion», at brukere og mulige produsenter av produkter og tjenester trekkes inn.

Dere understreker at en i større grad bør prioritere internasjonalt samarbeid på tematisk grunnlag og i mindre grad ut fra geografiske hensyn?

Absolutt. I visse tilfeller, som i sterkt toppstyrte land som Kina, er det viktig med bilaterale avtaler om samarbeid. Men dette er ikke viktig i land som USA og Canada og heller ikke i samme utstrekning i et land som Brasil. Tenker man bare ut fra geografi, kan man f.eks. overse et innovativt land som Chile, som gjerne ikke anses stort nok eller ikke befinner seg innenfor det geopolitiske kartet som ofte er utgangspunkt for etablering av bilaterale avtaler. Verdens beste forsknings- og innovasjonsmiljøer kan befinne seg nesten hvor som helst. Derfor har vi foreslått å fjerne den geografiske prioriteringen og understreke at en først og fremst skal søke de beste samarbeidspartnerne og de viktigste kundene, uansett geografi. Kommisjonen har antydet at den har hatt god nytte av at vi har vært så tydelige på dette punktet.

Det kan se ut som at tenkningen om store utfordringer spiller en rolle her?

Ja, dette er blitt en sentral del av EUs forsknings- og innovasjonspolitikk og er også et nyttig prioriteringsverktøy i internasjonaliseringssammenheng. Jeg mener at dette kan være en mer effektiv og produktiv prioriteringsbase for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid enn f.eks. tradisjonell bistands- og naboskapspolitikk.

Men det er ikke bare EU som må prioritere når det gjelder internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid, dette gjelder også på nasjonsnivå.

Dette er sentralt også i nasjonal politikk, ikke minst i innovasjonspolitikken, der det i stor grad dreier seg om å utvikle og styrke nettverk. Da må man være påpasselig med ikke å styrke nasjonale nettverk på bekostning av internasjonale. Et nasjonalt organ som VINNOVA står derfor ofte overfor dilemmaer knyttet til det at våre midler skal styrke den nasjonale konkurranseevnen og brukes på nasjonale aktører, samtidig som bedriftene er del av globale verdikjeder og effektiv bruk av nasjonale midler av og til krever at utenlandske aktører bør støttes. Vi må vurdere hva bedriftene har behov for, i større grad uavhengig av de geografiske rammene, ikke minst gjelder det slike begrensninger som bilaterale avtaler setter.

Noen av disse dilemmaene gjør seg sterkt gjeldende i Sverige med sine mange multinasjonale selskaper. For oss er det viktig å bidra til at Sverige forblir et attraktivt land når det gjelder å lokalisere forskning, innovasjon og produksjon og å forstå hvilke mekanismer som ligger under flere ferske eksempler på at enkelte multinasjonale selskaper har flyttet sin FoU-virksomhet ut av Sverige. Det blir f.eks. stadig vanskeligere å konkurrere med land som India og Kina som både styrker sin forskning og blir viktigere markeder. Dette er utviklingstrekk som er negative for Europa og Sverige. Likevel kan det ikke være vår oppgave å forhindre internasjonaliseringen, vi må utnytte den på måter som kommer Sverige til gode.

Dette er spørsmål som drøftes i den nylig publiserte OECD-rapporten som vurderer Sveriges innovasjonspolitikk. Har du kommentarer til den?

Det er etter min mening en bra rapport, og jeg er enig i de fleste vurderingene og forslagene i den rapporten (se s. 19 i dette nummer av Forskningspolitikk). F.eks. peker den på at mens svensk økonomi er sterkt internasjonalisert, er de svenske universitetene langt fra internasjonalisert i tilstrekkelig grad. Her står vi etter min mening overfor flere utfordringer. Én av dem er at tallet på utenlandske studenter har falt så dramatisk, og en annen utfordring er at urovekkende mange universitetslærere er ansatt på samme universitet som de disputerte på. Dette er ikke gunstig for lærestedenes attraktivitet. Imidlertid synes jeg at OECD-rapporten har et for snevert syn på hvordan universitetene skal interagere med samfunnet; den legger for mye vekt på kommersialisering og for lite vekt på betydningen av tett kopling mellom forskning og undervisning, slik vi ser ved sterke amerikanske universiteter. Dette er ikke slik i Sverige. Utdanning er fortsatt universitetenes viktigste måte å påvirke samfunnet på, og interaksjon med samfunnet handler ikke bare om å føre kunnskap ut til samfunnet, men også inn fra samfunnet. Jeg mener at det ikke minst er viktig å understreke betydningen av utdanning når en snakker om innovasjon – selv om vi i VINNOVA ikke har et spesielt ansvar for utdanning.

Rapporten det vises til er skrevet av «The International Science, Technology and Innovation Expert Group» og har den fulle tittelen International Cooperation in Science, Technology and Innovation: Strategies for a Changing World. Report of the Expert Group established to support the further development of an EU international STI cooperation strategy.

Gruppen har 12 medlemmer og er altså ledet av Sylvia Schwaag Serger, VINNOVA. For øvrig er bl.a. Eric Arnold, Technopolis, gruppens nestleder og Svend Otto Remøe, Norges forskningsråd, er hovedsekretær (chief rapporteur).