EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Budsjettforslaget for 2016 gir høy skåre for forskning og høyere utdanning på de fleste vanlige indikatorene: høy realvekst, økt andel av statsbudsjettet, god oppfølging av langtidsplanens vekstmål. Derimot oppfattes det neppe bare som ubetinget positivt at budsjettet er så godt at målet om å øke offentlige FoU-ressurser til én prosent av BNP allerede blir nådd – 4-5 år før tiden, og uten at budsjettet i seg selv er ekstraordinært godt. For dårligere økonomiske tider og betydelig nedjusterte BNP-utsikter bidrar vel så mye som det gode budsjettet til at målet blir nådd. Om de dårlige utsiktene fortsetter, kan énprosentmålets rolle bli snudd på hodet: det blir ubrukelig som argument for videre vekst, men kan gi politisk ryggdekning for kutt ned til énprosentgrensen. Nettopp det skjer nå i Danmark.
Det skjer likevel neppe med det første i Norge. Ikke bare synes regjeringens tro på at forskning, utdanning og innovasjon svarer på produktivitets- og omstillingsutfordringene å være sterk – det er også viljen til å bruke av oljefondet. Da kan det være positivt at oppkonstruerte BNP-mål blir mindre dominerende i debatten, og at det isteden blir mer rom for diskusjon om reelle grunner for eventuell ytterligere vekst, og om politikken for forskning og innovasjon faktisk leverer – om fordelingen av ressurser er riktig, om virkemidlene er formålstjenlige og effektive og om de er satt sammen og dosert slik de bør. Det er en diskusjon som blir desto mer påkrevet for en politikk for overgang fra særstilling til omstilling.
Norsk forsknings- og innovasjonspolitikk har de siste 8-10 årene først og fremst vært politikk på «stø kurs». Flere strukturendrende grep og nye tiltak kom til omkring årtusenskiftet og årene deretter, siden er det blitt mindre av slikt – med klimaforliket som viktig unntak. Nå kan det igjen bli nødvendig med nye grep. Forsknings- og innovasjonspolitikk i stø kurs-modus kan ha vært god politikk under stabil særstilling, men er det neppe som politikk for aktiv omstilling. Selv om forskning og innovasjon per definisjon skaper nytt, vil ikke «mer» forskning og innovasjon av seg selv bringe alt nytt en måtte ønske, herunder også strukturell endring. Den kortslutningen rimer godt med ensidig vekt på vekst. Men det må være et tankekors at det er vanskelig å påvise klare omstillingseffekter på makro- og systemnivå av brede virkemidler som har en lang historie og som det nå satses mye på, som kommersialisering, BIA og SkatteFUNN. De offentlige FoU-bevilgningene har nå nådd énprosentmålet, uten at det har rørt merkbart ved de underliggende faktorene som forklarer hvorfor næringslivets FoU fortsatt er like langt fra toprosentmålet. Omlegging til en politikk med omstilling og strukturell endring som virkelige mål må bety å tenke nytt, søke nye virkemidler, se på etablerte virkemidler med nye øyne, være åpen for å prøve ut nye kombinasjoner og koplinger av tiltak osv. – alt med særskilt blikk for omstilling og strukturendring.
Det kan være langt fram, og budsjettet for 2016 ser i beste fall ut som et lite første skritt. Det kan være en indikator på balanseforholdet mellom fortsatt stø kurs og vilje til omstilling at Demo2000 får en vekst på 100 mill. kr – utenom den ettårige tiltakspakken, mens IdéLab, som enslig (?) helt nytt tiltak med kompetanseoverføring og omstilling som særskilt begrunnelse, får beskjedne 10 mill. kr. Men det kan også være indikator for en forsiktig start.