Samarbeidet mellom NTNU og SINTEF er anerkjent som en svært vellykket konstellasjon i det norske forsknings- og innovasjonssystemet. I mer enn et halvt århundre har institusjonene i nært samspill med hverandre produsert kandidater og FoU som i betydelig grad har bidratt til innovasjon og verdiskaping i norsk næringsliv. Nå opplever de imidlertid at samspillet er under økende press. Det viser en studie som NIFU har gjennomført på oppdrag fra institusjonene selv. En viktig årsak er at endringer i forskningspolitiske rammebetingelser gjør NTNU og SINTEF mer like og utfordrer den tradisjonelle rollefordelingen mellom dem.
SIRI AANSTAD, FORSKER, NIFU
siri.aanstad@nifu.no
SIRI BRORSTAD BORLAUG, FORSKER, NIFU
siri.Borlaug@nifu.no
SINTEF ble opprettet i 1950 av daværende Norges tekniske høyskole (NTH) som høyskolens «anvendte arm», og relasjonen mellom institusjonene var opprinnelig svært tett. Den bygget på nære personlige og i stor grad uformelle relasjoner, og har blitt beskrevet som en «organisk symbiose».
Både institusjonene og relasjonen mellom dem har imidlertid endret seg over tid. SINTEF vokste kraftig fra 1970-tallet og utviklet seg gradvis til å bli en mer selvstendig organisasjon. I 1980 ble SINTEF en næringsdrivende stiftelse, og virksomheten ble etter hvert organisert som et konsern bestående av stiftelsen og flere aksjeselskaper som var helt eller delvis eid avstiftelsen. Konsernet består i dag av til sammen åtte forskningsinstitutter – fire som er del av stiftelsen, og fire som er aksjeselskaper. NTH ble på sin side del av NTNU i 1996, og dermed et breddeuniversitet. Begge institusjonene har således utviklet seg til å bli mye større og mer komplekse organisasjoner enn de var i 1950. Med fusjonen 1. januar neste år blir NTNU dessuten Norges største universitet.
I tillegg er det en rekke andre utviklingstrekk som har påvirket relasjonen mellom institusjonene. Blant annet ble det på slutten av 1990-tallet stilt politiske krav om klarere organisatoriske skillelinjer mellom NTNU og SINTEF, og det har generelt sett vært et økt politisk fokus på klare forvaltningsmessige retningslinjer, økonomi og transparens i universitets- og høyskolesektoren de siste 10-15 årene. Sammen med et ønske fra institusjonene selv om en sterkere institusjonalisering og strategisk forankring av samarbeidet på 2000-tallet, har det bidratt til at samarbeidet har blitt mer formalisert.
Institusjonelle forskjeller skaper spenninger
Som ulike institusjonstyper har NTNU og SINTEF ulike økonomiske rammebetingelser (se tabell 1). Det er stor forskjell i størrelsen på grunnbevilgningen som utgjør 51 prosent av den totale FoU-finansieringen ved NTNU og 6 prosent ved SINTEF. Mens institusjonene har en forholdvis lik andel finansiering fra Norges forskningsråd, skiller SINTEF seg naturlig nok ut med en stor andel oppdragsfinansiering. SINTEF har også betydelig høyere internasjonal finansiering enn NTNU, noe som ikke minst gjenspeiler at institusjonen er den norske enkeltaktøren som henter hjem mest penger fra EU.
De institusjonelle forskjellene skaper, ikke overraskende, spenninger og utfordringer i samarbeidsrelasjonen på en rekke områder. Det gjelder vitenskapelig publisering, undervisning, prosjektsøknader, prosjektledelse og intellektuelle rettigheter. I tillegg oppstår det spenninger fordi partene mangler forståelse for hverandres rammebetingelser – det kommer for eksempel til uttrykk i budsjettfordelingen til prosjekter som Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), der manglende innsikt i den andre partens økonomiske vilkår og incentiver kan være en kilde til konflikt.
Konvergens
Samtidig som institusjonelle forskjeller skaper utfordringer, er det utfordringer knyttet til at NTNU og SINTEF opplever at de har konvergerende virksomhet, slik at den tradisjonelle rollefordelingen mellom dem forrykkes og de i økende grad blir konkurrenter.
Det henger sammen med at institusjonene fra politisk hold oppmuntres til å utføre samme typer aktiviteter. For eksempel har universiteter og høyskoler siden 2003 hatt som lovpålagt oppgave å bidra til innovasjon og verdiskaping, og flere av indikatorene i resultatbasert finansiering i UH- og instituttsektoren er omtrent likelydende (se tabell 2). Nasjonale oppdragsinntekter er i dag den eneste indikatoren forskningsinstituttene er alene om å belønnes for. Med forslaget i statsbudsjettet for 2016 om å innføre BOA-inntekter som indikator for UH-sektoren, ligger incentivstrukturene an til å bli enda likere.
I statsbudsjettet foreslås det videre å opprette 20 egne ph.d.-stillinger i instituttsektoren. Det vil også bidra til at de to sektorene blir mer like i den forstand at instituttene får en rolle på et område som så langt har vært universitetenes og høyskolenes domene. Det er litt uklart hvordan det vil påvirke forholdet mellom sektorene, men det er ikke snakk om at instituttene skal være gradsgivende institusjoner, og omfanget ser i hvert fall i første omgang ut til å bli forholdsvis begrenset.
Fra relasjonsbasert til transaksjonsbasert samarbeid
Et annet utviklingstrekk som skaper utfordringer i relasjonen mellom NTNU og SINTEF, er at samarbeidet blir stadig mer formalisert og basert på markedsprinsipper – det sies å bevege seg fra å være relasjonsbasert til å bli transaksjonsbasert. Det må forstås som del av en bredere samfunnsprosess og skyldes flere forhold. Ett viktig forhold er de politiske kravene om synliggjøring og inndekning av kostnader i UH-sektoren, og i forlengelsen av det, arbeidet med å innføre TDI-modellen ved NTNU. TDI-modellen er en nasjonal modell for å synliggjøre alle kostnader i prosjekter og aktiviteter ved universiteter og høyskoler, inkludert eksternt finansierte forskningsprosjekter. For NTNU og SINTEF bidrar det til å komplisere samarbeidet de har om laboratorier og vitenskapelig utstyr. Fagmiljøene frykter at økt byråkratisering og høyere leiekostnader for SINTEF vil svekke samarbeidet på dette området, og institusjonene er dessuten nødt til å avklare eie- og leieforhold i laboratorier som de har bygget opp sammen over mange år.
Forskningspolitiske perspektiver på samarbeid mellom UH- og instituttsektoren
NTNU og SINTEF opplever som sagt tiltagende overlapp i roller og virksomhet, og det er en generell observasjon at dagens politikk bidrar til å gjøre UH og instituttene mer like og til å skape økt konkurranse mellom dem. Det gjelder først og fremst institusjonenes mandat og incentiver i resultatbasert finansiering. I tillegg bidrar Forskningsrådets vektlegging av sektornøytrale virkemidler – som SFI og FME – til at UH og institutter «spiser av den samme kaken», og vi ser at det skaper spenninger i samarbeidsrelasjonen.
På den bakgrunn vil vi påpeke at myndighetene og Forskningsrådet bør ta forholdet mellom sektorene i betraktning i vurderingen av endringer i incentiver, og at fordelene ved åpen konkurranse bør avveies mot utfordringene sektor-nøytrale virkemidler skaper for samarbeidet mellom sektorene.
En annen observasjon vi gjør er at det er mangel på incentiver for samarbeid mellom UH og instituttene. Mens vi har mange virkemidler som krever og premierer samarbeid på tvers av fag, sektorer og landegrenser – som for eksempel Skatte-FUNN og BIA, er det få som eksplisitt bygger opp under samarbeid mellom UH- og instituttsektoren. Noen eksempler på mulige tiltak kan være å innføre incentiver for samarbeid mellom disse sektorene i noen av senterordningene og incentiver for bistillinger.