EGIL KALLERUD, REDAKTØR
Produktivitetskommisjonens andre rapport vier forskning, innovasjon og «adopsjon» stor oppmerksomhet. Mer og bedre kunnskap skal føre Norge fra oljekrise og «ressursøkonomi» til «kunnskapsøkonomien». Men rapporten er uklar på hva det betyr, og lite troverdig om hvordan det skal skje. Først hva: på nesten 250 sider er det ikke funnet plass til en definisjon og drøfting av nøkkelbegrepene ressurs- og kunnskapsøkonomi. De settes tilsynelatende opp mot hverandre i et enkelt enten-eller-forhold som ikke bare gjør det uklart hva «overgangen» eller «skiftet» fra den ene til andre består i, men også utdefinerer eller nedtoner ett strategisk grep for overgangen som kan ha gode utsikter til å lykkes: å gjøre naturressursbaserte næringer (mer) kunnskapsbaserte og å skape kunnskapsintensive næringer av ressursbaserte. Tall publisert i dette nummer av Forskningspolitikk viser for eksempel at Norge er verdens sjette største og verdens nest «beste» forskningsnasjon innenfor fiskeri- og havbruksforskning. Det sier noe om kunnskapsintensiteten i og omkring én ressursbasert næring i norsk økonomi som det ville være meningsløst å avskrive som kandidat til å innta en plass i Norges «framtidige» kunnskapsøkonomi. Det finnes naturligvis mange andre tilsvarende «ressursbaserte», men allerede kunnskapsintensive næringer. Med en villedende dikotomi i bunnen blir naturressursrikdom for kommisjonen først og fremst en hemsko og en fare for «hollandsk syke» og ikke også en mulighet. I hypen om «kunnskapsøkonomien» kan det være betimelig å minne om at også i den må kunnskap anvendes på og til noe for å skape verdi. Og naturressurser går neppe av moten med det første.
Så til hvordan: den forsknings- og innovasjonspolitikken som kommisjonen foreskriver for å drive overgangen fra ressurs- til kunnskapsøkonomi mangler overbevisende kraft. Det er (for) lite innovasjonspolitikk og mye snever forskningspolitikk. Også her kommer kommisjonen skjevt ut fra starten, med en figur som sammenstiller en problematisk og mye kritisert indikator for innovasjon (komposittindikatoren fra Innovation Union Scoreboard, IUS) og en snever indikator for forskningskvalitet (siteringer). «Funnet» – Norges «relativt svake posisjon» på begge indikatorer – setter hovedtemaet som den påfølgende diskusjonen er variasjoner over: det er simpelthen og først og fremst ved å øke kvaliteten på norsk forskning, målt på akademiske kvalitetsindikatorer og -kriterier, at Norge kan komme ut av produktivitetsknipa.
Var det bare så enkelt. Kommisjonen har «oppdaget» enkle sammenhenger som det i beste fall er mager støtte for innenfor fagfeltet forsknings- og innovasjonspolitiske studier, slik det påpekes i et innlegg i dette nummer av Forskningspolitikk. Derfor er også de sentrale passasjene i rapporten om slike sammenhenger formulert uten referanser til fagfeltet, og med unnvikende, nærmest insinuerende, vendinger av typen: «denne posisjonen er antakelig uforenlig med …», «det kan være at …», «Norge kan ha noe [sic] å lære av …», «det kan også tenkes at …». Med slike argumentative knep kan kommisjonen få sitt hovedbudskap – en kombinasjon av kvalitet, konkurranse og fritak for å ta strategiske valg – til å se ut til å gå opp. Det skal ikke utelukkes at det faller i god politisk jord – men det saklige grunnlaget for det er tynt.