Alle land med høyt BNP leter etter virkemidler for å øke innovasjonskraften og fornye næringslivet. Økt vekt på avansert forskning brukes i stor utstrekning for å styrke konkurransekraften og forskningen. Et hinder for å lykkes med dette i Norge kan, ifølge dette innlegget, være den særnorske modellen med et skarpt skille mellom en godt finansiert universitets- og høgskolesektor (UH) på den ene siden og en svakt finansiert instituttsektor på den andre siden. Den norske situasjonen mangler internasjonale paralleller. I en rekke vestlige land utfører uavhengige forskningslaboratorier en betydelig andel av den grunnleggende forskningen, viser en undersøkelse foretatt av Simula Research Laboratory. Kanskje bør også Norge opprette forskningslaboratorier?
KYRRE LEKVE, VISEADMINISTRERENDE DIREKTØR, SIMULA RESEARCH LABORATORY
kyrre@simula.no
Internasjonalt foregår glimrende anvendt forskning og grunnforskning i stor utstrekning i institusjoner organisert på en måte vi er lite kjent med i Norge. Fra USA kjenner vi dem som «national labs», og de har ulike betegnelser i ulike land. Det vi omtaler som nasjonale forskningslaboratorier har tre kjennetegn: De er selvstendige, i den forstand at de har sitt eget styre, kan bestemme sine egne strategiske prioriteringer og opererer uten direkte innblanding fra myndigheter eller andre; de driver hovedsakelig med grunnleggende forskning, ofte med anvendte siktemål; de er ikke en del av universitetssektoren. Eksempler på slike organisasjoner er Max Planck-instituttene i Tyskland, instituttene under vitenskapsakademiet i Nederland, Berkeley Labs i USA og INRIA i Frankrike. Simula er per i dag den eneste norske organisasjonen som passer helt til en slik beskrivelse.
Det fins ingen klar forskningstradisjon som ser på grunnforskningsrettede organisasjoner utenfor universitets- og høgskolesystemet, og det fins heller ikke anerkjente avgrensninger eller begreper. I det videre bruker vi begrepet «nasjonale forskningslaboratorier».
Forskningslaboratorier viktige internasjonalt
I Tyskland og Frankrike utfører de nasjonale forskningslaboratoriene omtrent like mye grunnforskning som universitetene, mens det i land som USA, Nederland og Østerrike er et betydelig volum på grunnforskning som foregår utenfor universitetene. I tillegg til at forskningen ved de nasjonale forskningslaboratoriene har stort omfang, er også kvaliteten på den svært høy.
Målt i siteringer, høykvalitetspublisering og ledelse i publikasjonsarbeidet skårer de grunnforskningsrettede organisasjonene utenfor UH-sektoren bra, og til dels svært bra. I Tyskland og Frankrike gjør denne typen organisasjoner det eksepsjonelt bra. I Tyskland er for eksempel ni av de ti institusjonene som skårer best på vitenskapelig kvalitet, Max Planck-institutter (mens det tiende er det europeiske molekylærlaboratoriet EMBL). Tilsvarende er ni av «topp ti»-organisasjonene i Frankrike forskningslaboratorier. I Nederland og Østerrike er bildet mer blandet, men denne typen organisasjoner er også her på topp i begge land (det politisk oppbygde IST Austria havner på topp i Østerrike). I Storbritannia og USA er det forskningsorganisasjoner innenfor helsefeltet som dominerer totalt. Noen av de mest grunnforskningsorienterte forskningsinstituttene og Simula Research Laboratory er med på den norske «topp ti»-lista.
Forskningslaboratorier for å løse samfunnsutfordringer
Norge skiller seg fra de landene vi har undersøkt ved at vi mangler en egen forskningspolitikk for grunnforskningsrettede organisasjoner utenfor universitets- og høgskolesektoren. I alle landene som er undersøkt i forbindelse med Simulas rapport (Frankrike, Tyskland, USA, Nederland, Østerrike og Storbritannia), er denne typen forskningslaboratorier skilt ut i egne politikkområder. I Norge er forskningen og forskningspolitikken organisert i tre politikkområder: universiteter og høgskoler, forskningsinstitutter og privat næringsliv. Man skiller ikke mellom forskningsinstitutter rettet mot anvendt forskning og forskningsorganisasjoner rettet mot grunnleggende forskning.
Nasjonale myndigheter over hele verden har behov for å styrke forskningen på spesifikke felt for å løse samfunnsutfordringer. I arbeidet med rapporten kom det fram at forskningslaboratoriene er spesielt godt egnet til å bygge opp og arbeide målrettet innenfor et avgrenset felt over tid. For eksempel har Berkeley Labs og Caltech i samarbeid opprettet forskningslaboratoriet «JCAP» som arbeider for å utvikle kunstig fotosyntese. Det er derfor mulig å se for seg at det bygges opp 4-5 nasjonale forskningslaboratorier i Norge med spesielt ansvar for langsiktig forskning innenfor tematiske satsinger med tyngdepunkt i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (Hav; Klima, miljø og miljøvennlig energi; Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester; Muliggjørende teknologier).
Hvordan organisere nasjonale forskningslaboratorier?
De nasjonale forskningslaboratoriene kan settes opp på omtrent samme måte og styres på samme måte, uavhengig av fagområde. De kan ha følgende kjennetegn:
• Formålet med nasjonale forskningslaboratorier skal være å drive verdensledende forskning på egne fagområder, bidra til utdanning på egne fagområder i samarbeid med universiteter og høgskoler og bidra til innovasjon og formidling på egne fagområder.
• De nasjonale forskningslaboratoriene skal ha en grunnfinansiering som er sammenliknbar med nasjonale forskningslaboratorier i andre land. Dette vil gi internasjonal konkurransekraft. Erfaringer fra andre land har vist at modellen er bærekraftig.
• De nasjonale forskningslaboratoriene gis rett til å utstede ph.d.-grader dersom de oppfyller kravene fra NOKUT. Dette vil sikre uavhengighet og selvstendighet.
• De nasjonale forskningslaboratoriene skal være aksjeselskap eid av staten. Dette gir klare styringslinjer og fleksibilitet gjennom et velutviklet lovverk med klare føringer.
• Staten opptrer som aktiv eier overfor de nasjonale forskningslaboratoriene. Budsjetter og strategier skal fastsettes gjennom dialog. Hensikten er at det skal være forutsigbarhet og langsiktighet i forholdet mellom staten og de nasjonale forskningslaboratoriene.
• De nasjonale forskningslaboratoriene skal være uavhengige av så vel universitets- og høgskolesektoren som av instituttsektoren, og ha eget, uavhengig styre.
Hvordan opprette nasjonale forskningslaboratorier?
Oppbyggingen av nasjonale forskningslaboratorier bør foregå gradvis, men følge en avklart oppbyggingsplan. Et realistisk nivå kan være 4-5 nasjonale forskningslaboratorier ferdig utbygd i løpet av neste stortingsperiode. De nasjonale forskningslaboratoriene bør ha en størrelse som gir dem nødvendig kritisk masse for å kunne hevde seg internasjonalt. Størrelsen vil typisk variere mellom fagområder.
Det vil være mulig å bygge opp nasjonale forskningslaboratorier fra ulike startsteder. Noen kan omdannes fra eksisterende forskningsorganisasjoner (for eksempel fra eksisterende forskningsinstitutter). Andre kan bygges opp fra ett eller flere miljøer innenfor forskningsorganisasjoner som skal virke videre (for eksempel fra institutter ved universiteter eller høgskoler eller fra sentre for fremragende forskning, SFF).
Kan vi bruke de institusjonene vi allerede har?
Det går en fusjonsbølge over landet, og politiske myndigheter ønsker seg færre, og ikke flere, institusjoner. Spørsmålet blir da om eksisterende institusjoner kan løse utfordringene beskrevet over. Innenfor det systemet Norge har i dag kan man tenke seg at styrt grunnforskning kan organiseres som del av a) UH-sektoren, b) instituttsektoren eller c) som spesielle programmer i Forskningsrådet.
Problemet med alternativ a) er den omfattende akademiske friheten som både institusjoner og individer i UH-systemet har. Innenfor gjeldende lovverk er det vanskelig å se muligheten for å drive styrt grunnforskning innenfor UH-systemet. Instituttsektoren har en god styringsmodell, som helt klart legger til rette for å drive styrt forskning, men instituttene har over lang tid hatt meget svak grunnfinansiering, og dette har resultert i at svært få av dem er faglig sterke. For eksempel viser Produktivitetskommisjonen at de fleste instituttene skårer middels i Forskningsrådets evalueringer (Figur 5.4 i Produktivitetskommisjonens andre rapport, se annen artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk).
Vanskeligheten med alternativ c) er at Forskningsrådet er innrettet på å initiere og drive relativt kortsiktige programmer. I grunnforskningssammenheng er til og med SFF-er og sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) kortsiktige. Styrt grunnforskning må ha et lengre tidsperspektiv ikke minst for å legge til rette for rekruttering av forskere i den internasjonale elitedivisjonen.
Det ser dermed ikke ut som om noen av alternativene er egnet til å drive langsiktig styrt grunnforskning. Men noen av miljøene, både i UH-sektoren og i instituttsektoren, kan danne kjernen i nye institusjoner, og Forskningsrådet kan ha en rolle i utviklingen og evalueringen av de nye institusjonene.
Erfaringene fra nasjonale forskningslaboratorier i andre land demonstrerer at det kan være potensiale for å øke kvaliteten i norsk forskning ytterligere ved å styrke den grunnforskningsrettede aktiviteten utenfor universiteter og høgskoler. Uavhengige organisasjoner med grunnleggende forskning som hovedformål vil tilføre forskningssystemet høyere kvalitet – de representerer et supplement til UH-sektoren, med andre arbeidsformer.
Innlegget bygger på rapporten Missed opportunities: National research labs in Norway, Simula Research Laboratory, 2015.