Norges forskningsråd arrangerte en egen konferanse 1. mars om forsknings- og innovasjonspolitikk for å løse store samfunnsutfordringer. Den hadde en annen innfallsvinkel enn konferansen i Lund: Som et tiltak i regi av rådets såkalte FORINNPOL-program, rådets forskningsprogram for å styrke kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken, var det først og fremst forskere innenfor «forskning om forskning» (og innovasjon) som sto på listen over innledere.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Interessen for konferansen var upåklagelig, et rekordstort publikum fikk servert innsiktsfulle, krevende og tidvis teoritunge foredrag om temaer som arbeidsmåter/styring («governance»), foresight, interdisiplinaritet, «etterspørselsdrevet innovasjonspolitikk», teori om systemendring og etterkrigstidens forskningspolitiske regimer.
Forskningsrådets direktør satte rammen for konferansen ved å minne om to av Forskningsrådets sentrale mål som ble satt allerede da rådet ble etablert for nesten 25 år siden: Å bidra til helhet i norsk forskningspolitikk og -finansiering, og å styrke kunnskapsgrunnlaget for forskningspolitikken. Direktørens egenmelding var positiv på begge punkter. Konferansens tema handlet ifølge Hallén om behovet for endringer i forskningssystemet, og en liten rapport med et ekspertblikk utenfra som rådet hadde innhentet i forkant av konferansen, fremhevet rådets potensiale og gunstige posisjon for å spille en sentral rolle som systemets «endringsagent» («change agent»). Det er behov for nye arbeidsmåter og verktøy for å takle endrede oppgaver og utfordringer enda bedre, påpekte han.
Dette var også det sentrale spørsmålet i innledningen til konferansens keynote speaker – professor Stefan Kuhlmann: For å mobilisere forskning og innovasjon for å løse store samfunnsutfordinger kreves andre tilnærminger og arbeidsformer enn de som har vært vanlig i forsknings- og innovasjonspolitikken. Også dette er målrettede satsinger, men de er mer åpne, sammensatte og komplekse, flere ulike aktører må involveres, og løsninger krever gjerne endringer på systemnivå. Det krever en tilnærming som Kuhlmann gjerne kaller «tentative governance», noe i retning av utprøvende styring og samarbeid. Det er noe annet enn det som kjennetegner vanlige temaprioriteringer og programorganisert forskning; han kritiserte Lund-erklæringen for å være for tradisjonell på dette punktet. Hver utfordring må adresseres på egne premisser, her gjelder ikke «one size fits all». En rask intervjurunde med en del norske aktører ga grunnlag for noen kommentarer fra hans side til det norske systemet og dets potensiale for å utvikle nye tilnærmingsmåter. Det norske systemet er et fragmentert lappeteppe, påpekte han, men han mente at flere aktører og arenaer har et potensial til å ta en ledende rolle i utviklingen av nye arbeidsformer. Disse omfattet særlig Forskningsrådet, men også andre – langt på vei de samme som ble intervjuet.
Markus Bugge og Keith Smith presenterte to eksempler på store samfunnsutfordringer – henholdsvis aldring/helse og ren energi – som begge i stor grad krever systemendring, om enn på ulike nivåer og i ulik skala. Smith snakket om behovet for radikal endring i globale, teknologiske energiregimer, og fremhevet sterkt at dette går langt ut over det enkeltland kan få til alene; et effektivt internasjonalt samarbeid er absolutt nødvendig. Men han fant få eksisterende inter- og transnasjonale organisasjoner som er egnet til å være ledende, blant annet avfeide han organisasjoner i FN-systemet, WTO, IMF og OECD som «dysfunksjonelle» – vi bør, sa han, med dagens punchline, finne ut «hvordan vi kan bli kvitt dem på en barmhjertig måte». Hans tiltro til EU og andre regionale organisasjoner var større.
I helseeksemplet er «systemet» som må endres, mer avgrenset, og i debatten ble den aktuelle norske kommunereformen nevnt: «Vi trenger større kommuner», ble det hevdet. «Vi trenger større land», repliserte Folkehelseinstituttets John-Arne Røttingen som har markert seg i arbeid på globalt nivå, blant annet i WHO, med vaksine- og andre helsespørsmål rettet mot behov i utviklingsland.
Spennet i hvor «store» spørsmålene om store samfunnsutfordringer kan være, ble ytterligere utvidet med Forskningsrådets eget hovedinnlegg, der direktøren benyttet anledningen til å kunngjøre en større reform av rådets organisasjon på tredje styringsnivå, det vil si på forskningsprogramnivå. Programmene skal ikke på samme måte som tidligere være splittet opp i avgrensede programmer med fastlagt varighet; de skal få en jevnere og mer forutsigbar utvikling, og utlysningene skal bli bredere, mer åpne og mer forutsigbare. Dette blir «Forskningsrådet 3.0.», påpekte han.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen knyttet debatten til en aktuell norsk problemstilling da han benyttet anledningen til å kommentere Produktivitetskommisjonens syn på forholdet mellom fri og temastyrt forskning. Temastyring er legitimt, påpekte han, med kritisk brodd mot kommisjonen, men brede føringer er bedre enn smale, og det er viktig med god balanse mellom frihet og føring i den samlede porteføljen.
Debatten ble brakt tilbake i et faglig spor, med innlegg om foresight, interdisiplinaritet og offentlige innkjøp – som alle på hver sin måte kan være egnede verktøy i en forsknings- og innovasjonspolitikk for å løse samfunnsutfordringer. I sitt innlegg understreket Jakob Edler at det er viktig å skille mellom bruk av offentlige innkjøp for henholdsvis innovasjonspolitiske og utfordringsrettede formål.
Sverker Sørlin avsluttet med et overgripende, epokalt perspektiv på betydningen av at forsknings- og innovasjonspolitikken nå søker å adressere virkelig store samfunnsutfordringer. Han så i dette overgangen til et nytt politisk regime som avløser det nyliberalistiske – i det nye regimet vil endring, transformasjon og omstilling måtte gjennomsyre alle kunnskapsprioriteringer.
Det var altså et stort antall spørsmål over et stort spenn som ble berørt i løpet av konferansen. Jakob Edlers påpekning et annet sted i dette nummer av Forskningspolitikk kan egne seg som oppsummering: «The Grand Challenge notion is indeed a term that means different things to different people».