EUs kunnskaps-, forsknings- og innovasjonspolitikk øver stor innflytelse på medlemsland og assosierte lands politikk. Det er én god grunn til å ønske nye, gode bøker om utviklingen i EU på disse politikkområdene velkommen. Vi anmeldte én av dem i forrige nummer og følger opp med nok én i dette. Den nye bokens hovedbudskap er at europeisk forskningspolitikk har tilrevet seg vesentlig større egentyngde i løpet av de siste 10–15 årene; etableringen i 2007 av Det europeiske forskningsrådet, European Research Council (ERC) har spilt en særlig viktig rolle.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Boken er en antologi med i alt 10 bidrag, hvorav tre er skrevet av redaktørene Linda Wedlin og Maria Nedeva. Det er særlig de som formulerer bokens hovedtese som, med tittelens ord, er at utviklingen i europeisk forskningspolitikk har kommet så langt at det gir mening å snakke om en overgang fra «forskning i Europa» til «europeisk forskning». Det vil si at et selvstendig «europeisk forskningsrom» er i ferd med å avtegne seg, liknende det som lenge har eksistert på nasjonalt nivå. Tesen forenkler tilsynelatende en utvikling som framstår som ujevn og flertydig, men vi lærer uansett mye, i flere bidrag, om Det europeiske forskningsrådets (ERC) opprinnelse og rolle, som har bidratt mye til at europeisk forskningspolitikk har fått ny dynamikk og større egentyngde.
Boken handler ikke om ERC i og for seg, men om utviklingen av det felleseuropeiske forskningsområdet (ERA) og mer generelt om endringer som peker fram mot utviklingen av «et transnasjonalt rom for vitenskap og forskningsaktiviteter på europeisk nivå». Utviklingen fra «forskning i Europa» til «europeisk forskning» er blant annet gjort mulig gjennom en radikal endring i og utvidelse av begrunnelsen for europeisk støtte til vitenskap og forskning, og dermed for definisjonen av europeisk «added value» i forskningspolitikken. Tidligere politikk for «forskning i Europa» la subsidiaritetsprinsippet til grunn på en slik måte at grunnforskning ble definert som nasjonalstatenes eksklusive ansvar, mens europeisk «added value» skulle oppnås i anvendt forskning og teknologi, gjennom nettverksutvikling og samarbeid mellom forskere i Europa. Det europeiske nivået fikk vesentlig større uavhengighet og egentyngde med en ny forståelse av europeisk «added value» på forskningsområdet som åpnet for at det ikke bare oppnås gjennom samarbeid, men (også) gjennom konkurranse på europeisk nivå. Med det ble det mulig å etablere ERC som et eget europeisk nivå for finansiering av grunnforskning (eller «frontier research»), uavhengig av og utenom nasjonale aktører og kilder. Forestillingen om at Europa er god (nok) på forskning, men dårlig på anvendelse, ble forkastet; det nye premisset er at Europa er dårlig både på forskning og på anvendelse, og konkurranse på europeisk nivå skal heve kvaliteten på europeisk forskning.
Det er ikke bare redaktørenes artikler som i stor grad handler om ERC; det gjør også Terttu Luukkonens fremragende artikkel om EUs ERA-politikk. Hun berører også det europeiske teknologiinstituttet, EIT, «Europas MIT», som til tross for at det er blitt noe annet og mer beskjedent enn opprinnelig tenkt, er et sjeldent eksempel på en selvstendig EU-initiert europeisk institusjon på utførende nivå. Dietmar Braun beskriver, i et «principle agent»- perspektiv, dynamiske endringer i forholdet mellom europeiske og nasjonale finansieringsaktører som følge av etableringen av ERC, og Wedlin og Hedmo sammenstiller i en annen artikkel ERC og utviklingen av europeiske standarder for kvalitetssikring i høyere utdanning som elementer som har bidratt til utviklingen av et mer selvstendig europeisk styringsnivå innenfor forskning og høyere utdanning.
Andre artikler har ikke i samme grad ERC som hovedtema. Åse Gornitzka beskriver, med ståsted i institusjonell teori, hvordan utviklingen av EUs forskningspolitikk preges av særtrekk ved kommisjonens egen organisasjon, in casu DG Research (senere også: Innovation). Nye lag av aktiviteter, virkemidler og mål i EUs forsknings- og innovasjonspolitikk utover på 2000-tallet har satt organisasjonen under press, men treghet og motstand mot endring er med på å sette rammer for «byggingen av et europeisk forskningsrom».
Andre artikler handler om utførende institusjoner – høyere utdanningsinstitusjoner (Bleiklie m.fl.) og forskingsinstitutter (Cruz-Castro et al). De viser at europeisk forskningspolitikk og -finansiering spiller en økende rolle for disse institusjonene og skaper nye betingelser for ledelse og strategiutvikling. Én artikkel (Engwall) beskriver hvordan vitenskapelige akademier i Europa i økende grad forholder seg til EUs organer og policyprosess.
L. Wedlin & M. Nedeva (eds.): TOWARDS EUROPEAN SCIENCE. DYNAMICS AND POLICY OF AN EVOLVING EUROPEAN RESEARCH SPACE. EDWARD ELGAR 2015. ISBN 978 1 78524 550 7. 216 SIDER.
