Sveinung Skule, direktør NIFU
Randi Søgnen, redaktør Forskningspolitikk 2003-2008
Egil Kallerud, redaktør Forskningspolitikk 2008-
Hans Skoie døde 11. april 2016, 78 år gammel. Med det falt en entreprenør, engasjert aktør og tydelig stemme i norsk forskningspolitikk bort. «Alle» med interesse for norsk forskningspolitikk visste hvem Skoie var; få andre har som han, gjennom nær et halvt decennium, preget offentlig norsk debatt på dette politikkområdet. Han ble aktiv og synlig innenfor feltet endog før han fikk sin profesjonelle plattform i NAVFs utredningsavdeling for studier av forskning og høyere utdanning i 1965, og han fortsatte sin gjerning også etter at han ble pensjonert i 2006. Det er rett og rimelig at den anerkjennelse og takknemlighet som med rette tilkommer Hans Skoie for hans livslange bidrag til norsk forskningspolitikk, kommer særlig tydelig til uttrykk i disse spalter: Fagbladet Forskningspolitikk ble til i 1978 etter et initiativ fra ham, og han var bladets ansvarlige redaktør og ubestridte leder til og med 2002, bladets 25. årgang. Bladets senere redaktører har videreført det i Skoies ånd, i bevissthet om at han med det skapte et verdifullt, og i internasjonal sammenheng særsynt, innslag i den nasjonale, og delvis også nordiske, forskningspolitiske offentligheten: et redaksjonelt uavhengig organ med fagbasert stoff med relevans for norsk og nordisk debatt om forskning, høyere utdanning og – etter hvert i større grad – innovasjon. Om bladet på noen punkter har endret seg siden hans redaktørtid, har det vært forandringer for å bevare.
Men Skoies bidrag til norsk forskningspolitikk går langt ut over hans ledelse av og mange bidrag i Forskningspolitikk. Ennå før han ble ansatt som konsulent i NAVFs utredningsavdeling i 1965 hadde han satt seg inn i og bidratt til å spre interessen for dette nye politikk- og fagfeltet. Han kom til Oslo fra Mandal i 1958 der han etter et kort og, etter eget utsagn, skuffende møte med sosialøkonomifaget tok studier i realfag, med matematikk som hovedfag. Som student deltok han aktivt i studentpolitikken, og han ble etter hvert interessert i den nye debatten om forskning og forskningspolitikk som vokste fram på 1960-tallet, drevet av initiativer fra OECD og nye universitetsmiljøer for forskningsstudier i USA, Storbritannia og Sverige. Han kom tidlig med der tingene skjedde og var med på å samle norske og nordiske aktører om studier av forskning, hvorav mange gjorde seg, som Skoie, senere bemerket i norsk forskning og forskningspolitikk.
Han begynte altså i 1965 som konsulent i det som den gang var NAVFs utredningsavdeling; en artikkel skrevet av Sigmund Vangsnes, avdelingens leder, om høyere utdanning hadde bidratt til å stimulere hans interesse for dette fagfeltet, og samme Vangsnes beskrev i jubileumsskriftet ved instituttets 25-årsmarkering ansettelsen av Skoie som «en vekstimpuls i seg selv». Det var med Skoie studier av forskning, forskningspolitikk og forskningsorganisasjon kom på avdelingens dagsorden, og han ble avdelingssjef for avdelingen for forskningsstatistikk og forskningspolitiske utredninger da avdelingen ble omgjort til eget institutt i 1969. I denne stillingen ledet han instituttets arbeid med norsk forskningsstatistikk, han bygde systematisk opp landets største forskningspolitiske bibliotek, og han etablerte det som uformelt gikk under navnet «Skoies salong» for forsknings- og universitetspolitisk debatt, der han presenterte prominente norske og ikke minst utenlandske forskere og forskningspolitikere for en interessert norsk offentlighet. Det ble en institusjon som både reflekterte og forsterket hans brede internasjonale orientering og nettverk. Han hentet faglig inspirasjon utenlands da han i 1967-68 fikk stipend for å studere forskningspolitikk ved Harvard under nestorer som Don Price og Everett Mendelsohn. Studiene munnet ut i en seminaroppgave som senere ble omskrevet og publisert som artikkel i Minerva, den gang som nå ledende fagtidsskrift på fagfeltet. På slutten av 1970-tallet hadde han også forskningsopphold ved Science Policy Research Unit (SPRU) i Brighton. Han gjorde seg bemerket i internasjonale faglige fora, og andre fra instituttet som etter hvert deltok i slike fora, kunne gjøre det enkelt for seg ved å svare på spørsmål om institusjonstilhørighet med «Skoies institutt», snarere enn ved å oppgi et uoversettelig institusjonsnavn. Han hadde verv blant annet i International Council for Science Policy Studies, i European Association for Studies of Science and Technology (EASST), han deltok i flere OECD-komiteer og i fagkomiteer for internasjonale konferanser. Han var også medlem av Norges Tekniske Videnskapsakademi (NTVA).
Hans Skoie var aldri i tvil om sitt og instituttets grunnleggende faglige oppdrag: å bidra til å utvikle og styrke fakta- og kunnskapsunderlaget for politikkutviklingen for forskning og høyere utdanning. En periode som hospitant i Finansdepartementet på begynnelsen av 1970-tallet, med anledning til blant annet å følge budsjettprosessen på nært hold, ga erfaring og innsikt i politikkens særegenheter og forvaltningens irrganger som farget hans engasjement i klassiske forskningspolitiske spørsmål og temaer: sektorprinsippet, forskningspolitisk rådgivning og koordinering, Stortingets komitéstruktur, FoU-budsjettets størrelse og sammensetning. Med jevne mellomrom leverte han skarpe og informerte kommentarer til det politiske makrobildet på «sine» områder. Han sto urokkelig fast på strenge krav til relevans og var på vakt mot tendenser til akademisk drift.
Samtidig kombinerte han profesjonalitet og krav til faglig holdbarhet med engasjement og egne meninger i en grad som gjorde at han også markerte seg som en profilert aktør. Ingen forskningspolitisk konferanse var komplett uten et antall skarpt formulerte innlegg og/eller spørsmål fra Skoie, og ingen var bedre orientert om det som foregikk i kulissene når ting var på gang. «Det er få steder jeg går uten å ha med meg ti spørsmål», uttalte han i et intervju fra vel ett år tilbake. Han etterlot liten tvil om hvor han sto i mange av de tilbakevendende spørsmålene i norsk politikk for forskning og høyere utdanning. Universitetene burde holde fast ved sin egenart som grunnforskningsinstitusjoner, mente han, kvalitet er viktigere enn vekst. Veksten burde først og fremst skje ved nye, framvoksende høgskoler; i disse spørsmålene mente han nok at Ottosen-komiteen på slutten av 1960-tallet hadde sagt det meste og det beste. Han mente at grunnforskning og anvendt forskning har vesensulike mål og må vurderes og styres etter forskjellige kriterier og krav. Forskningsfinansiering i henhold til sektorprinsippet er prinsipielt viktig og riktig, men de ulike departementene har i varierende og ofte begrenset grad utviklet forskningsstrategier og nødvendig forskningspolitisk kompetanse. Hans nei-standpunkt i spørsmålet om norsk medlemskap i EU kom til uttrykk i urokket skepsis til Norges heldekkende deltakelse i EUs rammeprogrammer. Og ikke minst: fusjonen i 1993 mellom fem norske forskningsråd til ett råd, Norges forskningsråd, var for ham et alvorlig feilslag – han mer enn antydet at en hadde skapt «en monolittisk bastard»; han beklaget at grunnforskerne ikke hadde sett sin besøkelsestid og stått opp for sine interesser i denne saken.
Han ble i 1992 professor II i studier av forskningspolitikk ved Universitetet i Trondheim, nå NTNU, og i 1994 overlot han sine linjelederoppgaver ved NIFU til andre, til fordel for en mer frittstående stilling som instituttets fagsjef. I årene som fulgte publiserte han flere fagfellevurderte bidrag i norske og utenlandske tidsskrifter, og i 2005 supplerte han sitt standardverk fra 1984 om norsk forskningsorganisasjon og -politikk etter krigen med en ny, oppdatert framstilling i boken «Norsk forskningspolitikk i etterkrigstiden» (2005), likeledes et standardverk om temaet. Gjennom blant annet Forskningspolitikk hørtes fortsatt hans tydelige stemme i norsk forskningspolitisk debatt. Han pensjonerte seg mot slutten av 2006, men opprettholdt kontakten i årene som fulgte, og holdt seg godt orientert om det som skjedde ved og omkring instituttet, han fulgte pågående politiske prosesser, og han fortsatte å skrive sine innlegg og artikler, i dagspresse som i Forskningspolitikk.
Norsk forskningspolitikk generelt og NIFU spesielt har mye å takke Hans Skoie for. Det gjelder også, og særlig, vi som har hatt anledning til å videreføre fagbladet Forskningspolitikk som én levekraftig arv etter entreprenøren Hans Skoie. Vi lyser fred over hans minne.