I undersøkelsen som Arbeidsforskningsinstituttet nylig har gjennomført om tidsbruk blant vitenskapelig ansatte i den norske universitets- og høgskolesektoren, gir de ansatte i sektoren uttrykk for et tidskrav eller en tidsnorm som et flertall mener ikke imøtekommes i dagens tidsregime – sammenhengende tid til forskning. Frustrasjonene over mangel på sammenhengende tid til forskning er ifølge forskerne som står bak undersøkelsen, uttrykk for at utfordringene knyttet til tidsbruken i denne sektoren i stor grad dreier seg om virkelighetsforståelser, selvforståelser og politiske endringsprosesser som er på kollisjonskurs med hverandre.
CATHRINE EGELAND, FORSKNINGSLEDER, ARBEIDSFORSKNINGSINSTITUTTET
cathrine.egeland@afi.no
ANN CECILIE BERGENE, SENIORFORSKER, ARBEIDSFORSKNINGSINSTIUTTET
ann.cecilie.bergene@afi.no
Rapporter i kjølvannet av implementeringen av kvalitetsreformen i norsk høyere utdanning og parallelle endringer i rammebetingelsene i sektoren har tidligere vist at de vitenskapelig ansatte opplever en økt arbeidsbelastning knyttet til undervisning og administrasjon som går ut over forskningsvirksomheten. Det er spesielt sammenhengende tid til forskning som fremheves som en mangelvare. Behovet for sammenhengende tid til forskning blir av informantene i vår tidsbrukundersøkelse begrunnet med at det er «komplekse ting man holder på med», at det er «kaldstartproblemer med å begynne å skrive» og at det er «viktig å komme inn i et ’flow’ og ikke hele tiden sjekke ut informasjon» fordi forskning «handler om å ha det i fingertuppene».
Spørsmålet er imidlertid hva «sammenhengende tid til forskning» betyr. Hvor mye mer tid enn den faktiske tiden brukt på forskning er nødvendig for at man skal ha en opplevelse av å ha sammenhengende tid til forskning? I tidsbrukundersøkelsen har vi gått uttrykket nærmere etter i sømmene. Hensikten med det har ikke vært å ugyldiggjøre ansattes opplevelser av å mangle sammenhengende tid til forskning og dermed hevde at deres frustrasjoner er ubegrunnede. Ved å se nærere på disse frustrasjonene ønsker vi i stedet å vise at utfordringene knyttet til tidsbruken i denne sektoren i stor grad (men ikke utelukkende) dreier seg om virkelighetsforståelser, selvforståelser og politiske endringsprosesser som er på kollisjonskurs med hverandre.
Ulike forståelser
I undersøkelsen fremkommer det at de ansatte har ulike meninger om hva «sammenhengende tid til forskning» innebærer. At det eksisterer ulike forståelser av dette er nærmest banalt, men det bør allikevel vies oppmerksomhet fordi det understreker at frustrasjonene over mangelen på sammenhengende tid til forskning ofte bygger på ganske ulike forventninger til, forestillinger om og praksiser knyttet til forskningsvirksomheten.
Betydningen av sammenhengende tid til forskning varierer fra det helt konkrete «en ettermiddag uten e-poster og forstyrrelser» til et helt semester, og over til et mer abstrakt begrep om «ren tid». «Ren tid» henger nøye sammen med det å ikke bli forstyrret. Tanken om at det er behov for uforstyrret tid forener de ulike synspunktene på hva sammenhengende tid til forskning er. For noen betyr sammenhengende tid til forskning dermed at de ikke beskjeftiger seg med noe annet, som for eksempel å svare på e-post. For andre handler det om å ikke la seg forstyrre slik at «oppvasken plutselig blir mer morsom enn kapitlet man skal skrive på».
Forskning er så mangt
Forskning er en utflytende betegnelse på mange ulike aktiviteter, og alene av den grunn kan det være vanskelig å avgjøre hva som skal til for at forskeren opplever å ha «sammenhengende tid til forskning». Innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene er forskningsbegrepet en bearbeidet, forholdsvis nyankommet import fra naturvitenskapen og fungerer mer eller mindre som en betegnelse på den faglige utfoldelsen som finner sted i form av tekstproduksjon, publisering, dataanalyser, datainnsamling og lignende. Forskningsvirksomheten i ulike fag har samtidig disiplinspesifikke trekk som gjør at «forskning» for en fysiker og «forskning» for en litteraturviter omfatter ganske ulike sysler.
At dette også er et spørsmål om hva den ansatte forventer av forskningsvirksomheten, er tydelig: Er hovedsaken å få skrevet et konferansepaper, krever dette noe annet enn det å drive datainnsamling eller «virkelig å utvikle tanker og ideer». Når informantene reflekterer over uttrykket «sammenhengende tid til forskning», er det for de fleste naturlig å komme inn på hva de virkelig har behov for å bruke (sammenhengende) forskningstid på. Forskjellene i hva den sammenhengende tiden må eller bør brukes til henger sammen både med disiplinspesifikke forskjeller og den enkelte ansattes posisjoneringsevne og -muligheter i forhold til sektorens karrierelogikk.
Tidstjuver
Opplevelsen av å være utsatt for tidstjuveri går igjen i intervjuene vi foretok i tidsbrukundersøkelsen. Hvem er «tidstjuvene»?
Familielivet: Balansen mellom forskning på den ene siden og omsorgsansvar på den andre skiller seg ut som en hovedkjerne til konflikt. Som en informant uttrykte det: «Folk med barn har et stort problem». Dette fordi forskning ikke er en jobb som kan gjøres i løpet av syv eller åtte timer per dag; det er nødvendig å ta kveldene til hjelp. Og da bør ikke denne tiden beslaglegges av andre.
Studenter: De vitenskapelig ansatte, særlig kvinner, opplever en økt arbeidsbelastning knyttet til undervisning som går ut over forskningsvirksomheten. Her er det imidlertid ikke møtene med studentene som sådanne, men det å gi begrunnelser for karakterer som oppleves som tidstjuveri.
«Byråkratiet»: Flere av informantene oppfatter det slik at administrasjon betyr stadig mer og forskning stadig mindre i sektoren. «Byråkratiet» oppleves å være en markant tidstjuv. Informanter uttrykte blant annet ønske om mer assistanse og sekretærbistand slik at de uforstyrret kunne konsentrere seg om forskningen: «På en måte kan jo forskning sammenlignes med toppidrett. Dagens toppidrettsutøver er skånet for å gjøre andre oppgaver. For å kunne prestere så må du trene på det du kan […], men om vi holder oss til sammenligningen med toppidrett så blir vi kanskje mer i trimklassen.»
Tidsregistrering: Det å skulle registrere arbeidstid oppleves av noen informanter som å bli utsatt for tidstjuveri i seg selv.
Mestringsstrategier
Hvordan forsøker de ansatte å skaffe seg sammenhengende tid til forskning innenfor de eksisterende rammene? Den enkleste strategien er å utvide arbeidsdagen. Dessuten oppgir en betydelig andel at de har ganske stor innflytelse på egen tidsbruk, og at de i ganske eller svært stor grad selv har mulighet til å styre konsentrasjon av egen forskning over året. Det er altså slik at hvorvidt man har mulighet for sammenhengende tid til forskning i noen grad avgjøres av de ansatte selv.
Andre løsninger dreier seg om å reservere tid og å dele arbeidet i økter. I de kvalitative intervjuene dukket det dessuten opp strategier forbundet med isolering i rom, ofte kombinert med en rangering av ulike oppgavers «verdi». For noen innebærer dette å «skjerme tid til viktigere ting» ved å gjøre de mindre viktige, mindre krevende og mindre givende oppgavene til bestemte tider og på bestemte steder. For eksempel fremheves det av enkelte at det på arbeidsplassen er for mange forstyrrelser til at den egner seg til forskning. Noen går til ytterligheten å isolere seg fysisk og å sørge for å være «totalt fredet»:
«Sammenhengende tid er å kunne sitte i ro i to uker, å kunne isolere seg, nesten sånn at du har et skilt på deg hvor det står ’det er jeg som skal snakke med deg hvis jeg vil’ […] Noen må se at du er totalt fredet.»
En annen strategi vil være å innrette seg i forhold til rammene og å gå kritisk gjennom egen praksis for å kunne forbedre den.
Ikke alle har mulighet eller vilje til slike løsninger. Disse kan enten ha motstand og sabotasje som mestringsstrategi eller forvente at andre – fortrinnsvis administrativt ansatte – gjør de uinteressante oppgavene da deres tid rett og slett er mindre verdt. Det er en helt tydelig oppfatning både blant ansatte og ledelsen i sektoren at det finnes unnasluntrere, latskap, kynisme og/eller uproduktivitet blant de vitenskapelig ansatte. Som flere informanter påpeker er det ikke uvanlig at man, for å oppnå forskningstid, gjør seg uegnet til andre arbeidsoppgaver. Å være en dårlig underviser kan altså være en strategi for å skaffe seg (sammenhengende) tid til forskning.
Igjen: Hensikten med å trekke fram disse strategiene er ikke å utpeke den riktige, verdige eller forkastelige framgangsmåten å skaffe seg sammenhengende tid til forskning på. Vi har heller ikke vært ute etter å avgjøre hvorvidt de ansatte har rett eller ikke rett når de hevder at det er mangel på sammenhengende tid til forskning i sektoren. I stedet har vi ønsket å vise at frustrasjonene over mangelen på sammenhengende tid til forskning bygger på ganske ulike forventninger til, forestillinger om og praksiser knyttet til forskningsvirksomheten og hvilke konsekvenser de kan ha for tidsbruken i sektoren.
Artikkelen bygger på rapporten: Cathrine Egeland og Ann Cecilie Bergene: Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren, Arbeidsforskningsinstituttet, rapport 1/2012.