Sluttrapporten for prosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» ble lagt fram i januar i år. Torger Reve har ledet prosjektet og drøfter i denne artikkelen politiske implikasjoner og forslag til tiltak som følge av prosjektets resultater. Han ser optimistisk på framtidsutsiktene til allerede sterke og globalt orienterte næringer, mens utsiktene ikke er like gode for de nye kunnskapsnæringene. Han foreslår nye insentiver for investering i kunnskap og mener at FoU-innsatsen bør konsentreres til områder der Norge forsknings- og næringsmessig allerede står sterkt.
TORGER REVE, PROFESSOR, HANDELSHØYSKOLEN BI
torger.reve@bi.no
Resultatene fra det store nasjonale forskningsprosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» viser et relativt positivt bilde av norsk internasjonalt næringsliv. Mens resten av Europa sliter med store gjeldsbyrder, rekordhøy arbeidsløshet og truende finanskrise, går store deler av norsk næringsliv så det suser. Dette gjelder særlig de offshorerettede delene av næringslivet og til en viss grad også sjømat. Det er på disse områdene at Norge har de sterkeste kunnskapsallmenningene og den beste kunnskapsdynamikken. Prosjektet bruker begrepet globale kunnskapsnav om disse næringene, men vi skal heller ikke glemme de komplementære kunnskapsnæringene som finans, IKT og kunnskapsbaserte tjenester. Dette er viktige næringer som er med på å utvikle de globale kunnskapsnavene. Mønsteret kommer tydeligst frem dersom vi ser på verdiskapningstallene for disse næringene, totalt og per ansatt. Olje- og gassrelatert virksomhet topper listen, fulgt av finans, maritim, kunnskapsbaserte tjenester, fornybar energi og sjømat. De globale kunnskapsnavene har sine industrielle tyngdepunkt på Vestlandet og Sørlandet, mens de komplementære kunnskapsnæringene har sine kommersielle tyngdepunkt i Osloregionen. Forskjellen er at kunnskapssamspillet er mye bedre i de globale kunnskapsnavene på Vestlandet enn det er i de komplementære kunnskapsnæringene på Østlandet. De to gruppene næringer er tett og gjensidig avhengig av hverandre, så kampen mellom Vestlandet og Østlandet må dessverre avlyses.
Nytt næringsliv av gammelt
Et viktig funn i prosjektet er at nytt næringsliv langt på vei vokser frem fra gammelt næringsliv, tilsatt ny kunnskap i møte med nye markedsmuligheter. De gamle næringsklyngene synes ikke å representere noen innlåsing i gammelt næringsliv. Det er snarere slik at disse næringene også har hatt den største omstillingstakten. Shipping er et godt eksempel. Tidligere var det Oslo-baserte «deep sea»-rederier som dominerte. I dag er det nye offshorerederier fra Ålesund, Fosnavåg og Austevoll som har overtatt. Samtidig har den utskjelte verftsindustrien på Vestlandet klart å omstille seg til offshorerelaterte produkter og tjenester på en forbilledlig måte. «Jeg møtte den norske konkurranseevnen», sa statsminister Jens Stoltenberg i en kronikk i Dagens Næringsliv etter å ha besøkt norsk offshorevirksomhet i Vest-Australia høsten 2011. Han har rett. Det er i de offshorerelaterte delene av norsk næringsliv det svinger mest, enten markedene er Nordsjøen, Brasil, Vest-Afrika eller Vest-Australia. Bekymringen er mer de eksportnæringene som har en høy arbeidsintensitet og som har sine markeder i Europa. Mye av denne industrien står foran en krevende omstilling.
Samtidig går de store hjemmemarkedsnæringene i Norge meget godt, og da tenker jeg særlig på varehandel og bygg, anlegg og eiendom. Dette er næringer som har så gode markeder hjemme at de nærmest er fraværende på internasjonale markeder. Varner-gruppen er et hederlig unntak. Problemet med de store hjemmemarkedsnæringene (varehandel, bygg, anlegg og eiendom og reiseliv) er at de har svake kunnskapsallmenninger og svak kunnskapsdynamikk, samtidig som de sliter med å få tak i kompetent arbeidskraft. Verdiskapningen i reiseliv er lavest i de 13 næringene vi har studert.
Lykkes ikke i de nye kunnskapsnæringene
Mest bekymringsfull er kanskje situasjonen i de nye lovende kunnskapsnæringene som bioteknologi og fornybar energi og miljøteknologi. Dette er næringer med et meget høyt kunnskapsinnhold og med meget lovende markedsutsikter. Bedriftene synes ikke å lykkes i sin kommersialisering, selv om innovasjonstakten er høy. Årsaken synes å ligge i at klyngene i de nye lovende kunnskapsnæringene er svake, men enda viktigere er mangelen på kompetent eierkapital.
Dette er et av de store paradoksene i studien. Norge er et av verdens mest kapitalrike land. Likevel synes det å være konstant mangel på kompetent kapital som klarer å ta de nye kunnskapsbedriftene over i kommersialiseringsfasen. Vi har sett det samme innenfor IKT, men situasjonen er enda mer dramatisk innenfor helserelatert bioteknologi. Det tar for lang tid å utvikle disse bedriftene til lønnsom vekst. Og vi har nærmest ingen konserner i dette landet som har kompetanse og kapital til å kommersialisere slik virksomhet. Det som skjer, er at vi utvikler en lang rekke kunnskapsperler, men bedriftene går over på utenlandske hender før de kommer over i lønnsom kommersialisering. Slik sett er det norske virkemiddelapparatet med på å subsidiere internasjonale storkonserners kunnskapsutvikling, og det er ingen garanti for at disse selskapene velger å videreutvikle virksomheten i Norge. Utenlandsk industrielt eierskap i de globale kunnskapsnavene fungerer helt annerledes. Her er det gjerne de store utenlandske konsernene som Rolls Royce, National Oilwell Varco og FMC Kongsberg som er de kunnskapsmessige drivkreftene. Vi trenger et mangfold av eierskap i norsk næringsliv, fra tidligfasekapital og risikokapital til omstillingskapital og langsiktig kommersialiseringskapital. Det er den siste formen for kompetent kapital som er det svakeste leddet i norsk næringsliv. De store norske konsernene har nok med sine egne kjerneområder.
Nye insentiver for investering i kunnskap
Hva er så anbefalingene når det gjelder kunnskapspolitikk og eierskapspolitikk? Først og fremst må myndighetene velge en politikk som stimulerer til økte investeringer i de næringsmessige kunnskapsallmenningene uansatt hvilken næring det dreier seg om. Investeringene i kompetanseutvikling i bedriftene kan være like høye i varehandel og bygg og anlegg som de er innenfor offshore og maritim. Følgelig foreslår vi virkemidler som avlaster bedriftene økonomisk når det gjelder å investere i kompetanseutvikling i bedriftene. Rent konkret foreslår vi at det innføres KompetanseFunn etter mønster av den vellykkede ordningen med ekstra skattefradrag for forskning og utvikling, SkatteFunn.
Vi foreslår også en ordning med nye skatteinsentiver for investering i kunnskap for å møte de skatteinsentivene som i dag gjelder for investeringer i eiendom. Vårt forslag er å vri investeringene over mot kunnskap, og den ordningen vi foreslår, er igjen næringsnøytral. Vi har valgt å overføre erfaringene fra Oljemyggordningen til næringslivet ellers, selv om vi neppe kan vente oss like sterke skatteinsentiver som de som ble innført for investeringer i nye, små felt i Nordsjøen. Et par av disse funnene viste seg i ettertid å være meget store, så myndighetene får igjen det de har investert med god margin. Kanskje vi burde lete etter nye kunnskapsfelt på samme måte som vi leter etter nye olje- og gassfelt?
Konsentrasjon av FoU-innsatsen
Vi foreslår å konsentrere innsatsen innenfor forskning og utvikling. Det er klare funn som viser at avkastningen av forskning er høyere der vi har mye forskning og kunnskapsbasert næringsliv fra før. Likevel er det stor motstand mot strategisk konsentrasjon av forskningsmidler. Vi må satse mer der vi allerede er gode fra før, og hvor både universitetene og næringslivet forsker. Norge har noen få kunnskapsmessige forretningsområder, og det er her vi må konsentrere virkemidlene. Vi er et for lite kunnskapsland til å kunne spre oss på altfor mange felt. Selvsagt skal vi ha en basiskompetanse som gjør det mulig å hente hjem forskningskunnskap fra utlandet der det trengs, men det er bare i noen få forskningsdisipliner vi som nasjon har mulighet til å hevde oss i verdensklassen. Det er dessverre ikke nok å ha fremragende forskere på universitetene. Vi må også ha fremragende kunnskapsbedrifter som er forskningsaktive og som gir kommersialiseringsmuligheter for forskningskunnskapen. Det har vi i offshorerelaterte næringer og på energiområdene. Det gjelder dessverre ikke på alle de andre områdene hvor universitetene og Forskningsrådet i dag satser. I boken «Et kunnskapsbasert Norge» argumenterer vi for forsterkende virkemidler, ikke spredning av virkemidler på for mange områder og forskningsmiljøer.