Etter at endelig manus var avlevert til min kommentar i Forskningspolitikk nr. 4, 2011 om Råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, fikk vi med rådets behandling av saken om tidlig ultralyd et sjeldent eksempel på at rådet likevel av og til ikke lykkes med å bli enig i en sak.
Et knapt flertall i rådet stemte for en tilråding om å tilby tidlig ultralyd. Det betyr ikke nødvendigvis at min konklusjon i artikkelen om at et best mulig kunnskapsgrunnlag og åpne drøftinger legger et godt grunnlag for enighet om vanskelige prioriteringsspørsmål, er feil. Den aktuelle saken kan være et unntak som bekrefter regelen. Dette er kun annen gang rådet har hatt avstemming om et vedtaksforslag i løpet av sitt 5 års virke, og etter å ha behandlet ca. 50 saker. Forrige gang var ved innføring av rutinemessig HPV vaksine til unge jenter. Men disse spesielle sakene kan også reise en diskusjon om hva det er ved disse sakene som skiller dem fra alle de andre. Det kan f.eks. avspeile at dette er saker hvor medlemmenes egne oppfatninger om etikk/moral osv. går ut over det kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag man har til rådighet. Ikke bare rådets evne til å skape grunnlag for enighet i mange spørsmål men også det at den ikke lyktes med det i disse spesielle tilfellene kan og bør være tema for debatt og kilder til læring om det vanskelige forholdet mellom fag og etikk/politikk.