En omfattende spørreundersøkelse i 14 land viser at norske universitetsforskere i større grad enn sine utenlandske kolleger er orientert mot grunnforskning. De er også i mindre grad opptatt av «forskning for et bedre samfunn» og «forskning for teknologioverføring og kommersialisering». Hvorfor er det slik, og hva betyr det? Er dette et forskningspolitisk problem, eller er det snarere en styrke ved norsk universitetsforskning?
MAGNUS GULBRANDSEN, PROFESSOR, UNIVERSITETET I OSLO
magnus.gulbrandsen@tik.uio.no
SVEIN KYVIK, FORSKER, NIFU
svein.kyvik@nifu.no
Norske universitetsforskere skiller seg klart ut fra gjennomsnittet for de andre landene der undersøkelsen ble gjennomført (Argentina, Australia, Brasil, Canada, Finland, Hong Kong, Italia, Kina, Malaysia, Mexico, Storbritannia, Tyskland og USA). I Norge oppga 45 prosent at tyngdepunktet i deres forskning i høy grad ligger i grunnforskning, mot 30 prosent i de andre landene. Norske forskere svarer dessuten sjeldnere bekreftende på spørsmål om de utfører «sosialt orientert forskning / forskning for et bedre samfunn» og «forskning for teknologioverføring/ kommersialisering».
Det er komplisert å utføre spørreundersøkelser i flere land med sikte på å sammenligne svarene. En rekke mulige feilkilder finnes, og konteksten – hva slags universiteter som finnes og hva slags vilkår de ansatte arbeider under – varierer ofte mellom land. Resultatene viser imidlertid så klare forskjeller mellom Norge og et veid gjennomsnitt for 13 andre land at de neppe kan skyldes målefeil.
Politiske og kulturelle forskjeller?
Hva kan de store forskjellene mellom norske og andre universitetsforskere skyldes?
En mulig forklaring kan være ulikheter mellom landene i prioriteringen av og holdningen til grunnforskning og anvendt forskning, både på statlig nivå, på ledelsesnivå ved universitetene, blant forskerpersonalet og i befolkningen. Det finnes klare indikasjoner på at dette er tilfellet. For eksempel var de norske respondentene i større grad uenige i påstanden at «de vitenskapelig ansatte på mitt fagområde er forpliktet til å bruke sin kunnskap til beste for samfunnet eller til å løse samfunnsproblemer». I tillegg var de oftere uenige i påstander om at institusjonene legger til rette for tverrfaglig forskning og for teknologioverføring og kommersialisering.
Svarene på disse vurderingsspørsmålene er med andre ord konsistente med svarene på spørsmålene om egen forskningspraksisog støtter opp om at universiteter i Norge er mer grunnforskningsorienterte enn i storparten av de land vi har sammenlignet med. Samtidig vet vi fra andre undersøkelser at befolkningen i Norge er mer positive til forskning enn i andre land, også når forskningen ikke gir umiddelbar gevinst. I tillegg har grunnforskningen hatt politisk prioritet de siste årene, noe bl.a. etablering av omfattende senterordninger viser. Slik sett synes forskernes profil å være i takt med statlig politikk og bredere holdninger i samfunnet.
Forskjeller i finansieringsstruktur?
En annen forklaring kan være knyttet til måten forskningen er finansiert på. I Norge er forskningen ved universitetene i større grad finansiert over grunnbudsjettet enn den er ved universitetene i andre land, noe som sannsynligvis gir bedre muligheter til å drive grunnforskning. Her er det altså godt samsvar mellom undersøkelsen blant enkeltforskere og statistikk innhentet på annen måte. Det kan dermed være grunn til å anta at et lands finansieringssystem i betydelig grad virker inn på hva slags forskning som finner sted.
Spørreundersøkelsen viser at det er en sammenheng mellom finansiering av forskning og grunnforskningsorientering. De forskerne som svarer at de har et klart tyngdepunkt i grunnforskning, finansierer i noe større grad enn anvendte forskere sin forskning over universitetsbudsjettet, men sammenhengen er mindre enn man kunne forvente. Dette skyldes dels at også anvendte forskere i stor grad finansierer sin forskning med interne midler, dels at også andre finansieringsorganer – særlig forskningsråd og ulike typer statlige organer – finansierer grunnforskning.
Forskjeller i forskningens organisering?
En siste mulig forklaring er knyttet til forskningssystemets struktur, altså hvilke aktører som utfører forskning, og det relative størrelsesforholdet mellom dem. Det kan f.eks. tenkes at i land med en stor anvendt instituttsektor får forskningen ved universitetene en sterkere grunnforskningsorientering. Selv om det er vanskelig å sammenligne sektorer på tvers av land, ser vi det som lite sannsynlig at dette er en sentral årsak til hovedtendensen i resultatene fra den aktuelle spørreundersøkelsen. Det er tre hovedgrunner til dette. For det første er universitets- og høyskolesektoren relativt større i Norge enn i de fleste andre land som er med i undersøkelsen. For det andre er instituttsektoren betydelig også i mange av de øvrige landene, f.eks. Canada, Finland, Tyskland og Australia. For det tredje er den norske instituttsektoren spesielt stor innenfor samfunnsvitenskap og teknologi, og det er nettopp disse to fagområdene som i minst grad avviker fra det internasjonale bildet.
Teknologifagene er annerledes
Dette siste punktet fortjener en kommentar. Teknologifag skiller seg klart ut i undersøkelsen ved at norske forskere innenfor disse fagene er mindre grunnforskningsorienterte enn sine kolleger i de andre landene (se figur) og litt mer orientert mot kommersialisering av forskning / forskning for teknologioverføring. Årsakene til dette er ikke åpenbare, men noe av forklaringen kan ligge i institusjonelle forhold. I Norge har teknologisk forskning og høyere teknologisk utdanning svært lenge og i stor grad vært konsentrert i én enkelt institusjon – Norges tekniske høyskole. Det kan være grunn til å anta at det her oppsto en spesiell kultur og arbeidsformer preget av nære bånd til norske bedrifter, og der det var et tydelig mål for forskningen at den skal bidra til kommersialisering og kunnskapsoverføring til industrien. Forskere ved teknologimiljøene ved NTNU har i andre intervjuundersøkelser ofte tatt avstand fra en form for grunnforskning som «bare resulterer i vitenskapelige publikasjoner» og ikke også har en tydelig nytteverdi. Tilsvarende holdninger kom fram i den nasjonale evalueringen av forskning innenfor ingeniørvitenskapelige fag fra 2004.
Denne institusjonelle spesialiseringen innebærer at naturvitenskapelig og medisinsk forskning i Norge i svært stor grad har foregått ved universiteter som ikke har hatt omfattende teknologisk forskning. Dette kan ha bidratt til å gjøre disse fagene mer grunnforskningsorientert enn i andre land, hvor store universiteter som regel har hatt teknologiske fag side om side med øvrige fag.
Er orienteringen mot grunnforskning en fordel eller et problem?
I en tid da det blir lagt stor vekt på nytte og kommersialisering av universitetsforskningen, kan det ses som positivt at norske universitetsforskere fortsatt i betydelig grad er engasjert i grunnleggende forskning. Det er mange gode grunner for samfunnet til å støtte forskning som ikke gir umiddelbar nytte. Vi vet at det ofte kan ta flere tiår før resultater fra grunnforskning finner veien ut til konkret bruk og at et ensidig fokus på kommersialisering kan få negative konsekvenser.
På den andre siden kan dette trekket ved norsk universitetsforskning betraktes som et problem dersom samfunnet gjennom mange år har ønsket større grad av anvendt forskning, sosialt orientert forskning og kommersialisering enn det resultatene fra denne undersøkelsen kan tyde på. Mange undersøkelser har vist at den beste grunnforskningen ofte er inspirert av praktiske problemstillinger, og at samfunnskontakt gjør det lettere å ta nye forskningsresultater i bruk. I det lys kan resultatene fra denne undersøkelsen være et varsko. Er det slik at finansieringssystemet, institusjonsstrukturen eller andre forhold i det norske forskningssystemet fremmer en type universitetsforskere og universitetsforskning i Norge som i mindre grad enn ønskelig er koblet til samfunnet omkring?
Undersøkelsen ble foretatt før finanskrisen. I de seneste årene har en rekke av de landene undersøkelsen omfatter redusert bevilgningene til universitetene. Det er vanskelig å forutsi hvordan dette vil kunne slå ut på universitetspersonalets forskningspraksis, men vi kan ikke se bort fra at tendensen i retning av sterkere nytteorientering vil bli forsterket. Det kan derfor tenkes at noen av de observerte forskjellene mellom norske og en del andre lands universitetsforskere kan bli enda større over tid.
Artikkelen baserer seg på Svein Kyvik, Magnus Gulbrandsen og Peter Bentley: «Forskningspraksis ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv. En sammenligning av 14 land.» NIFU-rapport 41/2011.