Universitetet i Oslos jubileumsår klinger snart av, og hverdagslivet vender tilbake. Det er tid for å kaste et retrospektivt lys på jubilanten. Jorunn Sem Fure, forfatter av to bind i universitetets omfattende historieverk, ser tilbake på noen store linjer og viktige begivenheter.
JORUNN SEM FURE, UNIVERSITETET I OSLO
j.s.fure@ffu.uio.no
I retrolyset ser jubilanten, Alma mater, absolutt flatterende, men kanskje også litt sliten ut? Som alle moderne multitaskende mødre sliter hun seg ut mellom egne ambisjoner og perfeksjonskrav og pålagte plikter og andres forventninger. Hun kastes mellom hverdagens trivielle krav om kunnskapsmat på bordet for alle de umettelige studentene, krevende professorers krav på ekstraservice, jubileumsfeiringer, festivitaser og representasjonsoppgaver. Som de fleste kvinner har hun et kronisk behov for oppgradering og fornyelse av bolig og accessoirer, selv om hun stadig får noen nye tilbygg og Oslo kommune spanderte en hardt tiltrengt ansiktsløftning på henne i Aulaen.
For hundre år siden feiret hun sin første store dag. Rektor og jubileumsgeneral W. C. Brøgger sminket henne opp til å møte nasjonale og internasjonale beundrere, og mange likte det de fikk se. Alma strålte i lyssettinger og festlige seremonier, og hennes flinkeste barn ble trukket behørig frem og hyllet. Nils Henrik Abel var og er fortsatt kanskje den største av dem alle.
Hvilke formål hadde hun tjent, og hvilke ambisjoner ble hun utstyrt med den gang?
Alma hadde deltatt i og vært avgjørende for det nasjonale frigjøringsverket i 1814 og den påfølgende nasjonsbygging. Det var ingen i 1911 i tvil om. Akademikerne hadde inntatt de fleste lederstillinger i den nye norske staten, modernisert dens administrasjon, bygget ut dens infrastruktur og gitt den både en språklig, politisk, kulturell, men også geologisk og biologisk historie og egenart.
I 1911 hadde hun også begynt å øke takten i sin reproduksjon. Ikke bare embetsmannsavkom, men også bondegutter kunne nå oppnå å bli hennes stolte sønner – og ikke minst: hun fikk nå også døtre!Folkeuniversitet skulle hun bli! Et universitet som rekrutterte fra stadig bredere lag av befolkningen, og som spredte sine kunnskapsfrukter utover stadig mer differensierte samfunnsområder.
Stjernene var der også, bevares: rundt 1900 var hele 10 prosent av de norske professorer nevnt i et internasjonalt biografisk leksikon som fremtredende vitenskapsmenn. Dette var prestasjoner og karrierer som kom som resultat av Alma maters barns egen ærgjerrighet, ikke av politikeres eller universitetets målformuleringer eller strategier, må vite. Men du verden så stolt man var av de barna som skikket seg godt og gjorde det så bra i utlandet.
Det ble en æressak å forsøke å anstrenge seg finansielt for å trekke de beste av dem tilbake til Norge og gi dem gode vilkår for videre utvikling. Noen lyktes man med å beholde, i alle fall en stund. En Victor M. Goldschmidt, en Carl Marstrander. Andre forsvant til utlandet for godt – hva hadde ikke norsk matematikk kunne ha blitt om man hadde klart å beholde en Trygve Nagel? Eller teologi, om ikke Anton Friedrichson hadde gjort svenske av seg?
Ambisjonene for forskningen i 1911 var store, ja, kanskje litt elleville! Nå skulle Alma ta spranget inn i forskningsalderen og frembringe sjeldne og mer eksotiske kunnskapsfrukter enn de som de mange brødstudentene tygget seg gjennom i sine studier. Brøgger snakket om et «verdensinstitutt» for de beste geniene, og etterfølgeren hans, Fredrik Stang, realiserte faktisk et forskningsinstitutt som han ventet seg intet mindre enn varig verdensfred av, siden det skulle utforske menneskeåndens universalitet og bringe en ende en gang for alle på den skadelige sjåvinistiske nasjonalismen.
Så ble Alma rammet hardt av kulturpause, stillingsstans og budsjettkutt på 1930-tallet. Men hun trengte desperat nye bygg og fikk dem: av heller tvilsomme venner. Blindernutbyggingen ble realisert av penger fra sprit og gambling – dvs. av overskuddet fra apotekenes avgifter fra brennevinssalg i forbudstiden og fra pengelotteriet. Hun fikk også en ny, rik beundrer. Den rike amerikanske mesénen Rockefeller hadde oppdaget at Alma hadde mange flinke, men litt dårlig utstyrte og kledte barn. Fra Amerika fikk hun derfor flere flotte gaver og en million kroner for å få bygget et helt nytt astrofysisk institutt til en sønn i særklasse, Svein Rosseland.
De andre barna hennes toget som før inn og ut av overfylte auditorier, nedslitte lesesaler og klinikker, stadig flere enn før, og de bemannet deretter samfunnets kunnskapsposisjoner, ble leger, prester, jurister og lektorer som i tidligere tider. Rosseland var langt fra den eneste stjernen – bevares, det var flere, og de glitret på den internasjonale vitenskapshimmelen.
Til å hjelpe seg med å administrere både stjerneforskere og hverdagsslitet med undervisning og uteksaminering av hundrevis av studenter, hadde Alma en universitetssekretær, en kasserer, noen flere sekretærer og forværelsesdamer. Man kan si mye om professorveldet, men det var effektivt og billig i administrativ drift. Stortinget bevilget de årlige driftsmidler og var mest opptatt av at universitetet skulle klare å holde unna for hverdagens krav. Hvordan øke kapasiteten på medisin, hvordan klare å få flere hundre nybegynnerstudenter gjennom det første semesteret i kjemi, der hver og en trengte oppsett av utstyr.
Under krigen fikk Alma hard medfart. Etter gjentatte mislykkede forsøk på å spenne henne foran vognen som skulle koble Norge til det nasjonalsosialistiske Storgermania, ble 650 av barna hennes tatt fra henne og forsøkt omskolert og avlært alt hun hadde forsøkt å innprente dem om demokrati, humanisme og åndsfrihet.
Der krigsbarna hadde stått last og brast med henne under krigen, kom babyboomerne etter krigen til å betrakte henne med langt mer kritiske øyne. Hun opplevde ikke bare en voldsom økning av barnekull – krevende nok, men med disse kullene fulgte også klager over at hun var for autoritær og gammeldags.
Hvordan har Alma det i dag? Hun forventes ikke bare å være en omsorgsfull mor for sine norske barn, men også å være ledende i Europa. Hun skal frembringe forskning i verdensklasse, hun skal vurderes etter en lang rekke indikatorer og helst klare å hevde seg på internasjonale rankinger. Hun skal levere innovasjon, men også ta vare på og forvalte tradisjon, kanon og kulturarv. Hun skal gi sine barn ikke bare kunnskap, men også solid oppdragelse (dannelse!). Hun skal være en konkurransefaktor i den internasjonale økonomiske kappestriden. Hun skal fortsatt levere råstoff til nasjonens indre liv, men i stedet for å konstruere nasjonale fortellinger, skal hun nå helst dekonstruere og avmytifisere de hun skapte i forrige århundre. Hun forventes å integrere nye medlemmer av samfunnet og bidra til at hennes eldste og yngste barn tåler hverandre i et klima av kulturelt mangfold og toleranse. Hun skal opprettholde vårt demokrati ved å lære sine barn å håndtere konflikter og å tenke kritisk.
Når får denne gamle moren, ja, for hun er gammel – i norsk sammenheng bare 200 år, men hun er egentlig mye eldre, tid til å tenke en tanke selv? Kvalitetstid? Egentid? Hvem er jeg? tenker hun kanskje – der hun speiler seg i utallige glansede jubileumsbrosjyrer og der jubileumsarbeiderne løper til og fra med stadig nye kjoler, spanderer litt mer rouge i kinnene og sparkel over ujevnhetene, og henger på priser og utmerkelser hun skal smykkes med.
Vi maser og krever mye av henne, og som den multitaskende moderne damen hun er klarer hun da også ganske mye. Vi vet innerst inne hva vi skylder henne, men hun trenger selvfølgelig også av og til å forsikres om at vi fortsatt er glad i henne!