Mye foregår for tiden i EU på forsknings- og innovasjonsområdet. En ny fase i politikken for det felleseuropeiske forskningsområdet, ERA, er under utvikling, med ambisjoner om betydelig økning i EUs forskningsmidler. Innovasjon blir del av EUs politikk på en ny og tydeligere måte og koples tett til forskning. Forskningspolitikk har snakket med Unni Steinsmo om det som skjer. Hun er ikke bare direktør for Norges største forskningsinstitutt, SINTEF, som er tungt inne på en lang rekke forsknings- og teknologiområder i EU, hun er også medlem av et av EUs mest sentrale rådgivningsorganer på forskningsområdet, European Research Area Board, ERAB. Hun kommenterer utviklingen i EU slik den fortoner seg fra dette privilegerte utsiktspunktet, men uttaler seg også om SINTEFs forhold til europeisk og annet internasjonalt forskningssamarbeid og har meninger om norsk forskningspolitikk.
EGIL KALLERUD, REDAKTØR FORSKNINGSPOLITIKK
fpol@nifu.no
ERAB ble etablert i 2007 som et rådgivende organ som rapporterer direkte til direktøren for EUs forskningsdirektorat, nå forsknings- og innovasjonsdirektoratet (DG Research and Innovation). Det skal bistå kommisjonen i utviklingen av en politikk for å styrke det europeiske fellesområdet for forskning, ERA, og realisere den såkalte femte frihet, fri flyt av kunnskap i Europa. ERAB består av 22 personer, alle eksperter på høyt nivå, som det heter, og som er oppnevnt på personlig grunnlag. Organet må ikke forveksles med det som nå heter ERAC, bedre kjent under sitt tidligere akronym CREST. – ERAB er, understreker Steinsmo, en helt uavhengig komité. Dette vektlegger vi sterkt, sier hun, både i valg av tema og i de råd vi gir. Jeg er oppnevnt på personlig grunnlag og representerer formelt sett ingen, og jeg rapporterer heller ikke til noen nasjonal instans. ERABs arbeid har foregått i tre hovedfaser. I 2009 la komiteen fram et overordnet, visjonært dokument med tittelen: «Preparing Europe for a New Renaissance. A Strategic View of the European Research Area», med anbefalinger knyttet til utviklingen av ERA, løsning av store samfunnsutfordringer, samspillet forskning/samfunn, samarbeid mellom offentlige og private aktører i åpen innovasjon, støtte til kvalitet (excellence) og behovet for sammenheng (cohesion) i det utvidede EU.
Dette er en meget ambisiøs tittel?
Tittelen på dokumentet og innholdet i det understreker at vi må forankre Europas kunnskaps- og innovasjonspolitikk i en visjon for en stor endring, en endring over i en ny tid basert på bærekraftig utvikling og på kunnskap. ERAB løfter fram den nye geopolitiske virkeligheten som innebærer at det ikke lenger er gitt at Europa er og vil forbli ledende på teknologiutvikling. Vi peker på de store samfunnsutfordringene – på områder som energi, helse og mat – som må løses, i stor grad gjennom forskning, teknologiutvikling og kunnskap.
For oss forskere betyr dette bl.a. at det er maktpåliggende å gjenopprette tilliten mellom forskning og samfunn, ut fra en erkjennelse av at denne tilliten på flere områder er svak, mest tydelig på bioteknologiområdet. Vi trenger en ny sosial kontrakt mellom forskning og samfunn, der forskningen forplikter seg til aktivt å bidra til å skape et bedre samfunn, i Europa og globalt. Det er ikke nok at forskningen er etisk uangripelig og ryddig, den må også ta et aktivt samfunnsansvar, bl.a. i valg av hva vi forsker på. Vi er også medborgere, og kan ikke fraskrive oss ansvaret for hva den kunnskapen vi frambringer betyr i og for samfunnet. Det innebærer derfor en forpliktelse til å styrke dialogen mellom forskning og samfunn. Dette er momenter jeg som medlem av ERAB er stolt av å ha vært med på å løfte fram som sentrale, overordnede prinsipper for den videre utviklingen av Europas politikk for forskning og innovasjon.
Slik du beskriver dette, har det i løpet av det siste tiåret vært en betydelig endring i måten man snakker om forskning på i EU, det gjelder ikke bare den sterkere koblingen mellom forskning og innovasjon, men også den sterkere vekten på etikk og samfunnsansvar, og, ikke minst, at forskningen skal bidra til å løse samfunnsutfordringer, i tillegg til å skape økonomisk vekst?
Det ligger definitivt en endring i det at forskning og teknologiutvikling begrunnes i de løsninger forskning og teknologiutvikling kan bidra med i de store utfordringene på områder som helse, energi, vann og mat. Dette ser en også i Lunderklæringen fra 2009. Innenfor anvendt forskning har vi alltid hatt dette samfunnsaspektet med som en viktig «driver» i forskningen, slik det kommer til uttrykk i SINTEFs visjon om «teknologi for et bedre samfunn». Men her samler grunnforskere og anvendte forskere seg om en felles ambisjon om å levere løsninger på store samfunnsutfordringer.
Tross endringene står det gamle målet om å øke FoU-investeringene i Europa til 3 prosent av BNP fast, og jeg ser at ERAB attpåtil topper denne ambisjonen og mener at 5 prosent av BNP bør gå til FoU. Dette er et mål EU må sies å ha begrenset suksess med. Ser ERAB nye grep som har bedre utsikter til å føre fram?
Det er klart det er grunn til bekymring, ikke minst for økonomien i prosjektet. Mye tid brukes på økonomi og finansiering. Men etter det jeg kan se er det en robust oppfatning i EU om at forskning og innovasjon er nøkkelen til europeisk suksess, at det å være teknologisk ledende er helt avgjørende for velstand og framtidig utvikling. Det handler både om utfordringer, levekår og om å være konkurransedyktig. – Innovasjon er nøkkelen til rikdom, sier Steven Chu, den amerikanske energiministeren; og vitenskap og teknologi er innovasjonens hjerte. Vi står i en ny situasjon der det ikke er gitt at Vesten beholder sitt teknologiske forsprang og lederskap. Jeg tror det er en sterk vilje i EU til å opprettholde og øke budsjettene for forskning og teknologiutvikling. Jeg er mer usikker på om viljen til dette er like sterk på nasjonalt nivå, og det er naturligvis knyttet stor usikkerhet til den økonomiske utviklingen i Europa nå.
Men dette dreier seg ikke bare om ressurser, et viktig nytt element i EUs politiske prosess er den tettere koplingen mellom forskning og innovasjon. Det er ikke bare snakk om å investere i forskning, men også om å ta grep for at forskning skal bli brukt effektivt. Mange elementer dreier seg om det, slik som utviklingen av et felles europeisk patent, av felles forståelse av «åpen innovasjon» og av betydningen av «sosiale innovasjoner». Det er ikke nok å være god på vitenskap, vi må også evne å oversette kunnskapen til produkter, prosesser og nye måter å jobbe sammen på.
EU tar nå grep for å styrke Europas innovasjonsevne, bl.a. gjennom sin aktive rolle i etableringen av en europeisk forskningsinfrastruktur. Dette er viktig for å få til økt samhandling mellom forskningsmiljøer. Trolig er det på energiområdet en har kommet lengst med å utvikle samkjørte forsknings- og innovasjonsstrategier for å samordne og kople forskning, næring, miljø osv. EU har her utviklet sin SET-plan (Strategic Energy Technologies Plan) og finansierer pilotprosjekter knyttet til planen. På denne måten har man innenfor fornybar energi etablert alle elementer som må på plass for å lykkes på innovasjon. Og Europa lykkes på dette området; Tyskland har vært en «driver» i utviklingen av solenergi i verden, og vi har fått en felles europeisk satsing på vindenergi og lagring av CO2. På disse områdene har EU tatt en tydelig, ledende rolle for å kople forskning og innovasjon; så er det opp til de enkelte land å melde seg på.
I lys av den nye geopolitiske situasjonen er det også en økende erkjennelse av betydningen av attraktivitet, av å tiltrekke seg forsknings- og innovasjonsinvesteringer fra store selskaper. Dette må EU, som Norge, adressere sterkere enn i dag.
EUs «Innovation Union»-dokument er sentralt for utviklingen av EUs innovasjonspolitikk. ERAB har bidratt med innspill til dette dokumentet. Vi sier at teknologi er viktigere enn noen gang – «we live in the age of technology», sier vi i vårt visjonsdokument. Men vi sier også at samfunnsvitenskap er like viktig som teknologi, og at det er avgjørende at vi forstår samspillet mellom kultur og teknologi, samfunn og mennesker. Norge har her mange muligheter i EU, siden samfunnsvitenskapene står sterkt hos oss. Men en kan diskutere om norsk samfunnsforskning i tilstrekkelig grad har fokus på samspillet mellom samfunn og teknologi.
Visjonsdokumentet sier også mye om kvalitet, «excellence». Det er vel et uttrykk for at grunnforskerne har fått en fot innenfor EUs forskningsprogrammer?
ERAB har samlet seg om et begrep om «excellence» som gjelder både grunnforskning og anvendt, problemorientert forskning, og som understreker at en på alle områder i forskning må satse høyt for å vinne; «high risk and high gain». For å lykkes må man ligge i spiss, satse på kvalitet – i grunnforskning så vel som i anvendt forskning; dette er vårt budskap.
ERAB har publisert interessante dokumenter. Men hvor mye innflytelse har dere?
Jeg opplever at vi blir lyttet til, at mange av de råd vi har gitt blir hørt på og tatt videre, som f.eks. hvordan «Innovation Union»-dokumentet har tatt opp i seg innspill om åpen innovasjon. I den nylig avsluttede høringen om EUs felles rammeverk for finansiering av forskning og innovasjon, CSF, har vi i vårt innspill flagget betydningen av framtidsteknologier eller «emerging technologies», betydningen av grunnforskning og betydningen av å trekke opp store programmer rettet mot de store samfunnsutfordringene, som er inspirert av «man on the moon»-prosjektet.
Hvis vi ser på utenforlandet Norges forhold til EU på dette området: Ser du grunn til bekymring for at vi betaler for mye i forhold til det vi får igjen, både når det gjelder innflytelse og ressurser?
Etter min mening er Norge, med visse unntak, bl.a. atomenergi, et reelt medlem av EU på forskningsområdet. Vi er fullt med i rammeprogrammet og har stor innflytelse på utformingen av dem. Norge er representert i viktige EU-organer på dette området, ikke bare i ERAB, men også i det europeiske forskningsrådet (ERC), og representanter for SINTEF og andre norske aktører har vært og er sentralt med i mange strategiske løp i EU på områder som havbruk, fiskeri, bioøkonomi, CO2-teknologi og i utviklingen av felles teknisk-industrielle plattformer (European Technology Platforms, ETP). Jeg ser ingen store problemer med Norges nåværende tilknytningsform til EUs forsknings- og innovasjonspolitikk. Dette kan endre seg, men slik situasjonen er nå, er vi godt inne.
Det kan nok være riktig at vår «return» går noe ned, men vi må da huske på at vi betaler kontingent på grunnlag av BNP, og med Norges svært høye BNP og sterke vekst, må vi lykkes eksepsjonelt bra for å kunne holde tritt med våre økende innbetalinger.
Og det er svært viktig for Norge å være aktivt med på EUs forskningsarena, for å bidra til og dra nytte av den felles kunnskapsutviklingen som der pågår. Som et lite land er Norge helt avhengig av å være del av den internasjonale kunnskapsutviklingen, og vi har lange tradisjoner med en sterk internasjonal orientering på teknologiområdet. SINTEF går selv svært aktivt inn i EU fordi dette gir oss mulighet til å bygge opp strategisk kompetanse. EU har førsteprioritet for SINTEF når det gjelder internasjonalt forskningssamarbeid, det er vår ambisjon at alle deler av SINTEF skal være aktivt med i EU-forskningen.
Men hvordan forholder SINTEF selv seg til det nye geopolitiske bildet på forsknings- og teknologiområdet? Betyr det noe for SINTEFs strategier og prioriteringer for sitt eget internasjonale forskningssamarbeid?
SINTEF står nå midt oppe i en prosess hvor vi nettopp videreutvikler vår internasjonale strategi. Den har fem dimensjoner: styrking av det internasjonale samarbeidet generelt; forholdet til EU; salg av kunnskap og forskning til kunder globalt; nærvær utenfor Norge; sammensetning av SINTEFs stab/ansatte som reflekterer mangfoldet i verden. Vi ser at våre konkurrenter, som bl.a. TNO i Nederland, VTT i Finland, og Fraunhofer i Tyskland, er i ferd med å etablere seg i andre land i og utenfor Europa, samtidig som de, som SINTEF, i hovedsak har en nasjonal forankring. Det gjelder også universiteter. Dette er en vei som også SINTEF bør og vil gå, som et stort forskningsselskap i Norge må vi være med på en slik utvikling, bl.a. for å være en attraktiv partner i Norge. Så vi står nå i en situasjon der vi skal utvikle en internasjonal strategi for salg av FoU-tjenester. Vi må bli en bedre og mer attraktiv partner på globale arenaer, og da må vi fokusere på områder der Norge står sterkt. Dette er en prosess vi er midt inne i, og vi har ikke de endelige svar ennå.
I anledning sitt 60-årsjubileum la SINTEF fram sin egen forskningsmelding. Hva er SINTEFs syn på den videre utviklingen av norsk forskningspolitikk?
Vi er først og fremst opptatt av at forskning blir tatt i bruk og fører til innovasjon. Derfor er det viktig med en helhetlig forsknings- og innovasjonspolitikk, der fokus settes på evnen til å kople forskning mot miljø, energi, næringsutvikling osv. Dette handler ikke bare om å være konkurransedyktig, men også om å levere løsninger på de store samfunnsutfordringene. Vi må dessuten få bedre rammevilkår, vi har vesentlig dårligere rammevilkår enn våre konkurrenter internasjonalt. Vi må investere mer i forskning, og vi er opptatt av at midlene fordeles gjennom åpne konkurransearenaer; det skal lønne seg å være god. Det er også et stort paradoks at det nye systemet for resultatbasert finansiering har forverret betingelsene for samarbeid mellom forskningsinstitutter og universiteter; man har fått tellekanter som slett ikke fremmer det å bygge landslag. Det er et stort problem i et lite land som vårt; det er f.eks. avgjørende at UiO, IFE, SINTEF og NTNU kan samarbeide tett innenfor materialvitenskap, som vil få stor betydning for energi- og klimaspørsmål. Det er et reelt hinder at indikatorene er slik utformet at det ikke lønner seg å samarbeide.
La meg avslutte med å understreke hvor viktig det er at vi ikke taper av syne at Norge faktisk er konkurransedyktig og god på innovasjon og at vi forstår hvorfor. Det er ubestridelig at vi er sterke på områder som havbruk, maritim virksomhet, energi, i Nordsjøen. Nøkkelen til Norges suksess er etter min mening det tette samspillet mellom alle aktørene, det er en enorm verdi i den gode dialogen mellom ledelse og ansatte og i den sømløse flyten av informasjon fra dem som står på gulvet til forskere med professortittel. Vi er faktisk effektive på innovasjon i Norge, og vi må ta vare på det som gjør
at vi er en sterk innovasjonsnasjon.