Et forslag til endring av forskrift om godkjenning av doktorgradsutdanninger har nylig vært ute på høring. Forfatterne av dette innlegget mener at forslaget legger hindringer i veien for at høgskolene skal kunne styrke profesjonsutdanningene gjennom etablering av doktorgradsutdanninger.
TRINE B. HAUGEN, PROREKTOR FoU, HØGSKOLEN I OSLO
JOSTEIN SKURDAL, FORSKNINGSDIREKTØR, HØGSKOLEN I OSLO
«Hvis du kan måle det, er det kvantitet», sa tidligere rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal.
1. desember var høringsfristen på Kunnskapsdepartementets forslag til endring av forskrift for akkreditering av nye doktorgradsutdanninger. Disse vil være bestemmende for om en institusjon kan etablere et doktorgradsprogram og i noen tilfeller for om en høgskole kan bli universitet. For å nå det målet kreves fire doktorgradsprogrammer.
Målet med forskriftsendringen er en god og effektiv doktorgradsutdanning. Behovet for å styrke doktorgradsutdanningene er det bred enighet om, men det synes som om virkemidlene er valgt av andre grunner, for å hindre at høgskolene skal få godkjent nye doktorgradsprogrammer og dermed kunne søke om universitetsstatus.
Ett forslag er at det skal være minst 20 doktorgradsstipendiater i et program. Forslaget bygger ikke på analyser av doktorgradsutdanningen og de problemene som er dokumentert når det gjelder kvalitet. En omfattende analyse gjennomført av NIFU STEP i 2009 viser at det har vært en sterk vekst i antall doktorgradsstipendiater, fra 4100 i 2002 til 8377 i 2009, gjennomføringsgraden har økt de senere år, flere doktorgradsstipendiater gjennomfører studiet på normert tid, våre doktorander er eldre enn i Sverige og Danmark, og det er store ulikheter mellom fag og institusjoner.
NOKUT og Kunnskapsdepartementet har hittil godkjent 11 doktorgradsutdanninger ved høgskolene, i tillegg til de som ble godkjent ved universitetene i Agder og Stavanger. Av de 8377 registrerte doktorgradsavtalene ved universiteter og høgskoler i 2009 var 150 ved høgskolenes doktorgradsutdanninger (1,8 prosent). Når Kunnskapsdepartementet nå setter inn støtet mot høgskolene for å styrke doktorgradsutdanningene, kan dette virke overilt, og det er ikke begrunnet i faglige analyser. For å begrunne forslaget burde det vært gjennomført en evaluering av erfaringene med doktorgradsgodkjenningene til NOKUT. I en undersøkelse som NIFU STEP gjennomførte i 2006, oppga doktorgradsstipendiatene ved høgskolene som gikk på egne programmer, at de var mer fornøyd med tilbudet de fikk, enn stipendiatene som var tatt opp ved universitetene.
Universitets- og høgskolerådet etterlyste i desember 2009 evaluering av de nye doktorgradsprogrammene som grunnlag for å foreslå tiltak. Er det særlige problemer knyttet til disse? Hvordan opplever doktorgradskandidatene tilbudet? Et problem som mange stipendiater oppgir, er at de ikke får den nødvendige oppfølging, dette til tross for at de fleste stipendiatene i Norge er ved universiteter hvor det er store fagmiljøer og mange stipendiater. Store miljøer er derfor ikke i seg selv noen garanti for god og tett oppfølging av doktorgradsstipendiatene.
Forskningsmessig styrke trekkes fram som den viktigste faktoren for at et fagmiljø skal tilby doktorgradskandidater et godt og relevant kurstilbud, et robust forskningsmiljø, solid veiledning og arbeidsvilkår for å gjennomføre doktorgradsarbeidet. I departementets forslag til forskriftsendring kreves det at fagmiljøet skal ha minst åtte årsverk med førstestillingskompetanse, hvorav minst fire med professorkompetanse. Forskningsmessig styrke kan imidlertid ikke dokumenteres ved antall førstestillinger alene, men må suppleres med dokumentert aktivitet. Det er mulig å oppnå forskningsmessig styrke også i faglig smale og spissede programmer eller ved fellesgrader i samarbeid med eksterne fagmiljøer. Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland har tatt til orde for mer formalisert samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner, og det er avsatt 50 mill. kroner til «Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon» (SAK). Dette tar ikke forskriften hensyn til, selv om det er åpenbart at det vil være særlig nyttig når det gjelder doktorgradsutdanninger. Det er viktig at det fortsatt utvises faglig skjønn, og det er nettopp dette NOKUT gjennom sine fagkomiteer med ansvar for godkjenning av doktorgrader representerer. Godt skjønn kan ikke erstattes av kvantitative krav når det gjelder å vurdere kvalitet.
Det er mange tiltak som nå settes i gang for å styrke doktorgradsutdanningene, og tiltakene bygger på evalueringer som er gjennomført. Her er forskerskoler et viktig tiltak. Videre har universitetene satt i gang omfattende reformer med egne doktorgradsutdanninger for å styrke og kvalitetsforbedre disse. Dette arbeidet forventes å bære frukter.
For å møte framtidens utfordringer og trygge velferdsstaten vil et riktig grep nå være å gjennomføre tiltak som styrker profesjonsutdanningene og den kunnskapsbasen de bygger på. Hvordan skal denne utfordringen møtes hvis ikke store profesjonsutdanninger skal få muligheten til å utvikle sine forskningsmiljøer, som ofte er tverrfaglige? Her er det krav om en profesjonalisering som vil kreve at flere tar masterutdanninger, og i tillegg er det krav om mer forskningsbasert kunnskap både for å styrke utdanningene og profesjonsutøvelsen. For å komme dette i møte må det legges til rette for etablering av profesjonsrettede master- og ph.d.-utdanninger ved høgskolene, og ikke lages hindringer for en slik utvikling.
Universitets- og høyskoleloven pålegger universiteter og høgskoler å tilby forskningsbasert utdanning. Det bør stilles krav til at Kunnskapsdepartementets forskriftsendring bygger på kunnskap og ikke gjetning.