Som yrkesgruppe opplever vitenskapelig ansatte i USA store endringer. Yrkesgruppen har blitt mer differensiert, den har fått endrede karriereløp, nye roller og forventninger. Selv ærverdige Harvard University har sitt «akademiske proletariat», uttaler Martin Finkelstein, som for tiden er professor i Higher Education ved Seton Hall University, New Jersey, USA, og som gjestet Norge i anledning konferansen «Forskervilkår under press?» i Oslo i mars i år. Gjennom store deler av sin karriere har han forsket på arbeidsbetingelser for og utviklingstrekk blant vitenskapelig ansatte og forskere og har publisert en rekke bøker om temaet.
AGNETE VABØ, FORSKER, NIFU STEP
agnete.vabo@nifustep.no
Her i Norge har amerikanske universiteter alltid vært en viktig referanse for forståelsen av vårt eget system for forskning og høyere utdanning. Den norske karriere-strukturen har vært gjenstand for mye kritikk den seinere tid, spesielt på grunn av utstrakt bruk av midlertidige stillinger og fordi den ikke åpner for å gi garantier for at talentfulle kandidater kan oppnå fast stilling selv etter flere perioder som postdoktor. Harvard University trekkes gjerne frem som den ideelle institusjonstypen vi bør strekke oss mot. Debatten preges av bestemte forestillinger om den amerikanske modellen, ikke minst om stillingsstrukturen for vitenskapelig ansatte, det såkalte «tenure track»- systemet. Hvor relevant er denne sammenlikningen?
– Det er riktig at prototypen på et karriereløp ved et amerikansk universitet var et løp der en kunne bli engasjert som «assistant professor» etter avlagt doktorgrad (PhD). I løpet av en seks års prøveperiode blir kandidatens egnethet som professor gjenstand for regelmessig vurdering. Det syvende året er avgjørende, da beslutningen fattes på grunnlag av institusjonens evaluering, gjerne med bruk av eksterne fagfeller, om hvorvidt kandidaten skal tilbys fast stilling eller anmodes om å søke seg til et annet sted. Fast stilling er å betrakte som et varig engasjement uten behov for ytterligere vurdering eller forfremmelse. Men det er mulig å endre karriereretning underveis, som for eksempel å innrette stillingen mot institusjonelt lederskap.
Endret karrierestruktur
Men Finkelstein påpeker at «tenure track»-systemet ikke lenger er det dominerende karrierealternativet ved amerikanske universiteter. Andelen fast ansatte har gått ned fra 60 prosent i 1980 til 45 prosent i 2004. Siden 1970-tallet har en gjort utstrakt bruk av deltidsansettelser, særlig ved toårige «community colleges». Disse institusjonene har en liten kjerne av fast ansatt personale kombinert med en stor kontingent deltidsansatte. Fra 1990-tallet har vi sett en utvikling mot utstrakt bruk av tidsavgrensede kontrakter for heltidsansatte, uten mulighet for fast ansettelse. Dette er mest utbredt i lavere grads undervisning i kurs som engelsk, matematikk, økonomi/administrasjon og helsefag og minst utbredt ved forskningsuniversitetene.
Amerikansk høyere utdanning preges altså av en sterk/økende differensiering av stillingsstrukturen?
– Ja, det er store forskjeller mellom fast ansatte som typisk ivaretar den akademiske rollen i tråd med humboldtske verdier om integrasjon mellom forskning, undervisning og formidling, deltidsansatte som bare underviser, og ansatte i tidsavgrensede ansettelsesforhold som har mer spesialiserte roller, som enten forsker, underviser eller administrerer programmer. Praksis varierer betydelig mellom institusjonstyper og fagområder, men de nye karriereløpene praktiseres ved alle institusjonene. Selv ærverdige Harvard University har fått sitt «akademiske proletariat».
Men endringene i hva det vil si å være vitenskapelig ansatt i det amerikanske universitetssystemet må ifølge Finkelstein også sees i lys av endringer i størrelses- og styrkeforholdet mellom fag og disipliner. På slutten av 1960-tallet var mer enn to tredjedeler av fagpersonalet ansatt i tradisjonelle humanistiske og naturvitenskapelige fagdisipliner. I dag utgjør profesjonsutdanningene og da særlig helseprofesjonene de største og mektigste fagmiljøene. Profesjonsutdanningene og andre anvendte studieprogram er blitt et viktigere innslag også ved de tradisjonelle universitetene. Høyere utdanning anses som en privat investering snarere enn som et velferdsgode, og konsumentene og økonomisk sterke interesser, inkludert de akademiske profesjonene, har i økende grad preget utviklingen ved amerikanske universiteter i løpet av de senere år. De fleste amerikanske universiteter opererer under et resultatbasert finansieringssystem der de akademiske enhetene er sin egen resultatenhet. Vitenskapelig ansatte forventes å opptre som entreprenører i et marked og bringe inn økonomiske midler både til forskning og studieprogrammer. En del ansatte i profesjonsutdanninger som medisin og odontologi er endog forventet å skulle tjene inn sin egen lønn basert på inntekter fra forsk-ningsstipender og klinikkvirksomhet. Etterspørsel fra studenter har gjerne vel så stor innflytelse på beslutninger om ansettelser som akademisk kompetanse.
En ny sosiologisk generasjon
Men ifølge Finkelstein er det ikke bare karrierestrukturen som er i endring, de vitenskapelig ansatte er som gruppe blitt mer sammensatt, med nye demografiske og andre sosiale kjennetegn. For det første øker andelen kvinnelige vitenskapelig ansatte; i dag utgjør kvinner cirka to femtedeler av de fast vitenskapelig ansatte, mens det er i ferd med å bli full kjønnsbalanse i gruppen nye rekrutter (i 1969 utgjorde kvinner en femtedel). Til forskjell fra tidligere generasjoner er dagens kvinnelige vitenskapelig ansatte som regel gift, får barn og har gjerne en partner som gjør karriere, som del av et «dual career couple».
Amerikansk akademia befolkes av en ny sosiologisk generasjon ifølge Finkelstein, det er en generasjon med andre forventninger til seg selv, til akademia og samfunnet rundt. Den er mye mer selvbevisst enn tidligere generasjoner, og den har høye forventninger til at forholdene blir lagt til rette for å balansere familieliv og karriere, til det akademiske arbeidets organisering/innhold, som å kunne delta i teamarbeid.
Omvendt hjerneflukt?
Profesjonen har også endret sammensetning med hensyn til etnisk bakgrunn og nasjonalitet. Mens den amerikanske universitetsprofessoren med utenlandsk bakgrunn gjerne var kommet til USA som flyktning fra tidligere Sovjetunionen eller Nazi-Tyskland, er det typisk asiatiske rekrutter som preger det nye rekrutteringsmønsteret. Særlig innenfor naturvitenskap, matematikk og ingeniørfag kan opp til halvparten av fagstaben ha asiatisk bakgrunn, fortrinnsvis kinesisk og indisk. Disse gruppene er i hovedsak menn og har blitt trukket til et arbeidsmarked som kan tilby akademikere bedre arbeidsbetingelser enn hjemlandet. Slik sett er amerikanske universiteter typiske eksempler på det klassiske «brain drain»-fenomenet, hjerneflukten fra fattige til rike land som har preget rekrutteringen til mange vestlige universitet gjennom de siste årene. Men med den sterke satsingen på forskning og innovasjon i både Kina og India gjenstår det å se i hvor stor grad disse gruppene blir værende i det amerikanske universitetssystemet. Riktignok er lønningene for akademikere fremdeles svært lave i et land som Kina, men Finkelstein spår likevel at vi står foran en «reverse brain drain», en omvendt hjerne-flukt. Det er ikke gitt en gang foralle at USA forblir gravitasjonspunktet for verdens mest interessante og solide forskningsmiljøer, og Finkelstein spår at mange av dagens dyktige yngre forskere med asiatisk bakgrunn vil velge å reise tilbake når karrieremulighetene og arbeidsbetingelsene blir bedre.
De siste årene har du studert trekk ved den internasjonale utviklingen når det gjelder strukturelle endringer i arbeidsbetingelser for vitenskapelig ansatte. Du deltar blant annet som representant for USA i det internasjonale prosjektet The Changing Academic Profession (CAP), der også Norge deltar. Hvordan vurderer du situasjonen for norske vitenskapelig ansatte i et internasjonalt perspektiv?
– Mange fellestrekk i utviklingen av det amerikanske, europeiske og norske samfunn og høyere utdanning tilsier at vi kan få mer likeartede universitetssystemer. Vi kan alle forvente økt etterspørsel etter høyere utdanning som følge av at høyere utdanning anses som en viktig investering i et livsløpsperspektiv. Samtidig vil den offentlige støtten til høyere utdanning kunne forventes å gå ned blant annet som følge av eldrebølgen og økte utgifter til helsesektoren. Mer utstrakt bruk av resultatbasert finansiering fører til at bruken av ressurser ved institusjonene blir mer målrettet. Kontraktsbaserte ansettelsesforhold ser ut til å bli mer vanlig, det samme gjelder differensieringen av stillingsstrukturen og utviklingen av parallelle karriereløp med ulike muligheter for spesialisering. Generelt preges sektoren av sterkere konkurranse, både på nasjonalt og globalt nivå. Ikke minst fører denne utviklingen til en økning i arbeidsbyrden for de vitenskapelig ansatte, for eksempel ved at den enkelte får ansvar for flere studenter.
– Alt tyder likevel på, fortsetter Finkelstein, at de utviklingstrekk som jeg her har pekt på, så langt har fått størst konsekvenser i det amerikanske universitetssystemet. Det norske systemet har noen særegne kjennetegn som tilsier at utviklingen ikke vil gå like fort her. I Norge er statlige myndigheter fremdeles en «beskytter» av akademiske posisjoner og akademisk autonomi. Og fagbevegelsen har betydelig politisk makt, ikke minst sammenliknet med USA. Finkelstein peker likevel på at statlig kontroll ikke nødvendigvis betyr garantert stillingsvern, og viser til land som Japan og Storbritannia. Overnasjonale politiske prosesser og dannelsen av nye økonomiske regioner, som et felles europeisk arbeidsmarked, eksponerer nødvendigvis nasjonale akademiske arbeidsmarkeder for økt internasjonal konkurranse.