Regjeringen har annonsert at den vil legge fram en ny stortingsmelding om bygningspolitikk i 2011 – den første i sitt slag i Norge. Ifølge denne kronikkens forfatter, som leder et samarbeidsprosjekt mellom NIFU STEP, BI, Veidekke Entreprenør og fire arbeidslivsorganisasjoner om byggenæringens evne til å ta i bruk relevant kunnskap, er bakteppet for dette initiativet at så vel kunnskapen om som politikken for byggenæringen er fragmentert og svak.
FINN ØRSTAVIK, PROFESSORSTIPENDIAT, HØGSKOLEN I VESTFOLD
finn.orstavik@hive.no
Når næringen samles – som ved de årlige Byggedagene – er budskapet fra næringsaktørene det samme hvert år: De ønsker et bredt samarbeid seg imellom, med organisasjonene og med myndighetene for å utvikle en bedre og mer slagkraftig næring. På den andre siden stiller en rekke departementer og underliggende etater tallrike og ofte motstridende krav til næringen. Under det mangehodede myndighetstrollet sitter Forskningsrådet og utfordrer næringen: det trengs mer vitenskapelig kunnskap; næringen må satse på innovasjon og etterspørre mer seriøs forskning. Men er næringen det eneste – eller det største – problemet?
Unnvikende myndigheter
Skal man dømme etter aktuelle TV-serier og stadige medieoppslag, er det noe alvorlig galt med byggenæringen. Byggenæringen framstår som en cowboynæring, full av useriøse aktører, uten evne til å tenke langsiktig og uten vilje til annet enn å tjene raske penger. Erfarne håndverkere advarer mot å kjøpe nytt – de vet hvordan bygging foregår og hvor stor risikoen er for å få ubehagelige og kostbare overraskelser. Selv prestisjeprosjekter har en tendens til å sprenge tids- og budsjettrammer, og selv symbolbyggene svikter på oppfylling av tekniske krav og krav til bestandighet. Selv de ledende aktørene synes å ha problemer.
Det er uten tvil vanskelig å få til gode byggeprosesser, og mye av det som produseres, har mangler. Dårlige løsninger rammer enkeltmennesker og virksomheter hardt økonomisk. Effektene på livskvalitet og miljø av dårlige byggverk er til dels dramatiske. På tross av dette har politiske partier og vekslende regjeringer i lang tid gjort lite for å utvikle en samlet og slagkraftig politikk på feltet. Problemene i bygging synes å være en varm potet som ingen politiker vil ta ordentlig fatt i. Så vel sittende regjering som tidligere regjeringer har riktignok tatt fatt i enkelte viktige spørsmål, og det jobbes på noen fronter med å forbedre rammene for virksomheten i byggenæringen. Men når regjeringen endelig har besluttet å utarbeide en stortingsmelding om bygningspolitikk, er det i en situasjon hvor en samlet politikk for byggenæringen har vært fraværende over lang tid og hvor kunnskapsgrunnlaget for en helhetlig politikk er uhyre svakt.
Tverrsektoriell politikk
Byggevirksomhet er på ingen måte et politikkløst område. Bygging berører de fleste departementers ansvarsområde på et eller annet vis og er sentralt på alle store politikkområder, enten det er snakk om helse og velferd, samferdsel, næringsutvikling eller vår evne til å få til ny, bærekraftig utvikling. Kunnskapsdepartementet forvalter arkitekturpolitikken, Kommunal- og regionaldepartementet byggepolitikken, Miljøverndepartementet kulturminnepolitikken, Nærings- og handelsdepartementet næringspolitikken, Olje- og energidepartementet energisparingspolitikken.
Politiske hovedområder defineres ikke minst gjennom sine eiere i departementsstrukturen og i utøvende myndighetsorganer. På noen slike hovedområder er myndighetene en krevende etterspørrer etter forskningsbasert kunnskap, for man ser at det trengs faktakunnskap for å få nødvendig styringsevne.
Men utviklingen av en helhetlig politikk for byggenæringen lider under at den faller mellom mange departementale stoler. Sektoren utgjør ikke ett integrert politisk felt, men eies stykkevis og delt av flere departementer. Det ser ut til at kompetansestrid og segmentering gjør det umulig å få til en helhetlig politikk og effektive grep for kunnskapsutvikling. Tiltak og virkemidler spriker. Myndighetene fremstår som et mangehodet troll som er fælt til å stille krav, men ute av stand til å snakke med én munn. For muligheten til å skape en helhetlig politikk for den store og sammensatte byggenæringen og for evnen til å skape et godt kunnskapsgrunnlag for denne politikken, er dette ødeleggende.
Helhetlig tenkning, kunnskap og politikk
Helhetlig tenkning er helt avgjørende for næringsaktørenes egen evne til å gjøre en god jobb. Og en helhetlig politikk er avgjørende for evnen myndighetene har til å møte utfordringene byggenæringen har. Byggenæringen har selv for lenge siden innsett at det trengs bedre integrasjon, mer samspill, mindre alenegang. Den bestreber seg på å samarbeide bedre, på å satse på forskning og innovasjon og på å bli mer faktabasert i måten den jobber på. Men næringen kan vanskelig lykkes om det ikke samtidig tas grep på myndighetsnivå. De tett sammenvevde aktivitetene i byggevirksomheten kan ikke behandles som om de eksisterer hver for seg og uavhengig av hverandre. Myndighetene må klare å utvikle en varig og krevende etterspørsel etter forskningsbasert kunnskap, kunnskap som griper over ulike profesjons- og partsinteresser i sektoren. Det må satses på å utvikle flerfaglig kompetanse som gir bedre forståelse både av byggeprosessen og av dynamikken i hele «økologien» av byggeprosjekter som til enhver tid foregår.
Kunnskapsmangler
Det hevdes at byggefeil koster det norske samfunnet milliarder av kroner hvert år. Men det finnes overhodet ingen statistikk om dette. De tallene man opererer med er basert på grove overslag, realiteten er at man ikke har holdbare tall. Man kan ikke engang gi et godt og entydig svar på spørsmålet om hva byggefeil egentlig er. Man hører stadig påstander om elendig produktivitetsutvikling i bygging, og det hevdes at byggenæringen er nærmest uten evne til nyskapning og innovasjon. Men kan noen gi en meningsfylt definisjon av produktivitet i bygging og gjøre dette på en slik måte atproduktivitetsutviklingen blir målbar? Kan noen si hva innovasjon i byggevirksomhet egentlig er og hvordan den skal kunne måles på tilforlatelig måte? De kunnskapsmessige manglene om bygging er i dag så åpenbare at det både for regjeringens medlemmer og for opposisjonspartienes ledere burde fremstå som pinlig. Én ting er at politikere til stadighet må snakke om ting de og deres rådgivere ikke forstår seg på. Noe annet er at man står nokså hjelpeløs overfor påvirkningskampanjer regissert av partsinteresser.
Kunnskap for en ny og mer effektiv politikk
Er det mulig – på tross av fragmentering og kompetanse- og interessekamp i departementene og i næringen selv – å få frem den effektive, varige og lærende bestillerkompetanse for forskningsbasert kunnskap som det er presserende behov for? Kan Forskningsrådet spille en sterkere rolle som strategisk aktør som motvekt mot interessemotsetningene og rivaliseringen mellom departementene? Utviklingen av et helhetlig kunnskapsgrunnlag er en forutsetning for å komme lenger enn til bare å skrape i overflaten av fenomenene, noe som har preget innsatsen på feltet frem til i dag. Uten en sterkere kunnskapsbase kan en helhetlig politikk for byggenæringen aldri bli en realitet, og uten at man tar grep for å styrke evnen til å etterspørre relevant kunnskap, blir en ny stortingsmelding neppe mer enn et nytt slag i luften – enda et vitnesbyrd om politisk avmakt.