Curt Rice fikk mye offentlig oppmerksomhet da han i 2015 søkte og fikk stillingen som rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) – han ble da første rektor med utenlandsk bakgrunn ved en norsk høyere utdanningsinstitusjon. Men han hadde markert seg sterkt i norsk forskning og høyere utdanning også før dette – han ble i 2003 leder for det første senter for fremragende forskning ved Universitetet i Tromsø; han er leder av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning («KIF-komiteen»), og han har vært styreleder for det nasjonale forskningsinformasjonssystemet CRIStin. Han er en aktiv debattant, blant annet som blogger, med tydelige meninger om mangt, blant annet temaer som akademisk ledelse, likestilling og integrering, men også, og ikke minst om Open Access, et for tiden høyaktuelt tema i og med overleveringen av en rapport om emnet, jamfør s. 12–15 i dette nummer av Forskningspolitikk
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Du har nå hatt vel ett år på deg i stillingen som rektor ved HiOA. Hva er erfaringene så langt? Får du ny styreordning og lederstruktur til å fungere? Er gamle vaner vonde å vende?
Jeg vet ikke om det er gamle vaner, men det har vært en utfordrende overgang for organisasjonen å gå fra todelt til enhetlig ledelse. Blant annet hadde nok mange forventninger til at jeg som rektor i en organisasjon med enhetlig ledelse må gjøre alt som tidligere rektor og tidligere direktør gjorde. Det kan jeg selvfølgelig ikke gjøre, så jeg må i betydelig grad bruke stedfortredere og andre som kan tre inn i min rolle på ulike arenaer. Med ny styringsstruktur har vi fått ekstern styreleder. Det er en god ordning som jeg trives med; det tilfører en ekstern kompetanse som institusjoner med valgt ledelse ikke har. Det jeg så som utfordringer på vei inn, er også utfordringer i dag, ett år etter. HiOA er en ung institusjon som, naturlig nok, står i skyggen av et stort og dominerende universitet i samme by. Men Universitetet i Oslo (UiO) har engasjert seg i et samarbeid med høgskolen om å profilere det større økosystemet for høyere utdanning i Oslo. Jeg så at en av HiOAs utfordringer var å bli mer synlig, og jeg har vært opptatt av å bygge opp en kompetanse i organisasjonen for det.
HiOA har lenge ønsket å bli akkreditert som universitet. Hvor står den saken nå?
Vi venter på at NOKUT skal ferdigstille sine nye forskrifter, de ble nylig sendt ut på høring, og skal etter sigende legges fram for NOKUTs styre i januar. NOKUT vil da være klar til å motta ny søknad fra oss. Vi regner med å være ferdig med hele prosessen i 2017 og at vi kan bli universitet fra januar 2018.
Hvis vi ser på strukturreformen generelt; sett fra denne høgskolens synsvinkel kan det framstå som et paradoks at flere «dårlige» høgskoler får universitetsstatus gjennom fusjon, mens andre og i utgangspunktet «bedre» høgskoler må innfri skjerpede krav for å oppnå universitetsstatus?
Jeg konstaterer at kravene til å få universitetsstatus stadig har blitt skjerpet. Det er ganske spesielt at de politiske myndighetene fortsatt tviholder på at det er en prinsipiell forskjell på høgskoler og universiteter, mens ministeren på direkte spørsmål ikke har kunnet si hva forskjellen består i. Dette blir ikke klarere når mange høgskoler nå innlemmes i et universitet. I dag er Høgskolen i Molde Norges nordligste høgskole (med unntak av Samisk høgskole). Å måtte kalle seg høgskole er ikke noe annet enn en ren konkurranseulempe, og det er merkelig at det er Høyres politikk å opprettholde en konkurranseulempe når det ellers ikke er grunnlag for det. Om kort tid er det ingen flere høgskoler igjen i Norge. Det vil da være klasseforskjeller mellom universitetene, men alle får da i hvert fall lov til å bruke en internasjonalt anerkjent institusjonsbetegnelse.
Blant annet som flerårig leder av styret for det nasjonale forskningsinformasjonssystemet CRIStin har du vært tett på utviklingen av det såkalte tellekantsystemet spesielt og finansieringssystemet i høyere utdanning generelt, som det er en del av. At det kun gjøres mindre endringer i finansieringssystemet fra 2017, tyder på at de fleste, i hvert fall de politiske myndighetene, er godt fornøyd med hvordan det fungerer i stort.
Det er i alle fall ulike syn på sentrale deler av finansieringssystemet mellom de gamle universitetene på den ene siden og de nye universitetene og høgskolene på den andre. De fem gamle er godt fornøyd, resten av systemet ønsker mer forutsigbarhet og transparens, særlig i den såkalte basisbevilgningen. Jeg ønsker ikke selv å bruke for mye tid på dette spørsmålet, jeg anerkjenner at komponenten er en sum av et utall ad hoc-beslutninger og at det er ekstremt krevende å dekomponere den. Men det handler om enkelte spørsmål som reelt er svært vanskelige. Blant annet innebærer det en forskjellsbehandling av de gamle universitetene som eier sin bygningsmasse, og vi andre som er leietakere. Som leietakere har vi et betydelig ansvar for å forvalte bygningene vi leier, med ombygging, møblering osv. I budsjettprosessen får vi i liten grad gehør for disse kostnadene, mens de gamle universitetene får noe av det som vi må betale for, «i gave» fra Statsbygg. Jeg er ellers svært opptatt av at vi får mulighet til å utvikle vår portefølje av utdanningsstipendstillinger. Et av kravene for å bli et universitet er at vi skal ha et betydelig volum på våre ph.d.-utdanningsprogrammer. Det er riktignok uttrykk for en særnorsk oppfatning av hva et universitet er, og ikke en internasjonal norm; internasjonalt bruker mange institusjoner universitetsnavnet uten å ha doktorgradsutdanning. Men når en først stiller dette kravet, må det også legges til rette for at vi kan innfri det, på det nivået myndighetene krever. Fordelingen av nye stipendstillinger står i et misforhold til dette kravet; vi burde hatt det femdobbelte av hva vi faktisk får.
Du var kritisk til forslaget om endringer i systemet for uttelling for vitenskapelig publisering,blant annet at det oppmuntrer til forfatterinflasjon. Nå er det aktuelt å innføre ytterligere et element i systemet, en siteringsindikator. Er dette riktig vei å gå?
Generelt konstaterer jeg at det såkalte «tellekantsystemet» har vært et svært effektivt incentiv for å oppnå økt mengde publisering i norsk forskning. Og det kan godt være riktig å presse norske forskere til å være mer opptatt av å publisere sine forskningsresultater. Så gitt at det anses som politisk viktig å oppnå dette, har det norske systemet fungert godt. Men en del ting fungerer ikke. Det gjelder blant annet den ulike uttellingen for publikasjoner i tidsskrifter på nivå 1 og nivå 2. Skillet forvaltes av publiseringsutvalget og de nasjonale fagkomiteene, men i fag som går på tvers av komiteene, blir det vanskelig å koordinere og finne forente løsninger, og stadige endringer i listen over nivå 2-tidsskrifter gjør skillet uforutsigbart for forskere. Men egentlig er selve grunntanken, at noen tidsskrifter er bedre enn andre, etter min mening ikke holdbar. «De beste» tidsskriftene er i realiteten de mest synlige tidsskriftene; alle måter å måle tidsskrifters kvalitet på handler i realiteten om å måle synlighet. Og de mest synlige tidsskriftene er ikke alltid de beste. De som er mest synlige, har et velfungerende apparat bak seg for å skape blest om artiklene de publiserer. Fattigere tidsskrifter har ikke den muligheten. Og hvis vi ser på tidsskrifters såkalte impact-faktor, så er det en liten del av artiklene i tidsskriftene med høy impact-faktor som siteres mye og skaper denne faktoren. De fleste artiklene i Science og Nature siteres like lite som artikler i andre og mindre kjente tidsskrifter. Kvalitet må vurderes av eksperter, på den enkelte artikkel. San Fransisco-erklæringen, som også noen norske institusjoner har skrevet under på, sier at vi skal gå bort fra å måle artiklers kvalitet på tidsskriftet de er publisert i. Men det viser seg at det er ekstremt vanskelig å komme rundt den prestisjen som enkelte tidsskrifter har fått i forskersamfunnet.
Men det kan være vanskelig å unngå kvantitative, tilnærmede mål, «proxies», for kvalitet. Kvalitetsvurdering gjennom ordinær peer review er blant annet svært kostnadskrevende, særlig på overordnet systemnivå?
Dette er i realiteten et spørsmål om myndighetenes tillit til institusjonene. Tellekantsystemet innebærer at departementet forteller den enkelte forsker hvor vedkommende bør publisere sine resultater. Dette er etter min mening unødvendig detaljstyring. Men det er nå blitt en utbredt oppfatning i forskersamfunnet at en skal sikte mot poenggivende publisering, helst på nivå 2. Systemet virker sterkt inn på forskeres publiseringspraksis og fører til at de ikke nødvendigvis velger de kanalene som er best egnet for den enkelte artikkel, men orienterer seg mot tidsskrifter som regjeringen presser dem til å publisere i. Det er et stort ansvar for en regjering å påta seg, og jeg skjønner ikke at den vil gjøre det slik.
Dette er i bunn og grunn et spørsmål om forskningskvalitet, som det hele egentlig skal handle om, men som det er vanskelig helt å få tak på. Kan en komme nærmere med andre og nye indikatorer, for eksempel en siteringsindikator, slik en nå vurderer?
En siteringsindikator er jo bare nok et kvantitativt mål som påvirkes av mange andre faktorer enn kvaliteten på den enkelte artikkel – selvsitering, størrelsen på fagfeltet, strategisk siteringsatferd og mye annet. Men hva er poenget? Hvorfor skal regjeringen i det hele tatt engasjere seg i slike forsøk på å måle kvalitet som til syvende og sist må bli mislykket? Hvorfor ikke heller overlate til sektoren selv å ta ansvar for at kvaliteten ivaretas? Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hva uttrykket «måle kvalitet» skal bety. Men forskerne er meget opptatt av publisering, så regjeringen har, ved å bruke slike indikatorer, sagt til forskerne at de bør være opptatt av sin H-indeks, siteringsrate osv. Systemet oppmuntrer til pervertert atferd. At det for eksempel gir en direkte økonomisk belønning å ha utenlandske medforfattere på en artikkel, gjør det innlysende hva som bør gjøres. Og jo flere detaljelementer en legger inn i systemet, jo sterkere blir systemets effekter på forskernes atferd. Forskere skal etter min mening være opptatt av sin forskning og det internasjonale forskningsmiljøet de skal delta i slik de selv mener er riktig. Igjen, det er nyttig å dokumentere forskningsvirksomhet, og det kan være riktig å presse forskere til å publisere mer. Men da handler det om kvantitet. At det er lett å forveksle kvalitet med kvantitet, er det norske tellekantsystemet selv et godt eksempel på.
Kvalitetsspørsmålet står også sentralt i spørsmålet om Open Access som nå er høyt på den forskningspolitiske dagsorden, i og med rapporten som det såkalte Brekke-utvalget nå har lagt fram. Noen mener at overgang til Open Access kan virke negativt inn på kvaliteten.
Jeg mener dette er en oppfatning som bygger på forhold uavhengig av Open Access. Strengt tatt er Open Access ikke annet enn en forretningsmodell og trenger ikke i seg selv å ha noe med kvaliteten på publiserte artikler å gjøre. I begge systemer brukes fagfellevurdering for å kvalitetssikre artikler, og det er god og grundig fagfellevurdering, peer review, som gir gode publikasjoner, uansett forretningsmodell. Men når en starter opp nye tidsskrifter, tar det naturligvis tid å etablere seg og tiltrekke seg artikler fra de sterkeste forskerne; dermed kan nyere tidsskrifter ha en lavere kvalitet enn godt etablerte. Om dette korrelerer med forretningsmodell, så kan det være nærliggende å slutte seg til at Open Access-tidsskrifter har lavere kvalitet. Men det har ingenting å gjøre med at de er Open Access; om for eksempel et kvalitetstidsskrift som Lancet skulle endre forretningsmodell og bli Open Access, så går ikke kvaliteten dermed ned. Og omvendt, se på PLOS, som er stjerneeksempelet på et veletablert Open Access-tidsskrift, og som nå er verdens største tidsskrift. Det publiserer 30 000 artikler hvert år og tiltrekker seg artikler fra nobelprisvinnere og andre høyt renommerte forskere.
Men – når forskere, som nå, er under press for å publisere og i den grad finansieringen av Open Access-tidsskrifter bygger på forfatterbetaling (det gjør det langt fra alltid), så kan det være fristende å etablere lavkvalitetstidsskrift og ta seg godt betalt. Slik sett kan mulighetene for misbruk være større med Open Access, men da har man et lederansvar, som ph.d.-veileder og forskningsleder, for å gi medarbeiderne råd om gode og egnede tidsskrifter å publisere i. Det finnes også mange dårlige tradisjonelle tidsskrifter som jeg ikke vil anbefale noen å benytte. Her blandes mange faktorer med hverandre, og jeg har ikke latt meg overbevise om at Open Access i seg selv gir lavere kvalitet.
Da står og faller altså kvaliteten, i begge systemer, på god peer review-praksis. Og mange, du selv inkludert, gir uttrykk for bekymring for at kvaliteten på peer review kan være for nedadgående.
Peer review på vitenskapelige artikler er under sterkt press. Det publiseres nå om lag 2 millioner vitenskapelige artikler hvert år, og til hver artikkel skal det kanskje innhentes tre uttalelser. Dette krever en enorm infrastruktur. Samtidig er peer review blant de mest usynlige oppgavene en forsker utfører. Uttalelsene skal være anonyme, og institusjonslederne bryr seg ikke om egne forskeres peer review-aktivitet, det gir blant annet ikke uttelling i arbeidsregnskapet. Med systemer for styring av forskere som i så sterk grad fokuserer på tellbare aktiviteter og produkter, er det fort gjort at ting som er avhengig av peer review, sklir ut. Peer review hviler da på idealisme – jeg gjør det fordi jeg mener det er riktig, og fordi jeg håper at mine kolleger vil vurdere mine artikler på tilsvarende vis.
Men det må ikke være slik, det har også vokst fram former for synlig peer review, som når en for eksempel publiserer uttalelser på samme nettside som artiklene. Det skaper et forum for diskusjon om en artikkel mellom dem tidsskriftet ønsker uttalelser fra, men også for andre som kan kommentere så vel artikkel som uttalelser. Nettbasert publisering skaper muligheter for nye tilnærminger til peer review og kvalitetssikring. Det viktige er at peer review skjer, ikke hvordan – det er mange måter å gjøre det på.
Overgang fra tradisjonell publisering til Open Access faller i stor grad sammen med overgangen fra papir- til nettbasert publisering. Nettbaserte publiseringsformer har i stor grad videreført vurderingsmodellene fra papirbasert publisering, men nettbasert publisering åpner for mange flere muligheter. Vi ser nå mye eksperimentering med alternative former for peer review, blant annet i regi av de store såkalte mega-journals. Artikler legges ut på nett før de er godkjent, og peer review kan skje som en form for nettdugnad, en slags «crowdsourcing» av peer review. Når tidlige og reviderte versjoner av både artikkel og uttalelsene blir lagt ut, kan andre forskere bidra til kvalitetssikringen når de selv ønsker det. PLOS har en lav terskel for å publisere artikler fordi det legger til grunn at det er gjennom kollegers lesning og bruk av bidragene at kvalitetssikringen skjer. Åpen peer review kombineres også i økende grad med «open data», det vil si at grunnlagsdata for en studie gjøres tilgjengelige for andre forskere som dermed blant annet kan etterprøve om de får samme resultat. Open Access åpner slik muligheter til å se nytt på mange elementer i det vitenskapelige publiseringssystemet, langt ut over spørsmålet om forretningsmodellen, som peer review.
Dermed ikke sagt at spørsmål som gjelder forretningsmodell, ikke er viktig. Slik systemet er nå, opptrer en del store publiseringsaktører, særlig Elsevier, på en så rå måte at det er i ferd med å knekke det offentlig finansierte forskningssystemet.
Har du en kommentar til Brekke-rapporten spesielt?
Bare en kort kommentar til utvalgets forslag om å innføre et incentiv i publiseringssystemet for å publisere i Open Access-tidsskrifter. Hvis regjeringen mener alvor med at den ønsker en rask overgang til Open Access-publisering, kan den effektivt få til det ved bare å gi publiseringspoeng for Open Access-publikasjoner. Med et system som så sterkt og direkte påvirker forskeres publiseringsatferd, rår regjeringen over svært effektive virkemidler for å oppnå politisk viktige mål knyttet til publisering. Jeg mener ikke nødvendigvis at de bør gjøre det, men det ville etter min mening ikke være mer drastisk å kun telle Open Access-publiseringer enn det er å telle publikasjoner i det hele tatt. Det ville uansett ikke føre til at forskere slutter å publisere i de høyrenommerte tidsskriftene som ikke er Open Access; det er ikke nødvendig å stimulere til å publisere i Science og Nature; de som publiserer der, bryr seg ikke om publiseringspoengene, men om prestisjen og oppmerksomheten det gir.
Du har et sterkt engasjement også i flere andre spørsmål som angår forskning og høyere utdanning. Ikke minst har du, blant annet som leder av KIF-komiteen, vært sterkt opptatt av likestilling og kjønnsbalanse, og du tok nylig initiativ til å gjøre en innsats for integrering.
Likestillingsspørsmål har jeg vært opptatt av lenge, men det var en spesiell vekker å oppleve at samtlige ledere av de første SFF-sentrene var menn. Det er for øvrig en sammenheng mellom kjønnsbalanse og de spørsmålene vi tidligere snakket om knyttet til publisering og peer review. Disse temaene løper sammen i det at vi alltid til en viss grad er forutinntatt i våre vurderinger, i fenomenet «bias». For vi er ikke i stand til å foreta objektive vurderinger – det gjelder når vi vurderer søkere til en jobb, eller når vi vurderer artikkelmanus; vi er påvirket av kultur, vår historie, av kontekst, når vi foretar slike vurderinger. Utfallet betyr mye for den enkelte dette angår, og vi må jobbe særskilt med å gjøre oss bevisst betydningen av «bias».
Når det gjelder integrering, tok vi sammen med UiO initiativ til det vi kaller en «akademisk dugnad». Vi ønsker å bidra til å håndtere den nye flyktningsituasjonen. Vi er spesielt opptatt av de som enten hadde høyere utdanning eller som har måttet avbryte høyere utdanning osv., og har iverksatt en rekke tiltak for å kople våre studenter og flyktninger sammen. Jeg ønsker at mine studenter skal få personlig erfaring med flyktningproblematikken, å gjøre det mulig for dem å møte dem som har måttet ta den tunge beslutningen om å reise. Som offentlig institusjon bør vi ta vår del av ansvaret for situasjonen – og studentene er svært interessert, mange deltar, og mye skjer.
Mitt engasjement for slike spørsmål bunner i at jeg mener at forskning og høyere utdanning er nøkler til å forbedre samfunnet. Enkeltliv og samfunnet endres som følge av det vi gjør. Jeg valgte å søke rektorjobben fordi jeg synes det er dypt meningsfullt å arbeide for enda bedre forskning og utdanning; mye skjer som er veldig bra, samtidig er det områder hvor vi kan bli bedre, og min jobb er å peke på dem.