Stortingsmeldingen for kvalitet i høyere utdanning angir ifølge denne kommentaren ingen tydelig hovedretning for den videre utviklingen i norsk høyere utdanning. Forslag i stortingsmeldingen tolkes som forsøk på å etablere et tydeligere skille mellom masse- og eliteutdanning
AGNETE VABØ, FØRSTEAMANUENSIS, HØGSKOLEN I OSLO OG AKERSHUS
agnete.vabo@hioa.no
Meldingen lanserer et stort repertoar av dimensjoner ved kvalitetsbegrepet og fremmer en rekke tiltak som ifølge regjeringen bør iverksettes for å heve kvaliteten i høyere utdanning. De gjelder kriterier for opptak, gjennomføring og karaktersetting, kjennetegn ved gode læringsmiljø, viktigheten av samspill med forskning og eksempler på gode undervisnings- og læringsformer. Det legges vekt på at utdanning skal utvikles i samarbeid med arbeidslivet. Praksisprofessor foreslås som en ny stillingskategori. Det skal utvikles ulike insentiver for bedre undervisningskvalitet, og pedagogiske kvalifikasjoner skal gi større lønnsmessig uttelling for den enkelte. Det skal også etableres en nasjonal arena for konkurranseutsetting av studietilbud. Meldingen legger et demokratisert kvalitetsbegrep til grunn og legger stor vekt på brukernes perspektiv, på studentenes og arbeidslivets interesser. Kvalitet i høyere utdanning handler ikke bare om det akademisk fremragende, men også om at utdanningsløpene skal være effektive, gjennomførbare og relevante.
Norge i det egalitære ytterpunktet
I Norge har det demokratiske målet om lik rett til utdanning vært et viktig aspekt ved utformingen av landets moderne massesystem for høyere utdanning. Lik rett til utdanning er et viktig prinsipp i den nordiske modellen for høyere utdanning, som omfatter systemer som i internasjonale sammenlikninger kjennetegnes av betydelig statlig finansiering og styring, fravær av studieavgifter og relativt generøs offentlig studiestøtte – enn så lenge. Organiseringen av systemene for høyere utdanning har i de nordiske landene vært ledd i utviklingen av en aktiv velferdsstat med stor vekt på likest mulig tilgang på tvers av sosiale, geografiske og kjønnsmessige ulikheter.
Norge representerer det egalitære ytterpunktet i den nordiske modellen. Her blir nesten samtlige kvalifiserte studiesøkende tatt opp ved et eller annet studium. Det har lenge vært mulig å kombinere utdanning fra høgskole og universitet i én grad, og de fleste høgskoler har etter hvert utviklet omfattende tilbud av studieprogram på master- og doktorgradsnivå. Universiteter og høgskoler fungerer i Norge ikke som to separate kvalifikasjonssøyler, til forskjell fra eksempelvis Finland, der en langt mindre andel av de studiesøkende får tilgang til studier ved universiteter som opererer med høye opptakskrav og gjerne også krevende opptaksprøver innenfor ulike fag og disipliner. Også Danmark har et binært utdanningssystem med tydelig arbeidsdeling mellom en forskningsrettet universitetssektor og en yrkes- og utdanningsrettet høgskolesektor. Riktignok er også norsk høyere utdanning preget av store forskjeller mellom ulike studiesegment med hensyn til inntakskvalitet og rammebetingelser, og sosiologiske studier av rekrutteringsmønstre viser at også i Norge er sektoren kjennetegnet ved distinkte sosiale stratifiseringsmønstre mellom ulike studieretninger. Men det er relativt lett å bli tatt opp som student så lenge minstekravene er på plass, og det har ikke vært et politisk mål å utvikle et system med store forskjeller i status og ressurser mellom institusjoner og sektorer. Til forskjell fra den internasjonale hovedtrenden har Norge heller ikke satset på å etablere et toppuniversitet. Det tidligere binære norske systemet for høyere utdanning har gradvis blitt omformet til et integrert system, en utvikling som nå konsolideres og forsterkes ytterligere ved at høgskoler oppgraderes til universiteter og gjennom omfattende fusjoner mellom universiteter og høgskoler.
Nye skiller mellom masse og elite?
Flere av forslagene i stortingsmeldingen kan imidlertid tolkes som forsøk på å gjeninnføre en tydeligere differensiering mellom masse- og eliteutdanning i det nå langt på vei integrerte norske systemet for høyere utdanning. I meldingen foreslås det eksempelvis at institusjonene selv skal kunne fastsette spesielle opptakskrav for enkeltutdanninger. Sterkere regulering av inntakskvaliteten kan også bli motivert av nye finansieringskriterier der institusjonene premieres for gjennomstrømming og avlagte grader, ikke bare studiepoengproduksjon. En nasjonal informasjonsportal skal bidra til å synliggjøre kvalitetsforskjellene mellom lærestedene og studieprogrammene. Og på samme måte som en lyser ut forskningsmidler, skal utdanninger kunne settes ut på anbud; meldingen redegjør imidlertid ikke i særlig detalj for dette forslaget.
Dette er tiltak som kan føre til et skille mellom A- og B-lag i systemet, for eksempel mellom campuser i distriktene som er avhengig av å ta opp de studentene de får for å opprettholde sin eksistens, versus læresteder og studieprogram i mer sentrale strøk som innenfor en slik finansieringslogikk har bedre forutsetninger for å tiltrekke seg de beste søkerne og bygge elitestatus. «Landskapet» kan følgelig bli mer utydelig, fordi det i større grad enn hva som er tilfellet i dag kan oppstå kvalitetsforskjeller mellom studieprogram ved samme institusjon. Meldingen legger opp til en tydeligere differensiering mellom studieprogram, blant annet når den sier at det skal satses på de «mest talentfulle og motiverte» studentene i form av ekstra krevende studieprogrammer og gjennom tiltak som forskerlinjer og talentprogrammer.
Stillingsstrukturen for fagpersonalet i norsk høyere utdanning preges av egalitære tradisjoner. Arbeidsbetingelser og fordeling av tid til forskning og undervisning er relativt likt fordelt mellom ulike stillingskategorier, og lønnsforskjellene er på langt nær så markante som i mange andre land. Det kan komme til å endre seg i den videre oppfølgingen av denne meldingen. I et eget kapittel i meldingen om utdanningsfaglig kompetanse understreker regjeringen at utdanningsfaglig kompetanse og undervisningserfaring bør verdsettes i større grad ved ansettelse og opprykk. Det skal stilles strengere krav til pedagogisk basiskompetanse og undervisningserfaring. Det er foreløpig uklart hvilke insentiver for bedre undervisning som skal tas i bruk, og hvilke konsekvenser dette vil kunne få for karrierestrukturen. Det er også uklart om dette skal bidra til bedre integrasjon av kvalitetsdimensjonene for henholdsvis forskning og undervisning eller om det vil føre til et skarpere skille mellom undervisningsrettede og forskningsrettede karriereveier, slik tilfellet er i land med skarpere differensiering mellom masse- og elitestudier.
Ifølge meldingen skal det være opp til den enkelte institusjon å finne løsninger på hvordan undervisning skal stimuleres og verdsettes i et akademisk karriereløp. Det kan bety at den «nye» vitenskapelige karrierestrukturen i stor grad kan bli preget av det arbeidet som nå skjer under press i pågående fusjonsprosesser med å finne løsninger på hvordan arbeidsplikter skal fordeles og hvordan kriterier for opprykk blant fagpersonalet skal utformes.
Strukturreformen er et viktig bakteppe
Strukturreformen skal, ved å konsentrere ressurser gjennom fusjoner av læresteder, bidra til å skape bedre kvalitet i forskning og høyere utdanning. Noen av de pågående fusjonene er mellom universiteter og høgskoler der forskjellene i forskningskompetanse og arbeidsbetingelser blant fagpersonalet er store, det er for eksempel tilfellet for «nye» NTNU, med de tidligere høgskolene i Gjøvik, Sør-Trøndelag og Ålesund på den ene siden og «gamle» NTNU på den andre. Nyfusjonerte universiteter med denne typen innebygde asymmetrier kan forventes å utvikle stillingsstrukturer der det tydelig differensieres mellom forskningsrettede og masseutdanningsrettede karriereløp. De pågående forhandlingene om stillingsstruktur og arbeidsbetingelser bærer naturlig nok preg av at en ønsker lokale løsninger som ikke skaper systemisk ustabilitet – noe som kan skje om løsningene blir for dyre eller om de fører til at etablerte verdsettingshierarkier devalueres. Vil lokale løsninger innenfor den institusjonelle konteksten som nå utformes, kunne svekke muligheten til å oppnå nasjonale mål om hevet utdanningskvalitet og bidra til å reprodusere forskjeller i kvalitet mellom masse og elite?
I forbindelse med lanseringen av meldingen uttalte kunnskapsministeren at rammebetingelsene for sektoren ikke skal endres i vesentlig grad. Men med strukturreformen og innføringen av nye styringsformer, som utviklingsavtaler, blir det skapt en ny dynamikk i forholdet mellom lokale institusjonelle organisasjonsformer og aktørkonstellasjoner og sentrale myndigheter. En kultur for kvalitet skapes neppe ved hjelp av kvalitetsportaler. Strukturreformen, vil jeg våge å påstå, vil legge avgjørende føringer på utviklingen av et kvalitetsmessig mer differensiert system for høyere utdanning i Norge i årene som kommer.