Den organiserte kriminaliteten har preget det meksikanske samfunnet de siste årene, og blant forskere er det et tema som interesserer, men som samtidig er utfordrende å studere.
Av Tone Aguilar
– Redsel er noe du føler sterkt når du forsker på disse temaene, medgir Irene Àlvarez.
Hun er tilknyttet Colegio de Mexico og har studert bevæpnede grupper i delstaten Michoacàn med tilknytning til narkokarteller samt økonomien rundt opium i andre delstater.
– Jeg er en av få som har gjort feltforskning på dette området, fortsetter hun.
I sju måneder levde hun sammen med de bevæpnede gruppene på landsbygda i Michoacàn, hvilket hun beskriver som en opplevelse som forandret hele hennes måte å se verden på.
Irene tilhører et knippe forskere som driver med feltforskning knyttet til den organiserte kriminaliteten i Mexico.
– Det er komplisert, og stigmaet som de narkokriminelle har, skremmer bort mange forskere, medgir hun. – Men det er nødvendig med mer forskning rundt temaet, og spesielt feltforskning, for bare slik kan vi virkelig forstå omstendighetene og hva som gjør at folk velger denne måten å leve på.
– Ikke bare jeg som var redd
Selv om det er et forskningsområde med høy risiko, mener Irene det er fullt mulig også her å gjøre feltforskning.
– Men det krever av oss forskere kapasitet til å integrere oss i lokalsamfunnene hvor narkokriminaliteten er forankret, hvilket hovedsakelig er på landsbygda, fortsetter hun. – Vi må også være villige til å gi opp den falske følelsen av sikkerhet som vi har i byene.
Den første tiden blant de bevæpnede gruppene forteller hun var vanskelig.
– Det var ingen som snakket til meg, sier hun. – Jeg var redd og alene, men etter hvert fikk jeg innpass. Jeg tror de ble imponert over at jeg ikke ga opp og at jeg ble værende, fordi dette er samfunn som ikke er vant til at noen besøker dem.
Landsbybeboerne og de bevæpnede gruppene ble vant til at hun befant seg der, og hun utviklet en sekretærrolle innen organisasjonen deres.
– Jeg hjalp dem med papirarbeid, sier hun og legger til:
– Tror dessuten det var en fordel for meg å være kvinne fordi de så ikke på meg som en trussel. Tvert imot vekket jeg beskytterinstinktet deres.
Redselen var riktignok noe Irene levde med hele tiden.
– Men jeg forstod raskt at det ikke bare var jeg som var redd, avklarer hun. – For dette er samfunn hvis innbyggere lever med en konstant redsel for at motstående narkotikaorganisasjoner skal komme og drepe dem.
Bruker ikke navn
En annen som har studert narkokriminaliteten i Mexico, er Héctor Domínguez Ruvalcaba. Héctor er meksikansk, men arbeider ved University of Texas og har blant annet gitt ut boken Nación Criminal. Her ser han på den organiserte kriminalitetens historie i Mexico og forbindelsene denne har til politikere og dem som sitter med makten.
I arbeidet med prosjektet lette han etter informasjon i arkiver, i litteraturen, filmer samt at han intervjuet personer.
– Under selve innsamlingen av data utsatte jeg meg for mindre risiko enn mange av mine kollegaer, men jeg var redd for reaksjonene etter at boken ble publisert, medgir han. – Den meksikanske staten er korrupt, og det er mange politikere som ikke liker at forbindelsene mellom politikere og narkokriminelle settes i fokus, hvilket nettopp var det sentrale temaet i forskningen min, fortsetter han.
For å beskytte seg selv tok han riktignok sine forholdsregler.
– Jeg bruker ikke navn når jeg ser at det dreier seg om personer med makt, understreker han. – Jeg forteller historiene og hendelsesforløpene, men uten å nevne navn.
En annen strategi Héctor benytter seg av, er å arbeide med folk som er kjente, og som det er en viss blest rundt, som for eksempel forfattere og journalister som er kjent innenfor sine områder.
– Det å få publisitet innebærer en beskyttelse, fordi det blir mer oppstyr hvis en utsettes for noe kriminelt, sier han.
– Blir det farlig, drar jeg min vei
Blant metodene Héctor benyttet seg av i forbindelse med forskningsprosjektet sitt, var leting i offentlige arkiver.
– Men det er svært vanskelig å arbeide i arkivene i Mexico, medgir han. – Det er mange dokumenter som en ikke får innsyn i fordi de er unntatt offentligheten, og andre dokumenter nekter de tilgang til fordi det er lite gunstig for politikerne at de blir kjent.
En annen side han peker på, er at en ikke kan stole blindt på informasjonen i de offentlige dokumentene.
– Jeg valgte derfor også å bruke litteraturen som kilde, fortsetter han. – Noen ganger gir det et bedre bilde av virkeligheten, da dette er historier som er basert på reelle hendelser.
For eksempel benyttet han forfattere som bor i områder hvor den organiserte kriminaliteten er utbredt, og som kjenner personene og miljøet rundt narkobaronene.
– I skjønnlitterær form skriver de om ulike prosesser innen narkokriminaliteten, deriblant forholdet mellom disse organisasjonene og politikere, og dette var derfor svært nyttig informasjon for meg, presiserer han.
Forskeren benytter også ofte intervjuer når han samler inn informasjon.
– Da jeg arbeidet med prosjektet til «Nación criminal», dro jeg for eksempel ofte til Culiacàn, som er en by preget av mye narkokriminalitet, for å intervjue personer, sier han. – Både her og i andre situasjoner passet jeg på å ha lokale kontaktpersoner, slik at jeg ikke skulle tiltrekke meg for mye oppmerksomhet.
Likevel opplevde han å bli kontaktet av sivile politifolk som undersøkte hva han gjorde der.
– Og politiet er i mange tilfeller tilknyttet de kriminelle, derfor må en som forsker være forsiktig, legger han til. – Dessuten, hvis jeg ser at situasjonen er farlig, gir jeg opp å lete etter informasjonen. For eksempel har jeg opplevd at kelnere har advart meg om at politifolk driver og spør etter meg og at de anbefaler meg å dra, og da hører jeg selvfølgelig på advarslene deres og reiser derifra.
Et komplekst tema
Risikoen det innebærer å forske på den organiserte kriminaliteten til tross, både Irene og Héctor er overbevist om at den eneste veien for å imøtegå utryggheten som spinner om denne, er å studere fenomenet.
– Jeg er opptatt av å forstå hvordan kriminelle rettferdiggjør overfor seg selv sine egne handlinger og syn på verden, sier Irene. – Og hvorfor de gjør hva de gjør.
Videre legger hun vekt på hvor viktig det er å forstå omstendighetene rundt dem som velger å leve livet som narkokriminelle.
– Mange hevder at måten å bekjempe den organiserte kriminaliteten på, er gjennom lover og å ha en sterkere stat, sier Irene. – Men hvis vi kun ser på problemet fra dette perspektivet, så mister vi kompleksiteten i temaet.
Hun presiserer at personene som velger narkokriminaliteten som levevei, ofte kommer fra ekstremt fattige kår på landsbygda.
– Dette er et fenomen som er sterkt knyttet til krisen og mangelen på støtte til landsbygda i Mexico, uttaler hun og understreker:
– Jeg forsvarer ikke de narkokriminelle, men skal vi forstå kompleksiteten rundt dette, må vi studere det fra ulike hold og perspektiver og med ulike forskningsmetoder.
Héctor på sin side forteller at motivasjonen for å studere kriminalitet kom av at han selv ble utsatt for kidnapping.
– Jeg hadde da to mulige måter å forholde meg til dette på; ignorere eller studere temaet.
Han valgte det siste.
– Først studerte jeg kvinnemord, men mens jeg forsket på dette, ble forholdet til korrupsjon, organisert kriminalitet og staten tydelig, sier han og legger til:
– Vi er mange i Mexico som er bekymret over situasjonen, og hvis vi har mulighet til å forske, skrive og publisere informasjon om temaet, må vi benytte sjansen til å gjøre det, selv om det kan være risikabelt å snuse i narkokriminalitet.
Etterlyser mer støtte
Både Irene og Héctor skulle imidlertid gjerne sett mer støtte til forskning rundt den organiserte kriminaliteten i Mexico.
– Det nasjonale rådet for forskning og teknologi, CONACyT, har klassifisert voldsforskning som en prioritet, forteller Irene. – Og her inngår den organiserte kriminaliteten.
Samtidig finnes det nasjonale strategiske programmer som finansierer studier rundt offentlig sikkerhet.
– Men ut over dette eksisterer det ingen nasjonal politikk som spesifikt støtter opp under forskning relatert til narkokriminaliteten, medgir Irene.
De siste par årene har dessuten de finansielle bevilgningene generelt til forskning på Mexico blitt redusert, noe Irene betegner som bekymringsfullt.
– Uten en tilstrekkelig økonomisk støtte til forskere blir det vanskeligere å gjennomføre kvalitetsforskning, hvilket er nødvendig og nyttig for å imøtekomme temaer rundt narkokriminaliteten, understreker hun.
Hovedfoto: Irene Àlvarez (Privat)