«Hannløven sniker seg gjennom landskapet, sammenbøyd, i skjul av gresset. En annen hannløve har nærmet seg flokken hans og truer hans stilling som alfahann. Maskuline brøl vekker savannen!»
Av Per Koch, Forskningspolitikk
Du skal ikke ha sett mange naturdokumentarer på TV før du skjønner plottet: Hanner kjemper med hverandre om hunner og revir. Hunner og unger ser på i frykt og underdanighet.
Det blir mye godt TV-drama på denne måten, og fortellingene bekrefter nedarvede forestillinger om kjønnsroller, makt og innflytelse. Og så er det forskningsbasert. Da må det jo være sant.
Ulver og alfahanner
Alfahann-begrepet (alpha male) ble populært gjennom en studie gjort av Rudolf Schenkel i 1947. Han studerte ulver i en zoologisk hage i Basel i Sveits.
Der kunne de ha opptil 10 ulver i en innhegning på bare 10 ganger 20 meter. Schenkel så mye vold mellom ulvene og da spesielt mellom hannene. Det så ut som om hannene kjempet om kontroll over innhegningen.
Dr. L. David Mech populariserte begrepet i en bok han utga i 1970, noe han faktisk angrer på i dag.1 Boken sikret nemlig begrepets spredning. Han argumenterer nå for at begrepet er basert på en fundamental misforståelse av ulvenes naturlige adferd.
Barbara Zimmermann ved Høgskolen i Innlandet sier til Science Norway at grunnen til at det er to ledere i en ulveflokk – en hann og en hunn – rett og slett skyldes at flokken er deres familie.
I dyrehagene hadde man tvunget ulver fra flere familier inn i et meget begrenset område, noe som skapte stress, frykt og aggresjon. I det øyeblikket man begynte å studere ulver i det fri, endret forståelsen seg.
Vi snakker ikke om alfahannen, alfahunnen og betabarnet, når vi snakker om menneskefamilier, påpeker Zimmermann.2 Da blir begrepene også misvisende når vi snakker om ulvefamilier. I dag fokuserer forskerne mer på den omsorg alfahanner og alfahunner gir ungene sine, ikke på kamper og vold.
Dette har interessant nok fått følger for hvordan man trener og sosialiserer hunder.
Ideen om at eieren må etablere en status som alfahann i hjemmet er forlatt. Den dominerende modellen nå går på omsorg, lek og læring.
Inceler og misogyni
Men konseptet er fortsatt populært i mange menneskelige subkulturer, noe som har ført til mye lidelse.
Begrepet er blitt et kulturelt virus som viderefører flere stereotype holdninger til kjønn og seksualitet:
- «Virkelige menn», alfahannene, oser av selvtillit. De er sterke og kvir seg ikke for å bruke vold for å opprettholde sin status som de dominante.
- Snille og omsorgsfulle menn er langt nede i det sosiale hierarkiet og må underkaste seg alfaene.
- Muskelkraft trumfer intelligens.
- Attraktive «hunner» er bare interessert i alfahanner.
- Ingen bryr seg om kvinner med et mer alminnelig utseende. Bare sexy kvinner gir menn alfastatus, og bare sterke eller rike menn gir kvinner alfastatus.
På nett har det oppstått en egen kultur blant unge menn som ser seg selv som tapere i jakten på kjærlighet og sex. Incel-kulturen (etter involuntary celibate eller «ufrivillig sølibatær») har skapt et giftig oppkok av misogyni, sexisme og selvforakt, der menn ser på seg selv som tapere som ikke lykkes i kampen med alfahannene («Chad») om de tiltrekkende kvinnene («Stacy»). De ser på kvinner flest («Becky») med dyp forakt.
Incel-kulturen kan delvis forklares med et hysterisk kroppspress drevet av underholdningsindustrien, moteindustrien, idretten og helsevesenet. En nettverden dominert av fotodeling og likes gjør ikke saken bedre.
Incelene er ofte introverte og beskjedne gutter og menn som føler at de ikke passer inn i samfunnet ellers, men som i motsetning til andre i samme situasjon har bestemt seg for å gi opp. De erstatter lengselen etter kjærlighet med hat.
Bruken av alfahann-begrepet viser oss også hvordan forskning farget av kulturelle fordommer kan bidra til å videreføre ødeleggende stereotypier. Ikke bare fører incelene videre overforenklede forestillinger om «alfahannen». Som illustrasjonen/«memen» nedenfor viser, blander de også dette sammen med ideer fra den rasistiske eugenikken, der skallemålinger ble brukt for å identifisere den overlegne «nordiske» eller «ariske» rase.
Selv i dag ser vi forskning innenfor evolusjonær psykologi som på spekulativt vis prøver å få virkeligheten til å passe til fordommene.
Uttalelsene til Peder Kjøs og Frode Thuen om hva som gjør kvinner tiltrekkende for menn, kan tjene som et eksempel på hvor galt det kan gå. Kjærlighet blir redusert til en økonomisk transaksjon, og den enorme variasjonen vi finner i personligheter og personlige preferanser blir borte.
Prøv ikke å fortelle en incel at mange kvinner faktisk liker snille og omsorgsfulle menn, at mange bevisst unngår fotomodeller og gangstere eller at du faktisk ikke behøver å sjarmere alle «Stacy-er» for å finne en kjæreste som passer for deg. I incel-universet finnes ikke ekte kjærlighet.
Alfahann-begrepet er nå blitt som et virus som former all virkelighetsforståelse. En feilaktig teori om hva som skjer på makroplanet, blir nå aktivt brukt av dem selv om dem selv på mikroplanet. Saklige argumenter biter ikke. Nå har flere av incelene også endt opp som terrorister.
Forskningens rolle
Mange har påpekt at det ikke er forskningslitteraturen i seg selv som er med på å forme folks holdninger, men den forenklede lærebokversjonen av forskningen eller populariserte fremstillinger i media. I disse blir nyansene og kompleksiteten borte. Det er nok riktig.
Men i dette tilfellet er det også rimelig å anta at en av grunnene til at så mange forskere tok opp og videreførte alfahann-begrepet var at de bevisst eller ubevisst aksepterte disse kjønnsstereotypiene.
Historien om forskning på kjønn, etnisitet, rase og seksualitet er full av eksempler på hvordan fordomsfulle forskere har bidratt til å opprettholde undertrykkende holdninger og systemer.
Neste år er det 50-årsjubileum for opphevelsen av forbudet mot homofili i Norge. Det kan ikke herske noen tvil om at forskere var med på å forsterke fordommene mot homofile menn og kvinner og også bidro med «terapiformer» som påførte dem enorme lidelser.
På en lignende måte ser vi en feedbackloop mellom allmennhet og forskning når det gjelder hypermaskuline idealer om hva menn er eller bør være.
Merk også at forskningsmiljøer lett blir fanget i en slags «innlåsing» i allerede eksisterende språk og tankemønstre. Hvis «evolusjonært overlegne alfahanner» er på moten, må alle som forsker innenfor dette fagfeltet, forholde seg til dette konseptet. Selv de som er skeptiske, må referere til teorien og bidrar dermed til at tankeviruset sprer seg.
Ideen om at forskning er noe som finnes utenfor samfunnet, med objektive og distanserte forskere som analyserer natur og samfunn uten fordommer og uten egeninteresse, holder ikke vann.
Forskningens styrke ligger ikke i enkeltforskerens interesseløshet og perfekte objektivitet, men i at man har en metode og et forskerfellesskap som – når det fungerer som det skal – sørger for at andre fanger opp og korrigerer fordommer og feilslutninger.
Nå kunne det vært fristende å gjøre dette til et spørsmål om forskningsetikk. Til en viss grad er det naturligvis også det. Men dette er ikke et problem forskerne kan løse ved å ta seg sammen og legge egne fordommer på hylla.
Forskere er også mennesker, og mennesker orienterer seg i verden ved hjelp av fordommer, det vil si dommer vi gjør på forhånd. Vi kan utfordre disse fordommene, vi kan utvide våre perspektiver, vi kan finne nye fortellinger som gir verden mening, men vi kommer ikke utenom at læring er en prosess der vi hele tiden utfordrer vår egen forforståelse. Det gjelder også for forskere.
Vi har, som nevnt, sett eksempler på at forskningsfelt har blitt dominert av ødeleggende fordommer, slik som – for eksempel – den rasistiske eugenikken. Det sier meg at dette ikke er bare er et etisk, forskningsinternt, anliggende, men et bredere sosialt og kulturelt problem.
Det betyr også at vi, for det meste, ikke kan redusere rasisme, sexisme, misogyni, homofobi og transfobi til et resultat av enkeltforskeres teorier. Det var ikke Rudolf Schenkel som skapte incelene. Likevel: Konseptet hans var med på å berede grunnen for dem.
Sjimpanse-politikken
Republikaneren Newt Gingrich er en mann som har utfordret mine egne fordommer. Dette er politikeren som i sin tid tok over den ekstreme Tea Party-bevegelsen i Det republikanske partiet og slik dro hele partiet langt ut mot høyre.
Dette er også mannen som tilbake i 2016 avviste forskningsbaserte analyser som viste at voldskriminaliteten i USA hadde gått kraftig ned med følgende kraftsalve:
«Jeg vedder … på at gjennomsnittsamerikaneren ikke tror at kriminaliteten går ned eller at vi er blitt tryggere … Folk føler seg mer truet. Som en politisk kandidat følger jeg opp det folk føler … Det jeg sier nå er også et faktum.»3
Dette var på mange måter starten på en ny praksis i amerikansk politikk, der politikere ikke en gang forsøker å late som om deres holdninger er «fakta-basert» eller er basert på forskning. Dette er «de alternative faktas» tidsalder.
Hva som er interessant i denne sammenheng, er at Newt Gingrich faktisk elsker forskning. Han hadde en gang til og med tenkt på å bli en naturviter.4
Og det bringer oss tilbake til alfahannen. Newt Gingrich er en stor fan av den nederlandske primatologen Frans de Waal og spesielt hans bok om sjimpanse-politikk.5
Grunnen, viser det seg, er at Gingrich tolket bokens presentasjon av sjimpansesamfunnets «alfahanner» som en bekreftelse på hans egen forestilling om menneskets natur og da spesielt politikkens vesen – det vil si som en brutal konkurranse mellom viljesterke hanner som er villige til å gjøre nesten hva som helst for å få makt og innflytelse.
Frans de Waal har flere ganger vist til Gingrichs uttalelser om hans bok. På sitt sedvanlig høflige vis antyder han at Gingrichs sosial-darwinistiske lesning av hans bøker om sjimpanser er mer enn misvisende.
Alfahannene de Waal skriver om, kan riktignok være voldelige og gjennomføre noen spektakulære og truende forestillinger med skrik og ville bevegelser for å få viljen sin, men de beste sjimpanse-lederne styrer faktisk med omsorg, hjelp og alliansebygging, sier de Waal. Lederen er ofte ikke den sterkeste hannen, men den klokeste.
Ironisk nok har de Waal også skrevet bøker om bonoboene, en apeart som står oss like nært genetisk som sjimpansene. Bonobo-samfunnet er matriarkalsk. Det er hunnene som styrer, selv om de er fysisk svakere enn hannene. Om nødvendig kan hunnene gå sammen om å sette en problematisk hann på plass, men for det meste løser de sosiale konflikter med sex. I bonobo-samfunnet har alle sex med alle.
Jeg kan bare anta at Gingrich og incelene bevisst ignorerer bonoboenes eksistens, rett og slett fordi de truer ideen om alfahannens naturlige plass i naturen og i menneskets kultur. De leter ikke etter kunnskap som kan berike dem og få dem til å lære noe nytt. De leter etter forskning som tilsynelatende bekrefter deres syn på verden, om de nå ser seg selv som alfahanner, slik som Gingrich, eller beta-tapere, slik som incelene.
Alfahannens betydning for norsk forskningspolitikk
Forholdet mellom forskning og samfunn er ikke en lineær prosess der forskerne forteller folk der ute om hvordan virkeligheten faktisk er. Forskerne er også mennesker, og som mennesker en del av samfunnet, på lik linje med alle andre. De har sine egne fordommer, sine egne hang-ups og sine egne lidenskaper.
Når vi nå står overfor en ny verden der det blir vanskeligere og vanskeligere å få folk til å skille mellom «sannhet» og «fordommer», der politikken i økende grad synes å være drevet av følelser, og der konfliktene blir stadig mer polarisert, ser vi at forskningens status som sannhetens trygge havn er i ferd med å bli borte. Folk elsker fortsatt forskning, men mange velger de resultatene som passer dem best og som bekrefter deres identitet og for-forståelse.
Appellere til vitenskapen virker på noen, men ikke på andre
Vi kan ikke løse denne utfordringen ved å drive folkeopplysning og formidle mer forskning til flere. Vitenskapen sitter ikke inne med den endelige sannheten, og ettersom forskere kan være like fordomsfulle som alle andre, holder det ikke å vise til at én forskningsrapport beviser det ene eller det andre. Alle vet at sannheten i mange fagartikler har relativt kort levetid. Det ligger i forskningens natur.
Dette er en forskningspolitisk utfordring, fordi forskningen og forskerne, på godt og på vondt, bidrar til å endre holdninger, skape håp eller fortvilelse eller komme opp med innovasjoner som både kan skade og helbrede natur, samfunn og kultur. Det offentlige finansierer mye av denne forskningen. Det offentlige må derfor ta sin del av ansvaret for det som skjer (eller ikke skjer).
Det betyr at vi må utvikle vår forståelse av samspillet mellom forskning og andre former for læring i samfunnet, slik at vi lettere ser hva det er som kan skade, og hva det er som kan hjelpe.
Og fremfor alt bør vi vel alle – forskere, politikere og borgere – utvikle en større ydmykhet overfor sannheten og vår evne til å kontrollere verden.
For videre utforsking
- Elise Kjørstad: “Wolf packs don’t actually have alpha males and alpha females, the idea is based on a misunderstanding”, Science Norway
- Frans de Waal: “The surprising science of alpha males” https://www.youtube.com/watch?v=BPsSKKL8N0s
- For en meget god presentasjon av incel-kulturen, se Natalie Wynns video på YouTube https://www.youtube.com/watch?v=fD2briZ6fB0
- Eric Michael Johnson: “Frans de Waal on Political Apes, Science Communication, and Building a Cooperative Society” Scientific American
- McKay Coppins: “The Man Who Broke Politics” The Atlantic
- Frans de Waal: Bonobo, The Forgotten Ape
Fotnoter
- https://davemech.org/wolf-news-and-information/
- https://www.forbes.com/sites/startswithabang/2016/08/05/newt-gingrich-exemplifies-just-how-unscientific-america-is/?sh=3ca872c75e47
- https://www.discovermagazine.com/technology/discover-interview-newt-gingrich
- Frans de Waal: Chimpanzee Politics: Power and Sex among Apes
Toppfoto: Keith Szafranski