I går orienterte Anita Krohn Traaseth styreleder Gunnar Bovim om at hun vil gå av som administrerende direktør i løpet av 2019. Hun orienterte de ansatte i Innovasjon Norge i dag.
Per Koch, Forskningspolitikk
– Jeg er på femte året på omstillingspost som leder av Innovasjon Norge. Dermed er tiden inne for å overlate roret til andre. Fem år har vært min uttalte anbefaling for perioden en toppleder med store endringsoppgaver bør sitte i samme stilling, og det står jeg ved, sier Anita Krohn Traaseth.
Hun kommer til å bli en partner i et norsk vekstselskap, så snart tiden i Innovasjon Norge er over. Hun blir i Innovasjon Norge så lenge styreleder ønsker det. Hun har understreket at ingen har bedt henne om å gå.
Gitt at undertegnede har arbeidet for Anita Krohn Traaseth i Innovasjon Norge (der jeg blant annet hadde en sentral rolle i Drømmeløft-prosessen), blir det ikke min oppgave å komme med den distanserte og «objektive» vurderingen av hennes rolle i norsk innovasjonspolitikk. Leseren må derfor ta de følgende observasjonene for hva de er: personlige betraktninger fra en som har vært der.
Ut av boksen
Anita kom inn i innovasjonspolitikken som en outsider fra norsk næringsliv, der hun blant annet hadde leder Simula Innovation, gründerselskapet Intelligent Quality AS og HP Norge. Der andre har lest seg til innovasjonsteori, har hun ett innovasjonsprosessene på nært hold, noe hun har brukt aktivt i sitt arbeid i Innovasjon Norge og i den innovasjonspolitiske debatten i Norge.
Nå dreier innovasjon seg mye om evnen til å tenke utenfor boksen, gå ut av boksen og betrakte boksen utenfra. En av grunnene til at Anita – mer enn mange andre på dette området – har fått til dette, tror jeg blant annet skyldes at hun ikke kommer fra det byråkratiske og politiske systemet og at hun derfor heller ikke hadde absorbert den tause praksisen, tabuene og de tradisjonelle tankemodellene som ofte preger denne delen av offentlig administrasjon og politikk.
Dette er med på å forklare hvorfor hun fra dag en løftet frem tanker og ideer som resten av systemet fortsatt har problemer med å håndtere, slik som reorienteringen av innovasjonspolitikken mot store samfunnsutfordringer, fokuset på bærekraft og ansvarlig innovasjon og betydningen av digitalisering.
Personlighet
Dette alene kan imidlertid ikke forklare uroen i det samme systemet. Det finnes tross alt like mange nærsynte vanetenkere i privat sektor som i offentlig sektor. Dette er nok også et spørsmål om personlighet.
Å jobbe for Anita er som å delta i et spill der alt er i bevegelse og der nye utfordringer og ideer må fanges opp raskt og med stor kreativt og fleksibilitet. For meg har dette vært veldig lærerikt og svært spennende, men jeg kan skjønne at noen kan bli litt overveldet.
Uro i systemet
Hennes sterke engasjement og vi kan! tilnærming til liv og arbeid har nok også skapt forvirring i de delene av systemet som foretrekker rolige og kontrollerte prosesser i linjen, grunnet i tradisjonelle samfunnsøkonomiske modeller og resultatstyringssystemer.
Både modellene og resultatstyringen har sin plass i innovasjonspolitikken, men det samme har evnen til å forstå radikale skift i kultur og samfunn og evnen til å forberede landet på det ukjente.
Hun har tolket Innovasjon Norges rolle som innovasjonspolitisk rådgiver til å omfatte begge disse sidene ved innovasjonspolitikk analyse og rådgiving. Dette skulle ikke være spesielt problematisk. Norges forskningsråd har gjort noe lignende gjennom flere år (om enn på en litt mindre fargerik måte).
Det er mulig aktørene i forskningspolitikken har hatt en litt friere rolle enn aktørene i innovasjonspolitikken. På det innovasjonspolitiske området er det fortsatt en del sentrale aktører som ønsker å redusere innovasjonspolitikken til korreksjoner av markedssvikt og som ellers foretrekker å la markedet løse samfunnsproblemene.
Anita har aldri vært tilhenger av å berge enkeltbedrifter og hun har stor tro på markedet, men hun har også argumentert sterkt for behovet for en målrettet og strategisk innovasjonspolitikk der politikerne forbereder Norge på det skiftet som kommer.
Jantelov og mansplaining
Nå kan det også være slik at mangelen på fartstid i næringspolitikken har ført til at hun ikke har oppfattet signaler som andre i systemet tar for gitt. Det kan ha ført til misforståelser og irritasjon i departementer og blant samarbeidspartnere. Jeg har imidlertid en mistanke om at de negative oppslagene i pressen primært skyldes jantelov og kvinneforakt.
Harald Stanghelles omtale av henne i mars i år vil nok bli stående som et av de mest klare eksemplene på mansplaining i nyere innovasjonspolitisk historie: «Ingen kan frata Anita Krohn Traaseth at hun er en drivende dyktig bruker av sosiale medier og en ivrig profilskaper, men…»
Det ironiske er at hun er blitt mindre aktiv i sosiale media nå enn da hun tiltrådte, noe som jeg tror reflekterer systemets makt. Her kommer hun nok sterkt tilbake.
Se også NRK: Anita Krohn Traaseth trekkjer seg frå toppjobben i Innovasjon Norge
Aftenposten: – Mange ledere sitter for lenge
og Forskningspolitikks intervju med henne: Vi trenger innovasjon som kan hjelpe Norge over i en ny særstilling.
Foto: Martin Skulstad/Forskningspolitikk