Selv om ingen kan forutsi alle de konsekvensene forskning og teknologiutvikling kan få i fremtiden, er det et krav at forskere og forskningsinstitusjoner skal ha et bevisst forhold til mulige effekter. De skal bidra til det som kalles ansvarlig forskning og innovasjon.
Olga Mikhailova, postdoktor, Handelshøyskolen, NMBU
Bernt Aarset, professor, Handelshøyskolen, NMBU
I det stadig skiftende landskapet rundt vitenskap og teknologi er det åpenbart sentralt både å forstå den tekniske siden av innovasjoner og samtidig være i stand til å vurdere dens virkning på samfunnet som helhet. Ansvarlig forskning og innovasjon (også kjent som Responsible Research and Innovation, eller RRI) er et redskap for å veilede forskere og beslutningstakere i hvordan etikk, samfunnsmessige hensyn og bærekraft kan innpasses i forskning og innovasjon.
I et fagseminar på NMBU nylig presenterte Norges forskningsråd sin metodikk for hvordan RRI kan inngå i søknader og prosjekter. Deretter delte Senter for digitalt liv Norge og Bioteknologirådet av sin ekspertise, og institusjoner som Nofima, Norsvin og NMBU i samarbeid med partnere fortalte om erfaringer med RRI i ulike spennende bioteknologiprosjekter. Seminaret kastet lys over hvordan RRI kan brukes for å adressere samfunnsmessige bekymringer i bioteknologisk forskning.
Hva er ansvarlig forskning og innovasjon, eller RRI?
På sin hjemmeside peker Forskningsrådet på at det må «legges til rette for at forskningsresultatene bidrar til en mer bærekraftig fremtid». RRI handler om å tenke på i hvilken retning samfunnet bør bevege seg. Som en deltaker påpekte: «Hva ønsker vi å være som samfunn, og hvordan vil vi oppnå det?» Forskere betrakter gjerne RRI enten som et styringsverktøy eller som et krav om å ta ansvar for virkningene av forskningen vår på samfunnet. Det nye og større bildet er at RRI er mer fundamentalt retningsgivende og griper inn i prosjekter og prosjekters plass i sin samtid på en annen og mer forpliktende måte. Et viktig punkt her er om det er mulig på forhånd å ha en formening om hvordan historien vil omtale et prosjekt og den utviklingen prosjektet har vært med på å forme.
Noen løftet blikket ut over det alminnelige prosjektperspektivet og pekte på at RRI har å gjøre med hva vi som forskersamfunn skal gjøre framover, la oss si i et 20-års perspektiv, og peker dermed på praktiske motiver knyttet til finansiering av lengre forskningsforløp. Forskningsrådet selv mener «evigheten» er rammene for deres finansiering av RRI.
RRI peker på betydningen av å innlemme refleksjon og samarbeid i forskningspraksis. En del synspunkter dreier seg om det operasjonelle, men RRI er i stor grad refleksivt og dermed kritisk til mange av de operasjonelle elementene i prosjektene. Det er mulig å peke på hva RRI ikke er, nemlig eksplisitt samfunnsnytte og praktisk problemløsning i prosjektene.
Forskningsrådets tilnærming til RRI
RRI er i dag et krav fra Forskningsrådet i mange prosjekter, og strategier for håndtering av RRI skal utformes i søknadsarbeidet. Forskningsrådet fikk positive tilbakemeldinger på sine investeringer i RRI-relaterte prosjekter.
Nå som det finnes noe erfaring med gjennomføring av RRI, er Forskningsrådet opptatt av nettverksbygging og at prosjektene kan lære av hverandre. Dette kan skje i webbaserte løsninger, der erfaringer kan brukes til å gi råd til prosjekter underveis. Andres erfaringer skal ikke brukes som en mal, men som en mulighet til å lære og få ideer til hvordan man selv kan håndtere lignende utfordringer.
Forskningsrådet er optimistisk, men innser også at det fortsatt er et stykke læringsvei å gå. RRI-kravet kan utformes som et operasjonelt krav – et spørsmål som stilles her, er hvordan dette i så fall kan håndteres i praksis, og om det blir noe annet enn fine ord.
Fra fine ord til handling: Utfordringer med RRI
Utfordringen er å ta vare på alle endringsinitiativene som er satt i gang. Vi må erkjenne at RRI kommer med en kostnad. Det krever investeringer i tid, ressurser og kompetanse å sikre at forskningen er bærekraftig og samfunnsnyttig, men dessverre er det vanlig praksis at RRI blir sett på som en siste post på agendaen ved søknad om forskningsmidler.
«Operasjonalisering» av RRI er en annen utfordring. Noen forskere indikerer at det er behov for tydelige verktøy for å bygge inn RRI-prinsipper i forskningspraksis, men det finnes ingen RRI-oppskrift – og det er det viktig å huske! RRI er et fleksibelt konsept og krever tolkning som passer for det enkelte forskningsprosjektet. RRI-praksis kan imidlertid forbedres i fremtiden hvis gode mekanismer for tilbakemelding kommer på plass.
Forskning er prosjektbasert, og ofte ender RRI som en egen arbeidspakke – noe som neppe er en god løsning. Ofte viser det seg at RRI-oppgavene blir en salderingspost i prosjektøkonomien når prosjektet går mot slutten. Skal RRI fungere, må praksis ha god forankring i prosjektet. Enkelte peker på at RRI er et perspektiv som bør gjennomsyre alle arbeidspakker. Det er fortsatt et åpent spørsmål hvordan man skal integrere dette på en effektiv måte i teknokratiske og detaljerte metodearbeidspakker.
En av de store utfordringene er å etablere et felles språk og praksis på tvers av forskningsområder. Det er nødvendig med bedre kommunikasjon mellom ulike fagområder for å sikre effektiv implementering av RRI. Samfunnsvitere og naturvitere bør samarbeide. Når man har prosjekter der man skal finne én person fra hvert institutt med en lignende tankegang for å kunne utvikle aktiviteter som faktisk er nyttige for prosjektet, bør man innlede samtaler på tvers av fag i god tid på forhånd.
Kritiske dialoger og forskningsansvar
I bioteknologisk forskning spiller RRI en avgjørende rolle i å adressere samfunnsmessige bekymringer, spesielt knyttet til nye genetiske teknologier. Samfunnet oppfatter dette ulikt, og ikke alt er faktabasert. Det er forskernes rolle å informere, og hvis ikke samtalen er åpen, lærer ikke legfolk fra forskere, eller forskere fra legfolk. Det er viktig at denne dialogen foregår og synliggjøres for å sette samfunnet i stand til å ta hensyn til både etiske og andre utfordringer av slik forskning og utvikling.
Det er også nødvendig å slutte å løpe etter symptomatiske samfunnsproblemer etter hvert som de oppstår, men heller forsøke å finne holistiske sammenhenger for dermed å være i forkant.
Som forskere har vi et personlig ansvar. Vi kan si til oss selv at hvis ikke vi foretar visse valg, så er det noen andre som gjør det – men det er jo faktisk en dårlig grunn til å gjøre noe man egentlig ikke burde. Det er faktisk mulig å gjøre ting på en annen måte enn alle andre, men det kan komme til å koste mer.
Norsk avl har flere eksempler på at avlsarbeidet er organisert etter andre prinsipper og har tatt vare på andre verdier enn lignende miljøer i andre land – med svært gode resultater for brukerne. Samarbeid er nøkkelen her – som i arbeidet med ansvarlig forskning og innovasjon for øvrig.
For eksempel ble det under seminaret pekt på at det nå er en rekke prosjekter på genredigering av fisk, og at dette arbeidet kunne vært mye mer slagkraftig om det hadde vært større grad av samarbeid.
På akvakulturfeltet er industrien positiv til å gå videre med genredigering. Forskerne kommer til en viss grad med skeptiske holdninger, noe som kan skyldes hvem det er som betaler forskerne, kontra hvem det er som betaler oppdretterne.
Topp foto Manuta