Høye betalingsmurer for forskningspublikasjoner er et demokratisk problem.
Forskningspolitikks leder desember 2018, av Per Koch
Hvis du i dag går til Elseviers portal Science Direct for å finne og laste ned en fagartikkel fra Research Policy, må du normalt hente frem kredittkortet og betale intet mindre enn 35,95 amerikanske dollar for noen få sider med tekst. Hvis du ønsker å kjøpe boken Innovation In Public Sector Services, en bok jeg i sin tid redigerte sammen med Paul Windrum, krever forlaget den svimlende sum av 162 dollar og 5 cent.
Jeg må ha lov til å si det: Den boken er ikke verdt 1400 kroner. Det har vært mye snakk om forskernes behov i debatten omkring Plan S og åpen publisering. Det hevdes at de ikke lenger vil kunne publisere i de ledende fagtidsskriftene, at de vil bli utestengt fra internasjonalt forskningssamarbeid og at kvaliteten på forskningen vil gå ned.
Det er ingen grunn til å legge skjul på at Plan S er et eksempel på radikal innovasjon. Som all annen disruptiv innovasjon medfører den risiko. Pessimistene kan få rett: Dette kan gå riktig galt, om ikke politikere, forskningsråd, forskere og forlag i samarbeid klarer å håndtere dette på en god måte.
Det kan allikevel se ut som om noen av motstanderne tar for lett på den utfordringen jeg har presentert ovenfor. Betalingsmurene gjør det praktisk talt umulig for folk flest å få tak i relevante fagartikler og -bøker til en akseptabel pris.
Det er mulig en del forskere ikke er så oppmerksomme på dette, fordi institusjonene deres tar del i innkjøpsavtaler som gjør at de kan laste ned artikler og låne bøker uten å betale en krone selv. Men for andre som tar del i den offentlige arena for læring, innovasjon og demokratisk debatt – journalister, entreprenører, innovatører og samfunnsengasjerte aktivister – er muren rett og slett for høy.
Dette er et demokratisk problem.
Det er sant at vi lever i en tid der politikere dikter opp sine egne sannheter og der mange baserer sine standpunkt på følelser og kulturell identitet fremfor fakta og forskning. Men dette er også en tid der utdanningsnivåene er høyere enn noen gang før, og der flere og flere faktisk er i stand til å lese og forstå akademisk litteratur.
Selv i det forgiftede debattklimaet vi ser i sosiale media og avisenes kommentarfelt, refereres det til forskning. Forskningen blir riktignok feiltolket og misbrukt, men den har fortsatt autoritet.
Her kan åpen tilgang gi dem som fortsatt tror på kunnskap og toleranse, de redskapene de trenger. De kan vise til hva forskerne faktisk sier, eller – dersom det er uenighet på feltet – synliggjøre at det at én forsker sier noe, ikke nødvendigvis betyr at det er sant.
Åpne vinduer kan også være med på å slippe frisk luft inn i trange fagfelt. Fagtidsskriftene er dessverre like så gjerne konserverende som fornyende. Den gamle garde kontrollerer tross alt både toppstillinger og fagfellekomiteer. Da kan det være sunt at andre, med andre erfaringer og perspektiver, får innsyn i hva disse forskerne faktisk driver med, og plasserer funnene inn i en større ramme.
Foto: Brian A. Jackson