Da Norges forskningsråd og deres internasjonale samarbeidspartnere lanserte Plan S i september 2018, var overgangen til åpen publisering i norsk forskning allerede i gang, både i praksis og som vedtatt politikk. Går det i riktig retning?
Gunnar Sivertsen, forsker 1, NIFU
I Forskningspolitikk 4/2018 skrev jeg at enten Plan S lykkes eller ikke, blir myndighetene nødt til å håndtere overgangen til åpen vitenskapelig publisering sammen med to mer tradisjonelle forskningspolitiske hensyn: forskningskvalitet og god bruk av ressursene. Foreløpig legges det lite vekt på kvalitet og ressurser.
Prorektorene ved de fire største universitetene forteller i Khrono at det er «inngått en ny og unik avtale med Elsevier». Men vi får ikke vite hvor mange millioner Elsevier får i tillegg til abonnementsinntektene for å åpne den ene prosenten av artiklene som kommer fra Norge. Behovet for å følge utviklingen i norsk vitenskapelig publisering er ikke mindre enn før.
Hvordan fungerer åpen publisering?
Åpen publisering forekommer hovedsakelig i tre former: Publisering i åpne publiseringskanaler (gull), egenarkivering av manus til lukkede kanaler (grønn) og betaling for at egne artikler åpnes i for øvrig lukkede kanaler (hybrid). Plan S anbefaler gull og ønsker å avskaffe hybrid.
Gull kan finansieres på to måter, enten ved at utgiveren står for alle utgifter, eller ved at utgiveren tar betaling fra forfatterne for å publisere. Det siste alternativet er en for lengst veletablert kommersiell modell på det internasjonale markedet. Forlaget med flest åpne artikler fra Norge hittil, BioMed Central, ble etablert allerede i år 2000 og er senere kjøpt opp av Springer Nature.
Hvis man ikke skal ta betalt fra forfatterne, krever åpen publisering direkte offentlig finansiering. Fra norske universiteter og høgskoler, særlig fra bibliotekene deres, utkommer det nå mange nye tidsskrifter. De er gratis både for forfattere og lesere, men vi vet lite om hvorvidt det er behov for dem. De utkommer i tillegg til de sentrale vitenskapelige tidsskriftene i samfunnsvitenskap og humaniora som myndighetene allerede har åpnet gjennom et konsortium.
Klar økning i alle fagområder
Gull-tidsskrifter kommer med i Directory of Open Access Journals (DOAJ) hvis de tilfredsstiller noen minimumskrav til fagfellevurdering og forlagsprosedyrer. DOAJ har opplysninger om vel 13 000 tidsskrifter. Vi har undersøkt den årlige andelen av norske tidsskriftsartikler som publiseres i DOAJ-tidsskrifter med utgangspunkt i Norsk vitenskapsindeks (Cristin), hvor det er registrert 145 000 vitenskapelige artikler i årene 2011–2018. I beregningen er det tatt hensyn til i hvilket år tidligere abonnementstidsskrifter gikk over til åpen publisering. Resultatet er vist i figuren.
Ressursbruk
I DOAJ gis opplysninger om hva det koster å publisere i tidsskriftene. I 2018 var det nesten 5 000 norske artikler i DOAJ-tidsskriftene. Av disse ble 74 prosent publisert mot betaling, i gjennomsnitt med femten tusen kroner per artikkel. Den høyeste prisen som ble betalt, var 5 000 USD for en artikkel i Cell Reports. Prisen for å publisere i et nivå 2-tidsskrift var 44 prosent høyere enn i nivå 1-tidsskrifter.
Totalt ble det betalt 55,5 millioner kroner for publisering i DOAJ-tidsskrifter i 2018. I 2011 var beløpet 13,1 millioner kroner. I alt er det gjennom de åtte årene betalt mer enn en kvart milliard kroner. I disse tallene inngår ikke andre utgifter til åpen publisering, for eksempel betaling for publisering i hybrid-tidsskrifter og i gulltidsskrifter som ikke er med i DOAJ. Åpen publisering har allerede blitt en betydelig utgiftspost i norsk forskning – foreløpig sammen med fortsatt økende utgifter til abonnement.
Forskningskvalitet?
Som nevnt har publisering mot betaling lenge vært en velfungerende kommersiell modell. I løpet av få år har vi sett flere nye aktører komme inn på markedet. I 2011 var BioMed Central, Public Library of Science og Copernicus Publishing størst på det norske forfattermarkedet med henholdsvis 48 prosent, 19 prosent og 11 prosent. I 2018 er BioMed Central fortsatt ledende, men nede i 21 prosent. Deretter følger to nye aktører, MDPI med 18 prosent og Frontiers med 11 prosent. Til sammen utgir de flere hundre nystartede åpne tidsskrifter basert på forfatterbetaling og kort publiseringstid.
MDPI har tilsynelatende hovedkontor i Sveits, men styres fra et annet kontor i Wuhan i Kina. Tilfeldigvis har Universitetet i Wuhan et eget velrennomert institutt for studier av både forlagsvirksomhet og vitenskapelig publisering. Jeg besøkte instituttet i april i år. Der setter de et like stort spørsmålstegn ved om MDPI fremmer forskningskvalitet som man gjør i den vestlige verden.
To spørsmål
Den norske debatten om åpen publisering har vist at alle er for og ingen imot. Også jeg er for. Men det må være mulig å diskutere spørsmål som reiser seg, for eksempel disse to: Er det god bruk av forskningsressursene å betale de store forlagene enda mer for å åpne én prosent av artiklene? Mer generelt, hva innebærer overgangen til forfatterbetaling for forskningskvaliteten?
Hovedfoto: Med internett er det mulig å gjøre all akademisk litteratur tilgjengelig for alle uten kostnad. Her et bilde av den gamle gullstandarden for tilgjengelighet, biblioteket i Trinity College i Dublin. Foto Lukas Bischoff