Den norske modellen er basert på en egalitær kultur, åpen kommunikasjon og aktivt samarbeid mellom ulike samfunnsgrupper og individer. Her har Aristoteles noe å lære oss, forklarer professor Olav Eikeland i sin nye bok På sporet av en syvende forfatning.
Per M. Koch, Forskningspolitikk
Av og til kommer det en bok som bryter med forventningene og forforestillingene, som krever mye av leseren, men som også gir dem ny innsikt i hva det vil si å lære, tenke, forske.
På sporet av en syvende forfatning, av filosof og professor i utdannings- og arbeidslivsforskning
Olav Eikeland, er en slik bok. Og noe av det mest interessante er at det nye vokser ut av møtet mellom antikkens filosofi – med fokus på Aristoteles – og moderne arbeidslivsforskning.
Olav Eikeland er dr.philos. i antikk gresk filosofi fra 1993, og er professor i utdannings- og arbeidslivsforskning ved OsloMet. I perioden fra 1985 til 2008 jobbet han ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i Oslo som både forsker, forskningskoordinator og instituttleder og i mange år som fagforeningsleder og de ansattes styrerepresentant.
Demokrati, dialog og samlæring
Eikeland bruker Aristoteles til å kaste nytt lys over læring, makt, debatt og demokrati. Dette gjør at boken også hjelper oss til å tenke nytt i møtet med mange av dagens presserende utfordringer, som klimakrise, sosial ulikhet, totalitære strømninger og pandemier.
Ofte blir disse behovene møtt med byråkratiske, teknokratiske og regelstyrte top-down-reformer. Vi skal kontrollere oss frem til en bedre verden. Eikeland er mer opptatt av læring nede i systemet, der folk finner frem til nye måter å gjøre ting på gjennom kritisk dialog, samlæring og samarbeid.
Nå finnes det mange meninger om hva det er som konstituerer «den norske modellen», men en av vårt samfunns sterke sider er vel at vi har en relativt egalitær kultur som gir mange en stemme. Eikeland ønsker å bygge videre på denne modellen.
En annen forskerrolle
Dette har forskningspolitisk relevans. Eikeland bryter med ideen om at forskeren representerer en objektiv og interesseløs ekspert som står utenfor samfunnet og forteller samfunnet «sannheten». Det er en form for makt de ikke har rett på, og som også bryter med grunnlaget for den norske samarbeidsmodellen.
Tenking, politikk og makt vokser i stedet ut av samspillet mellom samfunnsaktører, der alle bidrar med sin livserfaring og sin ekspertise – forskerne, politikerne og byråkratene inkludert.
Han skriver:
«Todelte samfunn basert på adskilte kontrollører og kontrollerte, observatører og observerte, forskere og utforskede og i det hele tatt ‘knowers’ og ‘known’ er ikke prinsipielt nødvendige, uansett hvor institusjonelt inngrodde og veletablerte de er.» (S. 410)
Åpen dialog og åpen kommunikasjon står med andre ord sentralt i Eikelands tenkning. Se på hva Putin gjør og gjør det motsatte. Man «lar folk treffes, bli kjent, kommunisere åpent, arbeide og løse oppgaver sammen og dermed gjenreises gjensidig tillit.» (s. 418) Dette er en naturlig prosess, ifølge Aristoteles, men som Eikeland påpeker, «må forholdene tilrettelegges for at potensialer kan dyrkes og fremelskes bevisst».
Politikernes og policy-utviklernes oppgave blir derfor ikke først og fremst å kommandere og kontrollere, men å sikre læringsarenaer der alle får bli med i utviklingen av ny innsikt og nye løsninger.
En prat med Olav Eikeland
Forskningspolitikk tok en prat med Eikeland.
Hva var bakgrunnen for boken?
«Boken har sprunget direkte ut av diskusjoner jeg har hatt som professor 2 ved Aalborg Universitet i Danmark, og gjennom undervisningssamarbeid og derpå følgende tett dialog med Lars Wang og Nina Solberg i forlaget New Deal og med filosof Camilla Angeltun under skrivearbeidet.
Den lange bakgrunnen er først og fremst mitt arbeid som aksjonsforsker og filosof i arbeidslivsforskningen ved AFI og gjennom den såkalte «kommunikative vending» som ifølge mange foregikk i perioden fra 1980 til 2010.
Den enda lengre bakgrunnen ligger i mine egne «usedvanlige læreprosesser» med bred medvirkning og direkte demokrati fra første halvdel av 1970-tallet ved Forsøksgymnaset i Bærum.
Den lengste bakgrunnen ligger i mine studier i antikk middelhavsfilosofi, særlig Aristoteles, og i det denne tenkningen kan bidra med til å forstå relasjonene mellom personlig erfaringslæring, filosofi, empirisk forskning, organisering for læring og samfunnsforståelse.»
Og hva er det prosjektet går ut på?
«Prosjektet har hele tiden dreid seg om å forstå erfaringslæringens styrker og svakheter og dessuten dens for tiden tilsynelatende gjensidig utelukkende relasjon til empirisk forskning.
Historisk er det et kjempeparadoks at erfaringslæring er så dårlig integrert i den (post-)moderne inkludering og akseptering av et mangfold av empiriske metoder i samfunnsforskningen.
Boken forsøker på forskjellig vis – teoretisk, praktisk-metodologisk og empirisk – å utfordre de institusjonaliserte distinksjonene mellom disiplinene.»
Men hvordan kan dette være relevant for Forskningspolitikks lesere?
«For å utvide horisonten og tenke «utenfor boksen» når det gjelder innovasjon og nytenkning, slik det stadig oppfordres til, må disse historisk institusjonaliserte skillene utfordres.
Det gjør boken ved å hente frem og drøfte en rekke historiske distinksjoner som har brakt oss dit vi er i dag, og ved å bringe inn begreper som ‘motoffentlighet’, ‘immanent kritikk’ og ‘organisk intellektuell’. Mange begreper har antikke røtter, ikke minst i Aristoteles’ filosofi.
Samtidig viser boken hvordan mange av disse distinksjonene var medvirkende i den såkalt ‘kommunikative vending’ i den norske arbeidslivsforskningen, både direkte og indirekte.»
Les Eikelands artikkel om På sporet av en syvende forfatning her.
Topp bilde: Forskningspolitikk