Vår forståelse av forskningens rolle i samfunnet er under press. Omfanget, kompleksiteten og endringstakten i utviklingene vi står overfor gir store utfordringer.
Av Kjetil Rommetveit, Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen
Å argumentere for at bærekraft er et problem som angår våre universiteter, burde være å slå inn åpne dører: Ved Universitetet i Bergen er vi i skrivende stund på vei ut av tredje nedstengning av undervisningen som følge av COVID-19-epidemien, og flere læresteder (Norge, Europa, verden) gjør det samme.
Er Covid-19 et bærekraftsproblem? Ja, mener mange: Idet den menneskelige sivilisasjonen fortsetter å ekspandere i sin tilsynelatende uuttømmelige jakt på ressurser og vekst, tvinges dyre- og planterikene inn i stadig trangere kår.
Den tette sammenvevingen av levende vesener, av alle arter og størrelser, innenfor stadig krympende økosystemer, utgjør en kritisk situasjon. Vi har nå vitenskapelige felt som studerer dette, slik som klimavitenskap og økologi, og overordnede begreper som OneHealth og antropocen.[1] Verken feltene eller begrepene lar seg så lett innpasse i gamle dikotomier: natur versus kultur, vitenskap versus politikk, natur- eller samfunnsvitenskap.
Hvordan og i hvilken grad disse prosessene skjer, kan man diskutere, og hva vi skal gjøre med dem likedan; men at noe skjer, og at det er et spørsmål for vitenskapene, for jussen og for politikken, er ikke del av spørsmålet. Hva skjer med klimasystemet, artsmangfoldet, biodiversiteten og kloden? Hva skjer med land- og jordbruksområdene, som underordnes nye styringssystemer og infrastruktur for å legge til rette for fornybare, ikke-fossile energikilder? Og hva har skjedd med miljøbevegelsen, som på den ene siden kjemper for klima og rein energi, mens andre grener av samme(?) bevegelse fortsetter det lokale landskapsvernet og motsetter seg vindmøller og monstermaster? Hva skjer med demokrati, ytringsfrihet og grunnleggende rettigheter idet kampen om ressursene spisser seg til?
Vitenskapenes historiske rolle
Det finnes en populær myte om hvordan vitenskapene oppsto, som fortsatt er virksom i måten vi tenker om dem på, og som fortsatt står sterkt innenfor våre universiteter:
På 1600-tallet fikk vi den vitenskapelige revolusjon, som var nært knyttet til nye matematiske metoder, en eksperimentell tilnærming og natur-filosofi. Man tok farvel med antikkens og middelalderens doktriner og omfavnet de mer rasjonelle forklaringene til personer som Newton, Galileo, Descartes og Boyle. Dette var opphavet til ideen om naturvitenskapene og begreper om naturlover og om naturen som adskilt fra kulturen.
Samtidig vet vi, dersom vi studerer historien, at fullt så enkelt var det ikke: Ideen om lovmessighet kom ikke først fra disse naturfilosofene, men fra jussens idé om naturlover (naturretten), som regler og prinsipper som omfatter (i prinsippet) alle som lever i et samfunn. Og, humanistiske filosofer som Vico hevdet hele tiden at «lovmessighet» primært springer ut av menneskelige institusjoner, nedfelt i språk, kultur og (etter hvert) nasjonale stater.
Utkommet av senrenessansens vitenskapelige og filosofiske diskusjoner var et ultimatum: Gi til naturvitenskapene det som tilhører naturen, og gi til menneskevitenskapene det «mer menneskelige» (altså humaniora) som tilhører kulturen, samfunnet, de politiske og juridiske forklaringsmodellene.
Mens det er utvilsomt at noe viktig skjedde og viktige fremskritt ble oppnådd, var begrepet om et fundamentalt skille mellom natur og kultur, vitenskap og politikk, en sosial og politisk konstruksjon: Den ga ikke en eksakt beskrivelse av vitenskapelige eller samfunnsmessige realiteter, men var likevel høyst virksom som legitimering og kollektiv forestilling. Studenter av vitenskapshistorien[2] vet at den vitenskapelige revolusjonen var like mye et tilsvar til rådende politiske, økologiske og samfunnsmessige problemer som det var et tilsvar til rent vitenskapelige spørsmål. Å hevde dette medfører ikke relativisme i forhold til vitenskapelig sannhet, men er en påpekning av vitenskapenes sosiale rolle og politiske funksjon.
Før den vitenskapelige revolusjonen (som vi i dag kaller den) inntraff, var Europa preget av politiske og religiøse kriger. Ideen om en lovmessig orden var et tilsvar til denne politiske situasjonen, og ikke bare selvforklarende tilsvar til vitenskapelige spørsmål. Etter hvert som moderniteten skred frem, etablerte man sfærer som var unntatt religionens, skolastikkens, de ukvalifiserte meningenes, krigens og «opinionens» uorden. Slik skulle kontroversielle spørsmål løses i minnelighet mellom fornuftige borgere.
På naturens side ble denne ordenen representert av naturvitere: matematikere, fysikere, kjemikere og biologer; på samfunnets side overtok jurister, politikere og (etter hvert) samfunnsvitere som dørvoktere for den sosiale og politiske virkelighet. Slik oppsto, svært kort fortalt, vitenskapenes inndeling i naturvitenskap på en side, og humaniora og (senere) samfunnsvitenskap på den andre.
Igjen: Vi må gjerne diskutere detaljene i dette bildet. Men at noe slikt skjedde, er det relativt liten tvil om. Og (igjen), at denne ordenen nå står for fall, eller kraftig revurdering, synes nokså klart. Den logiske og rasjonelle løsning skulle dermed være å oppløse, eller i det minste kraftig revurdere, innordningen av vitenskapene i henhold til problemenes mer hybride struktur: Klimakvoter forhandles ikke av klimaforskere (selv om de bidrar), men av politikere og byråkrater; bærekraftsmål handler ikke bare om økologiske fakta og systemer, men om politiske målsettinger, indikatorutvikling og statistikk, internasjonale avtaler, juridiske rammeverk og forretningsstrategier; fordelingsspørsmål avgjøres ikke bare av politikere og økonomer, men implementeres mer eller mindre direkte i digitale systemer skapt av ingeniører.
I stor grad er det slike overskridende prosjekter som har vært forsøkt gjennom de siste (20–50) års satsing på tverr- og transdisiplinaritet, og som i økende grad inngår i store forsknings- og innovasjonsprosjekter.
Kunnskapsregimer under press
Forsknings-, utdannings- og innovasjonsagendaer i dag er gjennomsyret av planer for å «bygge på tvers» av institusjonelle «siloer», fagdisipliner og grupper av samfunnsaktører. Dersom man ønsker å delta i den forskningspolitiske debatten, slipper man ikke unna disse måtene å snakke på (jeg bruker dem selv).
Den tverrfaglige diskursen står sterkt i agendaer om grønt skifte, digitalisering og innovasjon, og underbygges av det påtrengende behovet for å komme seg bort fra fossile energikilder. Agendaer med nær tilknytning til det grønne skiftet bærer navn som den fjerde industrielle revolusjonen («Industri 4.0»), smarte byer, tingenes internett, smart strøm og fornybarhet, sirkulær økonomi og intelligente systemer. Disse agendaene tilskriver teknologi og markeder (i forening) sterk definisjonsmakt. Viktige momenter av hva tverrfaglighet er og betyr, og hva det skal være i fremtiden, defineres og utformes av aktører innenfor disse feltene.
Agendaene og forestillingene de bibringer virker inn på synet på andre, mer tradisjonelle kunnskapsfelt og disipliner, og synet på kunnskapens rolle. Nye teknologier og markeder er raske og dynamiske, og oppgaven for de akademiske disiplinene skulle dermed være å tilpasse seg deres krav og behov. Implisitt og eksplisitt kan dette resultere i en diagnose av klassiske akademiske disipliner, som filosofi, lingvistikk, feltbiologi eller antropologi, som lite dynamiske og tilpasningsdyktige, og ute av takt med tidens krav: de «henger etter» og er ikke til stede der det skjer.
(Nesten) motsatt: Sett fra de klassiske fagenes side fremstår prosjekter rettet mot bærekraft og innovasjon ofte som direkte trusler mot fagenes autonomi og egenart. Problemstillingene kommer utenfra og skapes ikke innenfor fagfellesskapet selv. Og, forskningsproblemene er ofte dypt investert i strategiske og teknokratiske målsettinger innrettet mot økt konkurranseevne, som bryter med forestillingen om kunnskap for kunnskapens og nysgjerrighetens del. Én faglig-politisk strategi har derfor vært å insistere på vitenskapenes egenart og selvråderett: å motsette seg forsøk på «integrering» i tverrfaglige team, og innordning av faglige problemer under samfunnsutfordringer og innovasjonsstrategier.
«Den eneste farbare vei er den kritiske»
Om leseren innvender at distinksjonen mellom to ulike forskningspolitiske posisjoner er for enkel, sier jeg meg mer enn gjerne svar skyldig. Vi har i dag flere eksempler på fremvekst av tverrfaglig konstituerte forskningsfelt: nye tilnærminger til historie grunnet i antropocen, digital og økologisk humaniora, klimavitenskap, store teknovitenskapelige satsinger som bioinformatikk, datavitenskap, nye tilnærminger til helse og utvikling (f.eks. OneHealth), og mer.
Denne artikkelen trekker på vitenskaps- og teknologistudier og vitenskapsteori, som er del av en rekke nye forskningsfelt som vokste frem fra 1970-tallet og utover, nær sagt alle med suffikset «-studies». Alle disse feltene kan sies å tråkke opp nye spor som styrer mellom de polariserte posisjonene skissert over.
Og la oss ikke glemme: Klassiske disipliner, som historie, sosiologi, biologi, juss og geografi, forblir selvsagt ikke passive i møte med endring. De tar opp i seg tematikker og metoder fra andre fagfelt, og påvirkes direkte av hendelser som COVID-19-pandemien. Disipliner og fag har aldri har eksistert i isolasjon fra omverdens krav, fordringer og forslag fra andre fagfelt, og sånn er det fortsatt.
Da filosofen Immanuel Kant utformet sin kritiske filosofi (ca. 1780–90) som alternativ til datidens konflikt mellom rasjonalisme og empirisme, var det nettopp ut fra et motiv om å styre klar av to ytterliggående posisjoner, som hver for seg ikke kunne gjøre rede for kunnskapens rolle. Sentralt sto argumentet om at kunnskap i seg selv ikke er et ubetinget gode, men også fordrer refleksjon og en viss grad av bevissthet om egne forutsetninger og antakelser.
Problemet i dag er omfanget, kompleksiteten og endringstakten i utviklingene vi står overfor. Disse gjør det vanskelig å innta en prinsipiell, reflektert posisjon og oppfordrer til refleksaktig respons: Vi må bremse klimaendringer og tap av artsmangfold, samtidig som vi fornyer industri og arbeidsliv, tilpasser oss digitalisering på nær sagt alle felt, og forholder oss til geo-politiske endringer (med stor innvirkning på innovasjon og digitalisering, som i debatten omkring kinesisk 5G-teknologi).
Om noen skulle ønske å trekke seg tilbake til gamle disiplinære grenser og skalke lukene, er det forståelig, om enn ikke spesielt «bærekraftig» (i ordets ulike betydninger). Samtidig synes det klart at den teknologi- og markedsdrevne promoveringen av tverrfaglighet er tilsvarende uholdbar. Løfterike agendaer overser de store utfordringene involvert i tverrfaglige samarbeider[3], som ofte krever tid, arbeid og tålmodighet, prøving og feiling. Mange prosjekter mislykkes, og bare noen forsøk krones med hell og fremgang. Tverrfaglighet kan ikke simpelthen påføres ovenfra-og-ned, men må også utgå fra faglig-autonome prosesser. Og, i forlengelsen av dette: Det vil ta lang tid før nye faglige og tverrfaglige konstellasjoner finner sin plass: ved lærestedene, institusjonene og i offentlige fora.
Vi må etter beste evne forsøke å formidle og bygge broer mellom ulike interesser og posisjoner, inkludert dem som hevder at forskning og utdanning skal adressere samfunnets problemer. Dette må vi klare, samtidig som vi hegner om den akademiske selvstendigheten og evnen til kritisk refleksjon og deltakelse. Jeg er imidlertid ikke sikker på om slike gradvise strategier vil være tilstrekkelige. Det er rimelig å vente at endring i økende grad vil komme også gjennom eksterne sjokk og hendelser, igangsatt av ikke-menneskelige aktører som SARS-Cov2-viruset. La oss ikke skalke lukene for hva viruset og kloden forteller oss, og la oss heller ikke drukne meldingene i støyen fra markeder og teknologi.
Kjetil Rommetveit leder arbeidet med å opprette et nytt tverrfaglig master-studium i Bærekraft og tverrfaglighet på Universitetet i Bergen, med oppstart høsten 2021.
Deler av denne artikkelen er basert på: Rommetveit, K., Strand, R., Fjelland, R., Funtowicz, S. (2013) “What can history teach us about the prospects of a European Research Area?”. European Commission, JRC scientific and policy reports.
[1] Geologisk epoke preget av menneskelig aktivitet.
[2] Noen viktige navn i dokumentasjonen av denne historien er: Stephen Toulmin, Steven Shapin, Simon Schaeffer, Bruno Latour, Bernadette Bensaude-Vincent, Lorraine Daston, Peter Galison og Isabelle Stengers.
[3] Og de ofte betraktelige miljømessige fotavtrykkene fra angivelig ‘reine’ teknologier som elektriske biler, datasentre, nye kraftkabler, med mer.
Hovedfoto: Simon Skafar