Klyngeteori har hatt stor gjennomslagskraft i utformingen av nærings- og innovasjonspolitikk, nasjonalt som internasjonalt. I denne artikkelen beskrives resultater fra et forskningsprosjekt der målet var å forstå hvordan klyngeprosjekter bør innrettes for å bidra til økt innovasjon, og hvordan klyngepolitikken som helhet kan bli mer effektiv som virkemiddel for nyskaping og omstilling i norsk næringsliv. En fant blant annet at det er viktig å utvikle felles forståelse av klyngens identitet og mål blant klyngens medlemmer, og at brede klynger med samarbeid på tvers av bransjer gir mer innovasjon enn klynger som er basert på smal verdikjedetenkning.
STIG-ERIK JAKOBSEN, PROFESSOR, HØGSKOLEN I BERGEN
sjak@hib.no
Utgangspunktet for klyngeteorien er at næringsklynger har egenskaper, blant annet knyttet til kunnskapsdeling og komplementaritet, som antas å bidra til å styrke innovasjonsgraden og konkurranseevnen til bedrifter som inngår i klyngen. Særlig har den amerikanske professoren Michael Porter vært sentral i utformingen og populariseringen av klyngebegrepet. Både i Norge og andre vestlige land har nærings- og innovasjonspolitikken i stor grad vært påvirket av klyngetenkningen.
Norsk klyngepolitikk
Innenfor politikkutformingen er det særlig regionale næringsklynger som har fått stor oppmerksomhet. Regionale næringsklynger er geografiske konsentrasjoner av relaterte bedrifter og institusjoner, offentlige aktører og andre som bidrar med spesialisert kompetanse, utdanning, forskning, tekniske støttefunksjoner m.v. Norsk klyngepolitikk omfatter Arenaprogrammet, som er rettet mot umodne næringsklynger, og Norwegian Centres of Expertise (NCE)-programmet, som skal stimulere til vekst i modne klynger. Nylig er den norske klyngesatsingen blitt supplert med et tredje nivå, Global Centres of Expertise, som er et program rettet inn mot de klyngene som er mest dynamiske og attraktive, og som kan ta en posisjon som «globale kunnskapsnav». Samlet utgjør disse tre programmene satsningen Norwegian Innovation Clusters.
Midtveisevalueringen av NCE-programmet påpekte at klyngeprosjektene i større grad kan bidra til innovasjon enn de gjør. Vårt prosjekt hadde som mål både å forstå hvordan klyngeprosjekter kan innrettes for å bidra til mer innovasjon, og hvordan klyngepolitikken som helhet kan videreutvikles som virkemiddel for nyskaping og omstilling i norsk næringsliv.
Klyngeidentitet viktig
Det er viktig å skille mellom en klynge som materielt fenomen (samlokalisering av bedrifter og institusjoner innenfor relaterte bransjer) og som klyngeprosjekt (et tidsavgrenset tiltak som iverksettes for å styrke utviklingen i umodne eller modne klynger). Den enkelte klynges utvikling kan være organisk drevet, det vil si at utviklingen skjer naturlig og uten et eget klyngeprosjekt, men den kan også i større eller mindre grad være drevet fram av et formalisert og gjerne offentlig finansiert klyngeprosjekt. Vi så i vår studie på begge typer.
I analyser av umodne næringsklynger har en i betydelig grad vektlagt behovet for å utvikle relasjoner og samarbeid mellom aktørene som potensielt inngår i klyngen. Det har vært mindre fokus på betydningen av å utvikle felles ideer eller felles forståelse av hva som kjennetegner klyngen (altså hva klyngen er). Vi har i vår analyse gjennomført dybdestudier av tre utvalgte prosjekter i ARENA-programmet for å avdekke aktørenes forståelse av sin klynges identitet og for å forstå hvordan felles forståelse kan virke inn på aktørenes samhandling og innovasjonspraksis.
I alle de tre casene fant vi at klyngeprosjektlederen bidro til en begynnende, felles klyngeforståelse blant medlemmene. Klyngeprosjektlederen spiller en svært viktig rolle for å kommunisere ideen om hva klyngen er, og for å skape oppslutning blant klyngemedlemmene om den felles ideen. I ett case fant vi stor konsensus blant medlemmene om ideen om hva klyngen er. I et annet case var det betydelig mer diskusjon om hva klyngen skal være og hvordan den kan styrke medlemmene. I et tredje case ble klyngeideen som ble kommunisert fra sentrale klyngeaktører, oppfattet som kontroversiell og lite hensiktsmessig av flere av klyngemedlemmene. Våre analyser viser at det å utvikle en felles klyngeforståelse bidrar til å styrke samhandlingen mellom klyngebedriftene. Dette er særlig viktig for at prosjekter i umodne klynger skal lykkes. Klyngepolitikken bør ha stor oppmerksomhet på denne dimensjonen. Uten en samlet forståelse blant aktørene i en klynge om hva man ønsker, vil det være svært vanskelig å oppnå konkrete resultater. For å lykkes med å etablere en felles klyngeforståelse må ideen være gjenkjennbar for aktørene i gruppen og såpass konkret at den kan danne grunnlaget for utvikling av en godt forankret strategi for klyngens utvikling.
«Strekking» av klyngebegrepet
I våre analyser av modne næringsklynger, det vil si prosjekter i NCE-programmet, så vi særlig på hvordan selve klyngebegrepet operasjonaliseres og forstås blant prosjektene i programmet. Innenfor forskningen har mye av diskusjonen dreid seg om hva som skal være klyngens geografiske utstrekning (scale) og hvor bredt (næringsmessig) klyngen skal defineres (scope). Våre dybdestudier av tre ulike NCE-prosjekter viser at det i praksis finner sted en «strekking» eller utvidelse av klyngebegrepet langs begge disse dimensjonene. I ett NCE-prosjekt så vi dette langs skala-dimensjonen, ved at et opprinnelig regionalt prosjekt utviklet et mer nasjonalt fokus. De etablerte en såkalt «hubbing»-strategi, hvor den opprinnelige klyngen blir et geografisk nav/hub som får tilkoplet flere noder eller satellitter i andre norske regioner. Utfordringen for dette prosjektet er blant annet å sikre god kunnskapsflyt og samhandling mellomaktører på ulike geografiske steder.
En annen klynge rendyrket en spesialisert og bransjefokusert tilnærming, med hovedfokus på å knytte det norske miljøet opp mot internasjonale kunnskapsmiljøer. Prosjektets regionale forankring blir dermed relativt utydelig, og tradisjonell verdikjedetenkning preger i stor grad strategiutviklingen. I et tredje NCE-prosjekt fant vi at klyngebegrepet ble «strukket» langs «scope» eller bredde-dimensjonen: denne klyngen hadde en sterk regional forankring, og vekten ble lagt på hvordan koblinger mellom bedrifter innenfor relaterte bransjer kan bidra til innovasjon. Vi kan kalle dette en «blending»-strategi, hvor man «løser opp» på det sterke bransjefokuset som har vært framtredende i deler av klyngepolitikken og i større grad stimulerer til samhandling på tvers av bransjer og kunnskapssystemer. Det er en konstruksjon som i stor grad stimulerer til innovasjon.
Mest innovasjon i klynger med samarbeid på tvers av bransjer
De NCE-prosjektene vi studerte har i stor grad utnyttet sine muligheter til å «forme» eget klyngeprosjekt. Høy autonomi for klyngen kan imidlertid føre til en «industridrevet» klyngepolitikk som fremmer «mer av det samme», det vil si at eksisterende praksis, markedsfokus og samhandlingsrelasjoner videreføres eller bare marginalt endres (path extension). Det er et kjennetegn ved mye klyngepolitikk, både i Norge og internasjonalt, at den er rettet mot regionalt avgrensede og relativt spesialiserte næringsmiljøer. Tanken har vært at geografisk samlokalisering av relativt like bedrifter bidrar til positive «spillovers» og læringseffekter.
Men faren for teknologisk og kunnskapsmessig innlåsing («lock-in») kan være betydelig i slike klynger. Aktører i spesialiserte miljøer kan bli for like og i for stor grad imitere hverandre, og innovasjonsevnen senkes. Nasjonal innovasjons- og klyngepolitikk bør også ha mekanismer som sikrer fornyelse av bransjer, klynger og regioner (path renewal /path creation). Man kan eksempelvis oppmuntre til «bredere» klyngeprosjekter, hvor klynger defineres som teknologi- eller kunnskapsplattformer, snarere enn på grunnlag av smal verdikjedetenkning. Koblingen mot FoU-institusjoner vil da kunne bli tydeligere, og potensialet for å skape integrerte tilnærminger øker om FoU-baserte løsninger og markedsbehov kan forenes i nye modeller.
Bredere klyngeprosjekt bør også involvere flere relaterte bransjer innenfor samme teknologi- eller kunnskapsområde, noe som også skaper et godt utgangspunkt for innovasjon gjennom bransjeoverskridende satsinger. Bransjer og klynger som ligger nær hverandre kunnskapsmessig, vil kunne lære av hverandre, og innovasjoner kan oppstå i møtet mellom relaterte kunnskapstyper og perspektiver.
Dette støttes av en statistisk analyse vi gjennomførte basert på 2010-data fra den norske innovasjonsundersøkelsen (CIS). Den viste at bedrifter som er lokalisert i en region preget av relatert variasjon (regioner med betydelig innslag av bransjer som er kunnskapsmessig relatert til hverandre), er mer innovative enn bedrifter i regioner preget av urelatert variasjon (regioner der sysselsettingen er fordelt på mange ulike bransjer) og bedrifter i regioner preget av næringsspesialisering (regioner der et lite antall spesialiserte klynger dominerer sysselsettingen). Lokalisering i spesialiserte regioner fremmer produktivitet, men har ingen entydig positiv effekt på innovasjon. Vi fant også at innovasjonspotensialet øker ytterligere dersom bedriftene har internasjonalt FoU-samarbeid. Å være lokalisert i en region med relatert variasjon og samtidig ha et internasjonalt fokus er derfor særdeles gunstig for å fremme bedriftsdrevet innovasjon.
Når man skal være innovativ og utvikle nye produkter, kan det altså være problematisk både om bedrifter i en klynge eller region ligner for mye og om de likner for lite på hverandre. Vår hovedkonklusjon er at det er relatert næringsmessig variasjon som i størst grad fremmer innovasjon.
Mer omstillingsorientert klyngepolitikk
Norsk klyngepolitikk bør ta konsekvensene av denne innsikten. Klyngene bør defineres bredt, slik at man i de enkelte klyngeprosjektene får inn flere relaterte bransjer. Alternativet er å legge til rette for samhandling på tvers av bransjer/ klynger i en region. Med en slik dreining kan klyngeprogrammer brukes som verktøy for omstilling av Norges oljeavhengige næringsliv. Nye regionale utviklingsstier kan oppstå om en legger til rette for at teknologi fra olje- og gassektoren tas i bruk innenfor nye sektorer/markeder. Klyngeprogrammer basert på spesialisering og tradisjonell markedsinnretting vil i mindre grad fremme slik omstilling og fornyelse.
Ellers er det viktig at klyngepolitikken ivaretar «det regionale blikket» og sikrer en koordinering og samhandling mellom sterke og relaterte bransjer i regionen hvor klyngen er forankret. Klyngeprosjektene må dessuten ivareta «det lange perspektivet». De skal ikke primært støtte utvikling i enkeltbedrifter, men rettes inn mot utvikling av felles klyngeidentitet, sikre utvikling av en innovasjonsinfrastruktur, styrke kompetansebasen i klyngen og bidra til en systematisering av teknologi og markedstrender. Klyngeprosjektene bør fasilitere koblinger på tvers av bransjer, systemer og institusjoner og gjennomføre aktiviteter som ikke umiddelbart prioriteres i den enkelte bedrift.
Artikkelen bygger på resultater fra prosjektet «How can policy makers create industrial clusters», som ble gjennomført i årene 2013-2014 med støtte fra Forskningsrådets FORFI-program.