Kunnskapsøkonomien står like sentralt i EUs overordnede politiske strategi i dag som for femten år siden, da Lisboastrategien ble lansert. Denne boka handler om hvordan utdannings- og forskningspolitikken gradvis er blitt institusjonalisert og om hvordan vertikale og horisontale spenninger mellom styringsnivåer, sektorer og institusjoner former dynamikken innenfor og mellom de to kunnskapssektorene i Europa.
LISA SCORDATO, FORSKER, NIFU
lisa.scordato@nifu.no
Den europeiske kunnskapsøkonomien eller «the European Knowledge Economy» er et sentralt begrep i denne boka. Det bygger på en politisk visjon om å utvikle Europa til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden. Prosjektet som handler om å skape ett felles europeisk forskningsområde (ERA), ble lansert offisielt i 2000 av daværende EU-kommisjonær for forskning, Busquin. Bakgrunnen for etableringen av ERA var at gapet mellom Europa og verdensledende økonomier som USA og Japan var for stort. Europas fremtidige vekst og arbeidsplasser var under sterkt press. I dag, femten år senere, er retorikken den samme: Europa må agere raskt for å minske avstanden til dagens hurtigvoksende økonomier, Kina, India og Brasil. Dette retoriske grepet la, som en av bokforfatterne skriver, grunnlaget for sterk politisk støtte til ERA-prosjektet, oppbakket av spesifikke målsettinger, en plan for å nå de oppsatte målene og ikke minst en tidsfrist.
I kjølvannet av den økonomiske krisen står tanken om økt konkurranseevne og vekst i Europa fortsatt sterkt, og på samme måte er forskning og utdanning sentrale virkemidler i EUs overordnede strategi. Effektene av finanskrisen på kunnskapsområdet er fortsatt lite studerte, men boken peker blant annet på at krisen har blitt brukt som begrunnelse for å koble EU-finansiert forskning tettere opp mot aktiviteter som skal fremme innovasjon: ideer skal bringes raskere ut på markedet.
Kapitlene i boken bygger på åtte casestudier som hver for seg peker på forskjellige spenninger knyttet til det å integrere forsknings- og innovasjonspolitikk, både vertikale spenninger mellom forskjellige styringsnivåer og horisontale spenninger mellom sektorer og institusjoner. En av forfatternes sentrale observasjoner er at både vertikale og horisontale spenninger sameksisterer parallelt i begge kunnskapssektorer og virker inn på beslutningsprosedyrer, politiske prosesser og praktisk gjennomføring av initiativer og programmer. Boken peker på hvordan samarbeid innenfor europeisk forsknings- og høyere utdanningspolitikk har vokst fram gradvis som et resultat av delvis konvergerende, delvis motstridende logikker på ulike politiske og institusjonelle nivåer.
Chou fremhever i sitt kapittel ERA som eksempel på en av de mest avanserte formene for overnasjonalt samarbeid i Europa. Det som har muliggjort ERAs framvekst og framgang, er ifølge forfatteren at selve begrepet et felles forskningsområde i seg selv er svært mangetydig og vagt, slik at det har kunnet tilfredsstille forskjellige og til dels motstridende interesser.
I boken drøftes flere eksempler på hvordan overstatlige institusjoner har blitt bygget opp i takt med den stadig sterkere europeiske integrasjonen. Gornitzka og Metz peker på etableringen av Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi (EIT) som et eksempel på en EU-institusjon som ble opprettet til tross for sterk motstand fra medlemslandene og fra flere andre interessenter. Også EU-kommisjonens egne generaldirektorater med ansvar for forskning, utdanning og næringspolitikk stilte seg meget skeptiske til forslaget som de mente konkurrerte med eksisterende initiativer. EU-kommisjonens daværende president Barrosos høye ambisjoner om å etablere en europeisk motsvarighet til USAs MIT ble etter hvert sterkt neddempet. EIT er i dag resultatet av et kompromiss mellom flere aktørers preferanser, men også et symbol på EUs evne til innovative institusjonsdannelser.
Boken belyser flere andre prosesser og initiativer, som etableringen av Det europeiske forskningsrådet (ERC), Bolognaprosessen og Human Resources Strategy for Researchers (HRS4R) som har blitt drevet fram i spenningene mellom nasjonale og overstatlige styringsnivåer.
Denne boka gir et godt innblikk i sentrale prosesser i europeisk integrasjon på forsknings- og utdanningsfeltet. De empiriske studiene belyser nøye kritiske momenter i etableringen av initiativer som i dag utgjør grunnpilarer også i norsk utdannings- og forskningspolitikk. Boken er et viktig bidrag til den teoretiske diskusjonen om institusjoners framkomst og oppbygning i europeisk integrasjonskontekst. Dessuten gir den en detaljrik og overbevisende forklaring på hvorfor forslag om å etablere felles europeiske løsninger i noen tilfeller vinner bred aksept, mens de i andre tilfeller møtes med skepsis og tidvis åpen konfrontasjon.
MENG-HSUAN CHOU & ÅSE GORNITZKA (ED.): BUILDING THE KNOWLEDGE ECONOMY IN EUROPE. NEW CONSTELLATIONS IN EUROPEAN RESEARCH AND HIGHER EDUCATION GOVERNANCE. EDWARD ELGAR 2014. ISBN 978 1 78254 528 6. 249 SIDER.
