Vinden dreier er historien om værvarsling, om meteorologi som vitenskap og yrke og ikke minst om forskningens samfunnsverdi. Den begynner på 1760- tallet og går fram til dagen i dag. Langt på vei handler den om Meteorologisk institutt, sentralinstitusjonen som ga meteorologi og værvarslingen et samlet feste for 150 år siden. Det er fengslende lesning om et betydelig forskningsfelt som ble realisert like mye utenfor som innenfor universitetets vegger.
VERA SCHWACH, FORSKER, NIFU
vera.schwach@nifu.no
Vinden dreier handler om spektakulære bragder og store vitenskapsmenn som Vilhelm Bjerknes, og hvordan han, sammen med sine assistenter ved Vervarslinga på Vestlandet, la grunnlaget for moderne meteorologi og den numeriske værvarslingen. Fascinerende er det å lære at de frontene som vi ser inntegnet på dagens værkart, stammer fra «Bergensskolen» rundt 1920. Likevel, bokens største styrke ligger i forfatternes evne til å få frem hvordan empiriske observasjoner ble kombinert med teoretiske beregninger til vitenskap og værmeldinger.
Forfatterne viser fortjenestefullt betydningen av fysisk og teknisk infrastruktur for meteorologi og værvarsling. Alle bragder krevde en veldig datainnsamling, og den tar tid og krefter. Sist på 1950-tallet kom det datamaskiner, det var en teknisk revolusjon som ga helt andre muligheter til å behandle store mengder data. Utbyggingen av telegrafnettet, senere radio- og fjernsynsnettet, var en forutsetning for effektiv varsling av været, spesielt uvær og stormer.
Vinden dreier viser det mangesidige forholdet mellom forskning og oppgaver på andre samfunnsområder. Nilsen og Vollset får tydelig fram hvordan kunnskapsdannelsen og værvarslingen var drevet fram av konkrete samfunnsbehov, gjerne knyttet til sjøen med skipsfart og fiskeriene, og dessuten til landbruket. Etter 1945 spilte luftfart, herunder sivil luftfart, en stor rolle. Det slår en at sivile behov dominerte over militære; i det skiller Norge seg fra land som Danmark og USA. Undersøkelsene av himmel og hav skapte, liksom undersøkelser av berggrunnen og fisken, et grunnlag for flere naturvitenskaper, der Norge siden gjorde seg bemerket. Organisatorisk hadde de praktisk-vitenskapelige undersøkelsene ulike festepunkter, ofte utenfor universitetet. Meteorologisk institutt ble etablert i 1866 og var fram til 1909 underlagt Universitetet i Oslo. Etter det har instituttet med sine værvarslingssentraler, blant annet i Tromsø og Bergen, vært en frittstående institusjon direkte under Kunnskapsdepartementet.
Værskifter
Forfatterne viser at det faglige fundamentet forvitret etter 1945. Da ble de daglige værvarslene og tegning av værkart viktigere enn det å danne ny kunnskap. Vollset viser hvordan forskning ble nedprioritert til nærmest en privatsak ved Meteorologisk institutt. Faget stod i fare for å bli akterutseilt. Meteorologene var mer statens tjenestemenn enn forskere.
Skiftet kom rundt 1970. Den politiske bekymringen over miljøødeleggelser dannet et bakteppe for faglig fornyelse og forskningsgiv. En konkret drivkraft var det internasjonale arbeidet for å begrense luftforurensning. Norsk institutt for luftforskning (NILU) var et nasjonalt svar på dette kunnskapsbehovet, et annet var oppbyggingen av forskningskapasiteten ved Meteorologisk institutt.
På miljø- og klimafeltet bidro meteorologi med et kunnskapsgrunnlag og til å definere politikkfeltet. Fra 1980 går Meteorologisk institutt inn i nye virkeområder. Erkjennelsen av kraftige omskifter i været har gitt oss begrepet ekstremvær, og instituttet inngår i et nytt forvaltningsregime for samfunnssikkerhet og beredskap. Faglig blir blant annet atmosfærekjemi, klimaforskning og økosystemtenkning innsatsområder. Klimafeltet og systemet med forskningsprogram i forskningsrådet har bidratt til et tettere samarbeid med institusjoner innen- og utenlands.
Værvarsling var lenge et offentlig gode. På 1980-tallet kom oljeindustrien med penger og betalingsvilje. I disse årene vokste oppdragsforskningen fram, det ble skapt et marked for værtjenester. Firmaet Storm Geo er et eksempel på hvordan vær i dag også er blitt en vare på et marked.
Vær og forskningspolitikk
Med Vinden dreier plasserer forfatterne meteorologi inn i den allmenne norgeshistorien. De konkretiserer kunnskapssamfunnets fremvekst, altså en historisk situasjon der ikke alene arbeid, kapital og (natur)ressurser danner grunnlag for vekst og velstand, men også vitenskapelig kunnskap. Nilsen og Vollsets kritiske historiske analyser bidrar med realisme i det forskningspolitiske ordskiftet. Boken løfter fram de mange koblingspunktene og gjensidigheten mellom meteorologi og samfunnet som omga denne vitenskapen. Slik er Vinden dreier et vektig motinnlegg til idealforestillingen om at vitenskapen vokser fram som en lineær prosess med utspring i uavhengig grunnforskning ved universitetene, forut for etterspørsel og uten tanke på anvendelse.
YNGVE NILSEN OG MAGNUS VOLLSET: VINDEN DREIER. METEOROLOGIENS HISTORIE I NORGE. OSLO (SPARTACUS FORLAG AS), 2016, 509 SIDER.
