Ny studie viser at det å ha fast stilling ved universiteter og høgskoler har noe å si for trivselen.
Fulvio Castellacci, direktør, TIK-senteret, Universitetet i Oslo, fulvio.castellacci @tik.uio.no
Clara Viñas-Bardolet. forsker, TIK-senteret, Universitetet i Oslo, c.v.bardolet@tik.uio.no
I mange europeiske land har arbeidsmarkedsreformer – med økt deregulering og mer fleksible ansettelsesordninger – ført til økt bruk av midlertidige kontrakter. Det akademiske arbeidsmarkedet har også blitt påvirket av denne trenden, og midlertidige ansettelser blir nå i økende grad brukt ved universiteter og høgskoler i mange land, inklusive Nederland, Tyskland, Storbritannia og de nordiske landene.
Dette er et forhold som har stor betydning for mange akademiske forskere i Europa, og det er noe som bekymrer dem. For unge akademikere blir det vanskeligere og vanskeligere å finne fast jobb i akademia i eget land. De må derfor vurdere å migrere til et annet land eller forlate akademia og finne en jobb i en annen sektor. Svakere stillingsvern og dårligere karriereutsikter kan ha viktige negative følger for forskerens arbeidstrivsel og livskvalitet.
På tross av temaets relevans finnes det lite akademisk forskning på effektene av midlertidige stillinger og jobbtilfredshet i akademisk sektor. Det finnes noen få fagartikler som ser på dette, herunder studier av det som skjer i Nederland og Spania (se web-versjon for referanser). Vi mangler imidlertid omfattende internasjonale landsammenligninger som ser på den betydningen fast ansettelse kan ha for arbeidstilfredsheten.
Er faste ansettelser viktig for forskernes livskvalitet?
For å svare på dette spørsmålet gjennomførte vi en empirisk undersøkelse basert på data fra den såkalte MORE2-undersøkelsen, en storskala empirisk spørreundersøkelse fra 2012 som dekker forskere i alle de europeiske landene. Datasettet gir oss informasjon om 10 000 europeiske forskere, noe som gjør det mulig å gjennomføre analyser på tvers av landegrenser.
Vår undersøkelse består av to deler som henger sammen:
I den første delen utvikler og tester vi hypotesen om at faste kontrakter gir økt jobbtilfredshet. Vi har kontrollert for et antall mulige forstyrrende variabler og også tatt hensyn til – gjennom bruk av en totrinns økonometrisk metode – mulige eksterne faktorer som kan påvirke resultatet. Likevel finner vi en signifikant positiv sammenheng mellom det å ha en permanent stilling på den ene siden og arbeidstilfredshet på den andre.
Vår tolkning av resultatet er basert på tre gjensidig beslektede argumenter:
For det første reduserer fast ansettelse usikkerhet når det gjelder fremtiden. Den gjør det mulig for forskerne å planlegge karriere og arbeidsoppgaver på en bedre måte.
For det andre er fast ansatte akademikere i mindre grad utsatt for sosiale sammenligningseffekter, ettersom deres arbeidssikkerhet og fremtidige karriereutsikter ikke blir direkte påvirket av deres kollegers ytelse.
Til sist kan det å være fast ansatt også ha positive følger for deres personlige liv, for eksempel ved at det er lettere å planlegge familieliv og sosialt engasjement om man kan bli værende på ett sted og uten at man må vurdere flytting til en annen by eller et annet land.
Akademiske karrieretrinn og jobbtilfredshet
Vi har også sett på om dette forholdet varierer gjennom livssyklusen til den enkelte – for eksempel når det gjelder forskjellige steg i karrieren. Våre funn tyder på at jobbtilfredsheten blant akademikere i vår kohort går nedover i de tidlige fasene av karrieren, med det laveste nivået når de er blitt middelaldrende (rundt 43 år gamle i snitt). Etter dette går jobbtilfredsheten jevnt oppover i den siste fasen av deres karriere.
Det å ha fast stilling påvirker denne Uformede sammenhengen mellom alder og jobbtilfredshet ved at det fører til en viss utflating av kurven. Det betyr at både fast ansatte og midlertidig ansatte opplever en slik nedgang i jobbtilfredsheten i den tidlige fasen av deres karrierer og frem til de blir middelaldrende, men at denne nedgangen er mye brattere for dem uten fast stilling.
Med andre ord: Jobbsikkerhet er relativt sett en viktigere faktor for arbeidstrivselen for akademikere i de tidlige førtiårene enn for dem som er yngre eller eldre. Det kan være to grunner til dette mønsteret.
For det første gjør faste kontrakter at forskerne blir mindre sårbare overfor resultatorientert press og sammenligninger med kolleger og andre akademikere, noe som er spesielt viktig midt i karrieren (og mindre viktig senere i det akademiske livet).
For det andre kan jobbsikkerhet også – som nevnt – ha noen positive følger for forskernes privatliv og familieliv, da de blant annet ikke behøver å tenke på muligheten for å måtte finne arbeid et annet sted. Dette er spesielt viktig for de middelaldrende, ettersom dette er en fase i livet der folk gjerne tar viktige beslutninger når det gjelder familie.
Gjelder disse mønstrene for de nordiske landene?
Dette mønsteret gjenfinnes også for de øvrige nordiske landene. Vi så også på forskjeller mellom de europeiske landene og gjentok vår økonometriske analyse for forskjellige landgrupper (Norden, kontinentale EU, anglo-saksiske land, sørlige EU, østlige EU). Vi kan trygt bekrefte den store betydningen jobbsikkerhet har på de ansattes livskvalitet i Norden og Kontinental-Europa. Utslagene er ikke like store for de andre landgruppene. Hva kan årsaken være til det?
De nordiske landene og landene i de nordlige delene av det kontinentale Europa vil normalt ha bedre arbeidsbetingelser for akademikere enn andre land i Europa (for eksempel når det gjelder lønn, tilgjengelige ressurser og infrastruktur, fleksibel arbeidstid og arbeidsorganisering). Slike gode arbeidsforhold gjør universitets- og høgskolesektoren mer attraktiv for mange unge – det vil si de som gjerne foretrekker en akademisk karriere og det å ta en doktorgrad fremfor å jobbe i privat sektor.
Likevel: I løpet av de senere årene har det vært en økende mismatch i disse landene mellom antallet unge og middelaldrende forskere som har ambisjoner om å ta en akademisk karriere på den ene siden og antallet tilgjengelige stillinger på den andre. I den samme perioden har institusjoner for høyere utdanning i disse landene i økende grad gjort bruk av midlertidige ansettelser.
Kort sagt: Vi vil hevde at denne spesielle kombinasjonen av høy jobbtilfredshet, gode arbeidsbetingelser, men relativt svak jobbsikkerhet, kan være med på å forklare hvorfor forskere i Kontinental-Europa og de nordiske økonomiene ser på midlertidige ansettelser som noe som er med på å svekke deres jobbtilfredshet.
Følger for policy
Disse resultatene burde ha følger for administrasjon og policy-utvikling på området. Policy-utviklere og universitets- og høgskoleledere bør vurdere de fordelene og ulempene som følger av økt bruk av midlertidige stillinger.
På den ene siden kan denne bruken føre til etableringen av nye arbeidsplasser i akademia. Den kan også bidra til konkurranse og seleksjonsmekanismer som fører til økt vitenskapelig produktivitet og forskningskvalitet på kort sikt.
På den annen side kan trenden mot deregulering av arbeidsmarkeder og økt bruk av midlertidige arbeidskontrakter i akademia bidra til dårligere jobbtilfredshet blant dem med midlertidige ansettelser. Dette kan føre til at universitets- og høgskolesektoren blir en mindre attraktiv arbeidsplass for unge, talentfulle personer.
Denne artikkelen er basert på et nytt working paper: Castellacci, F. and Viñas-Bardolet, C. (2018): «Permanent contracts and job satisfaction in academia: Evidence from European countries» (TIK Working Papers in Innovation). Dette er en del av prosjektet Investigating the Impacts of the Innovation Union (I3U), støttet av EU-kommisjonen og Horisont 2020. Webversjonen av denne artikkelen inneholder referanser: fpol.no/permanentlykke.
Hovedbilde: Akademikere opplever gjerne en nedgang i jobbtilfredshet i den tidlige fasen av karrieren og fram til de når midten av livet. Foto: Rawpixel.
Referanser
Bennion, A., & Locke, W. (2010). The Early Career Paths and Employment Conditions of the Academic Profession in 17 Countries. European Review, 18(S1), S7–S33.
Castellacci, F. and Viñas-Bardolet (2018): “Permanent contracts and job satisfaction in academia: Evidence from European countries”, TIK Working Papers in Innovation Studies, in press.
Cavalli, A., & Moscati, R. (2010). Academic Systems and Professional Conditions in Five European Countries. European Review, 18(S1), S35–S53.
Escardíbul, J.-O., & Afcha, S. (2017). Determinants of the job satisfaction of PhD holders: an analysis by gender, employment sector, and type of satisfaction in Spain. Higher Education, 74(5), 855–875.
Frølich, N., Wendt, K., Reymert, I., Tellmann, S. M., Elken, M., Kyvik, S., … Larsen, E. H. (2018). Academic career structures in Europe: Perspectives from Norway, Denmark, Sweden, Finland, the Netherlands, Austria and the UK. Nordic Institute for Studies in Innovation, Research and Education NIFU.
Locke, W., & Bennion, A. (2013). Satisfaction in Stages: The Academic Profession in the United Kingdom and the British Commonwealth. In P. J. Bentley, H. Coates, I. R. Dobson, L. Goedegebuure, & V. L. Meek (Eds.), Job Satisfaction around the Academic World(pp. 223–238). Dordrecht: Springer Netherlands.
van der Weijden, I., Teelken, C., de Boer, M., & Drost, M. (2016). Career satisfaction of postdoctoral researchers in relation to their expectations for the future. Higher Education, 72(1), 25–40.
Waaijer, C. J. F., Belder, R., Sonneveld, H., van Bochove, C. A., & van der Weijden, I. C. M. (2017). Temporary contracts: effect on job satisfaction and personal lives of recent PhD graduates. Higher Education, 74(2), 321–339.