Erik Eriksen foreslår et radikalt annerledes forskningsråd, med mindre søknadsbehandling og mer profesjonell oppfølging av forskningssystemet.
Erik Eriksen
Forskningsrådet forvalter hvert år en tredel av de offentlige forskningsbevilgningene. Noe går bort i administrasjon, så det reelle tallet som gikk til forskning i 2015, var 6,5 mrd. kroner. Det utgjorde bare 20 prosent av de offentlige midlene til forskning og bare 10 prosent av bevilgningene fra det offentlige og næringslivet til sammen.
Til å fordele pengene har Forskningsrådet 450 fast ansatte. I tillegg er det etablert et hovedstyre, fire divisjonsstyrer og ca. 60 programstyrer som består av over 600 representanter fra forskning, næringsliv og direktorater. Forskningsrådet har i tillegg knyttet til seg nærmere 2 000 eksperter for å vurdere søknadene Forskningsrådet mottar.
Totalt mottar Forskningsrådet over 5 000 søknader hvert år. Hvor mye tid hver forsker bruker på å lage en søknad, vet ingen. Noen undersøkelser er gjort og kan indikere fire uker. Hvis det er riktig, går det med 450 forskerårsverk hvert år til å lage søknader. Det finnes selvsagt ikke penger til å innvilge alle disse. Mer enn 70 prosent får avslag.
Opp mot 4 000 søknader får altså ikke penger. Alle søknader blir imidlertid lest og vurdert av de 2 000 ekspertene og deretter vurdert av de 60 programstyrene. Hvor mye tid som går med til dette, vet ingen.
Som man kan ane, er det ikke vanskelig å sysselsette de 450 fast ansatte, de 600 i styrene og komiteene og de 2 000 ekspertene, til tross for at man bare innvilger noe over 1 000 søknader hvert år og forvalter 20 prosent av offentlige forskningsmidler.
Hva ville WesenSteen kalt dette, og hvordan kan vi se oss tjent med et slikt system?
Forskningsrådet versus DARPA
Det faglige ansvaret for dette ligger i Kunnskapsdepartementet som har etablert denne organisasjonsmodellen. Politikerne har et betydelig medansvar. De har abdisert fra forskningen og redusert enhver diskusjon om forskning til et spørsmål om hvilket parti som vil bevilge mest, hvem som kan gi mest stimulanser til gründere, samt reise rundt og bejuble bedrifter som utnytter SkatteFUNN.
For å sette det i perspektiv kan man sammenlikne Forskningsrådet med det amerikanske Defence Advanced Research Projects Agency (DARPA). I motsetning til Forskningsrådets 450 ansatte, 2 000 eksperter og over 600 medlemmer i hovedstyret, divisjonsstyrer og programkomiteer, har DARPA 220 ansatte. Mens Forskningsrådet har et budsjett på drøyt 9 mrd. kroner, har DARPA et budsjett på over 23 mrd. kroner.
DARPA stod bak verdens første globale satellittnavigasjonssystem i 1960, den første PC-mus i 1964, og den første selvgående robot i 1966. DARPA utviklet ARPANET i 1969. Det førte til utviklingen av den første ruter. Sammen med The Transmission Control Protocol and The Internet Protocol (TCP/IP) som DARPA utviklet i 1973, ble ARPANET fundamentet for dagens internett. DARPA utviklet også den første GPS-mottaker i miniatyrformat. DARPA står også bak en lang rekke sivile og militære teknologiske gjennombrudd, så som stemmegjenkjenning og digitale oversettelsessystemer (Google translate), men har også finansiert store grunnforskningsprogrammer, blant annet for utvikling av semikonduktorer. Det vil være vanskelig å hevde at ikke DARPA klarer å imøtekomme kravet om relevans og kvalitet i forskningen, med langt mindre ressursbruk enn Forskningsrådet.
Hvilken vei bør vi gå?
Vi kan begynne med å lytte til to meritterte forskere, Edvard I. Moser og Nils Chr. Stenseth, som 25. mai 2017 hadde en artikkel i Aftenposten som de kalte: «Tiden er inne for langsiktighet i forskningen».
De skrev at «ambisjoner, langsiktighet og forutsigbarhet er helt avgjørende for fremgang innen all forskning». De hevdet at «forskningsmiljøer som skal lykkes må ledes. De ledere som evner å skape en kultur for høye ambisjoner og toppforskning er de som lykkes best – og som vi må ta vare på». De minnet om det tyske Max Planck Gesellschaft: «De få som blir forskningsledere innen denne organisasjonen får frie tøyler (og god finansiering) på livstid. Igjen er tankegangen at langsiktighet åpner for de virkelig ambisiøse prosjektene.»
De mente at i stedet for å satse på enkeltprosjekter over 3–4 år, må institusjonene motta langsiktig støtte, og så må «de sentrene som fortsatt får eksistere, utsettes for evalueringer hvert 5. år: om de ikke leverer må den finansielle støtten termineres».
Prosjekt- eller basisbevilgninger?
Modellen eksisterer allerede i Forskningsrådet i form av relativt stabile basisbevilgninger til institutter. I 2015 ble 1,22 mrd. kroner (15 prosent av Forskningsrådets totale kostnader) fordelt til 49 institutter.1
Forskningsrådet uttalte seg svært positivt om basisbevilgninger i sitt budsjettforslag for 2019, men foreslo ikke å omfordele midler fra kortsiktig prosjektfinansiering til langsiktig basisfinansiering.
Forskningsrådet bruker nærmere 40 timer på hver million kroner rådet deler ut til ulike programmer og prosjekter. Det bruker 1 time på hver million det deler ut i basisbevilgninger.2 Selv om tallene ikke er direkte sammenliknbare, er det et betydelig innsparingspotensial både når det gjelder administrasjonskostnader og når det gjelder antall timeverk benyttet, dersom basisbevilgningene økes på bekostning av enkeltbevilgninger til programmer og prosjekter.
Som Moser og Stenseth framholdt, må forskningsinstitusjoner ledes, og noen ledere evner å skape en kultur for høye ambisjoner og toppforskning. Disse må Forskningsrådet lære av og sikre at denne lærdommen systematiseres og fordeles tilbake til alle forskningsmiljøer. Slik kan kvaliteten i forskningen heves. Forskningsrådet kan slik sett sammenliknes med Riksrevisjonen. Gjennom veiledning og revisjon kan Forskningsrådet sikre at forskningsmidlene anvendes på en best mulig måte, være et forskningsstrategisk organ og sikre kvalitet og relevans i forskningen.
En ny rolle for Forskningsrådet?
Behovet for profesjonell oppfølging av forskningssystemet er erkjent i Kunnskapsdepartementet. Dette departementet introduserte en prøveordning med utviklingsavtaler med følgende fem institusjoner i 2017: NTNU, UiO, Universitetet i Stavanger, Høgskolen i Sørøst-Norge og Høgskolen i Østfold. Planen er at alle universiteter og høyskoler etter hvert skal ha slike utviklingsavtaler.3 I tildelingsbrevet for 2018 utdypes dette ved at man inviterer til etatsstyringsmøter:
«Etatsstyringsmøtene skal være en strategisk dialog mellom departementet og institusjonens styre om institusjonens utvikling. Sentrale tema i møtene er institusjonens profil, ambisjoner, strategiske prioriteringer og utfordringer, sett i lys av nasjonale mål og prioriteringer, samt institusjonens resultater og rammebetingelser. Utviklingsavtalen er en del av dette.»
Det bemerkelsesverdige er at til tross for at Forskningsrådet, ifølge vedtekter fastsatt av Kunnskapsdepartementet, er et «nasjonalt utøvende forskningsstrategisk organ», er ikke Forskningsrådet nevnt når departementet annonserer hvem som skal være med i møtet for å diskutere «institusjonens profil, ambisjoner, strategiske prioriteringer og utfordringer».
Et dialogmøte mellom Kunnskapsdepartementet og for eksempel Universitetet i Oslo kunne hatt større verdi dersom det ble supplert med et faglig kompetent og nøytralt forskningsråd.
Forskningsrådet må endres
Behovet for en betydelig endring i Forskningsrådets organisasjon er åpenbar. Ordningen med representative organer, så som hovedstyret, divisjonsstyrene, prosjektstyrene, etc. bør avvikles.
Hovedstyret bør erstattes med et råd bestående av representanter fra departementene. Forutsetningen er at statens finansiering av Forskningsrådet samles i Kunnskapsdepartementet og at vi går bort fra det såkalte sektorprinsippet. Det vil redusere Forskningsrådets målsettinger – fra over 500 i dag til noen få – og gjøre det mulig å ha ett kort tildelingsbrev med klare forventninger til Forskningsrådet.
Forskningsrådet er den store utfordringen forskningsministeren bør gå løs på. I stedet har hun flagget et ideologisk ønske om å omgjøre universitetene til forvaltningsbedrifter. Det er å bevege seg 180 grader feil vei. Forskningsministeren har en viktig jobb å gjøre. Jobben er Forskningsrådet.
1 Forskningsrådets budsjettforslag 2019, side 90.
2 Områdegjennomgang av Norges forskningsråd av 7. februar 2017, side 56.
3 St.prp. 1 S (2017-2018) for Kunnskapsdepartementet, side 194.
Foto: Per Koch