Universitetene og høyskolene er landets nest største FoU-sektor – etter næringslivet. I 2011 ble det utført forskning og utvikling for 13,4 milliarder kroner i universitets- og høyskolesektoren. Dette utgjorde en tredjedel av det samlede forsknings- og utviklingsarbeidet i Norge. To tredjedeler av forskningen ved universiteter og høyskoler finansieres gjennom de statlige basisbevilgningene. I 2011 beløp forskningsdelen av basisbevilgningene seg til 9,5 milliarder kroner. Dette utgjorde nærmere 40 prosent av midlene i statsbudsjettet som går til forskning. Vi har i liten grad diskutert hvordan vi disponerer disse statlige forskningsmilliardene. Kan vi få mer kvalitet og relevans igjen for dem? Dette er utgangspunktet for NHOs skisse til ny finansieringsmodell. La meg understreke at NHO ikke har giftet seg med denne modellen. Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er sammensatt og har mange sider, og vi i NHO påberoper oss ikke å sitte med den hele og fulle oversikten. Vårt forslag kan helt sikkert nyanseres og videreutvikles. Når vi likevel ønsker å presentere en konkret modell, er det for å få en debatt om håndfaste løsninger på de utfordringene vi ser.
KRISTIN SKOGEN LUND, ADMINISTRERENDE DIREKTØR, NÆRINGSLIVETS HOVEDORGANISASJON
Utfordringer: kvalitet, struktur og samsvar
Etter NHOs oppfatning står vi overfor tre utfordringer når det gjelder forskningen ved universitetene og høyskolene: For det første en kvalitetsutfordring ved at vi ikke får tilstrekkelig vitenskapelig kvalitet ut av de ressursene som settes inn i forskningen. Dette var blant annet den siste stortingsmeldingen om forskning inne på. For det andre en strukturutfordring ved at stadig flere læresteder vil drive med det samme og kalles det samme (universitet), noe som svekker den faglige konsentrasjonen og arbeidsdelingen innenfor høyere utdanning. For det tredje en samsvarsutfordring ved at forskningen i for liten grad skjer innenfor fagfelt som er av relevans for næringslivet. Universitetenes og høyskolenes fagprofil må selvsagt gjenspeile at de har et bredere mandat enn bare å betjene næringslivet. Likevel er det påfallende at naturvitenskapene og teknologifagene bare utgjør en tredjedel av forskningen ved de høyere lærestedene, mens bedriftenes FoU nesten bare er tuftet på disse fagfeltene.
NHO mener det bør tas et nytt grep når det gjelder den statlige finansieringen av universiteter og høyskoler for å møte kvalitetsutfordringen, strukturutfordringen og samsvarsutfordringen. Det er ikke snakk om å kullkaste dagens finansieringssystem, der statlig basisfinansiering, de høyere lærestedenes egen styring og supplerende midler fra Forskningsrådet fortsatt må utgjøre de sentrale elementene. Men det bør være mulig å vri noe på selve basisfinansieringen, slik at vi kan få mer ut av de 9-10 milliardene som går til forskning ved universiteter og høyskoler gjennom denne finansieringskanalen.
Ny konkurransearena
Således foreslår NHO at finansieringsstrømmen til forskning ved universiteter og høyskoler omfordeles noe. En større del av forskningsmidlene bør tildeles gjennom en nasjonal konkurransearena basert på brede faglige prioriteringer og krav om vitenskapelig kvalitet. Dette vil bidra til at forskningen ved universiteter og høyskoler får høyere kvalitet og at den faglige innretningen på den blir mer i samsvar med næringslivets behov. For å oppnå dette bør det etableres en egen finansieringspott kalt Vitenskapelig konkurransearena (VIA). Figuren (under) illustrerer i forenklet form dagens finansieringsmodell og NHOs skisse til ny finansieringsmodell.
To sentrale mål bør være førende for en «Vitenskapelig konkurransearena». Det ene er at en større del av forskningen ved universiteter og høyskoler skal finansieres etter nasjonal konkurranse basert på kriterier om vitenskapelig kvalitet. Det andre målet er at en større del av forskningen ved universiteter og høyskoler skal være mer rettet mot samfunnsdefinerte faglige behov enn som en effekt av studentenes mer tilfeldige fagvalg.
Midlene til en «Vitenskapelig konkurransearena» må i første omgang hentes inn gjennom en omdisponering av rammen til forskning under basisfinansieringen. Jeg vil understreke at det ikke er NHOs mening å overføre statlige forskningsmidler fra universiteter og høyskoler til forskning i næringslivet eller instituttene. Fortsatt skal det være slik at det bare er forskere ved de høyere lærestedene som skal kunne nyte godt av midlene som blir omdisponert fra den institusjonsrettede basisfinansieringen til en «Vitenskapelig konkurransearena».
Uten at NHO vil binde seg til en eksakt andel, ser vi for oss at halvparten av forskningsdelen av dagens basisfinansiering til universiteter og høyskoler avsettes til «Vitenskapelig konkurransearena». Da snakker vi om en pott på 4-5 milliarder kroner.
Mest til MNT-fagene
Foruten den økonomiske rammen for en «Vitenskapelig konkurransearena» skal politikerne kun fastsette fordelingen av midlene på brede fagområder som: Matematikk, naturvitenskap og teknologi; medisin, helse og biologi; samfunnsvitenskap og humanistiske fag. Disse nevnte fagområdene er de samme som man har i Forskningsrådets program for fri prosjektstøtte (FRIPRO), som i stor grad går til forskere ved universiteter og høyskoler. I tillegg mener NHO at det bør settes av en sum til en åpen klasse eller tverrfaglige prosjekter, da det skjer mye lovende vitenskapelig utvikling på tvers av disipliner, og slik at ikke gode prosjekter blir avvist fordi de ikke lett lar seg definere inn under bestemte fagfelt.
For å konkretisere den politiske styringen: Myndighetene kunne for eksempel bestemme at for en periode på 4-5 år skal fordelingen av midlene under «Vitenskapelig konkurransearena» skje på følgende måte: 50 prosent av midlene skal gå til prosjekter knyttet til matematikk, naturvitenskap og teknologi; 20 prosent til medisin, helse og biologi; 10 prosent til samfunnsvitenskap; 10 prosent til humanistiske fag og 10 prosent til prosjekter som faller inn under en åpen klasse.
Selve fordelingen av midlene innenfor de brede fagområdene under den «Vitenskapelige konkurransearenaen» må skje på basis av vitenskapelige kriterier og fagfellevurdering. Her er det altså forskerstyringen som gjelder. I denne sammenheng kunne det være naturlig å organisere søknadsarbeidet på noenlunde samme måte som under Forskningsrådets FRIPRO-ordning.
Ny oppgave for Forskningsrådet
Fordelingen av midler fra en «Vitenskapelig konkurransearena» bør administreres av Forskningsrådet. Det er naturlig og mest ressurseffektivt å gi Forskningsrådet forvaltningsansvaret for en «VIA-pott», fordi rådet besitter en velutviklet kompetanse på å administrere fagfellevurderinger. Men det må understrekes at midlene under «Vitenskapelig konkurransearena» ikke er Forskningsrådets, men universitetenes og høyskolenes. En «Vitenskapelig konkurransearena» bør ha et kontrollutvalg som påser at midlene under finansieringspotten blir tildelt i henhold til arenaens mandat og rammer. Kontrollutvalget skal altså ikke styre fordelingen av midlene.
Den «resterende delen» under den institusjonsrettede basisfinansieringen bør anvendes til å opprettholde prinsippet om at deler av undervisningen ved høyere læresteder skal være forskningsbasert. I henhold til NHOs forslag vil undervisningskomponenten svare for to tredjedeler og forskningsdelen for en tredjedel av den «gjenværende» og institusjonsbaserte basisfinansieringen. Den institusjonsrettede basisfinansieringen bør fortsatt bære lønnskostnadene for de ansatte ved universiteter og høyskoler.