Forfatteren av dette innlegget stiller seg tvilende til at krav og prinsipper som tas som en selvfølge i aktuell forskningspolitikk, fremmer nyskapende forskning.
KARL LUDVIG REICHELT, OVERLEGE DR.MED. (EMERIT), UNIVERSITETET I OSLO
k.l.reichelt@medisin.uio.no
Det anbefales stadig at man skal danne nettverk for å oppnå betydningsfull forskning. Videre at gruppene må være store, og man mener også at utenlandsopphold er viktig – uten å spesifisere når og hvordan. Jeg betviler at dette gjelder generelt.
Nettverk. Er sikkert bra når man er kommet i gang med noe virkelig nytt, da på grunn av gjensidig behov for kompetanse, instrumentering og teknikker. Når noe genuint nytt skal dras i gang «from scratch», er dette kravet direkte destruktivt. I nettverk må man finne frem til en felles plattform som alle deltakerne kan være enig i. Siden nye ting ofte er rare, uventete og provoserende, innebærer dette at man som oftest ender opp med noe selvfølgelig, noe som alle er enige om og som er lite innovativt. Det blir mer av det samme eller det som for tiden er populært og «trendy». Nettverk kan med fordel etableres når nye ideer/data krever at arbeidsfellesskap utvides, men da først etter at prosjektet er i gang. De som da blir med, er forskere som innser verdien av prosjektets nyhet og muligheter, og som er villige til å prioritere området.
Store grupper. Om grupper ikke ledes nesten med diktatorisk autoritet (ikke uvanlig), vil en stå overfor det samme problemet som med nettverk. Enighet er enklest å oppnå når prosjektet er uten kontroversielle innslag. Det er imidlertid nettopp det som er kontroversielt, som ofte bærer spiren til radikalt nye oppdagelser. Utrolig mange gode og grundige publikasjoner i høyt renommerte tidsskrifter er ren oppklaring innenfor kjente rammer, med minimal nyskapning eller nye oppdagelser. Det er risikofri forskning uten horisont og minner om drøvtygging. President Nixons «cancer program» har stort sett gått til etablerte og store grupper og kostet 1005 milliarder USD, men har gitt lite igjen. Etablerte forskere fordelte pengene til etablerte store grupper, med stor innsats på og i områder som var alment godtatt eller etablert. En generell diskusjon av dette problemkompleks kan leses i Forskningspolitikk nr. 4, 2009, s. 23-24.
Utenlandsopphold er nyttig for å lære teknikker og oppnå samarbeid, men mest når prosjektet er godt i gang og trenger andre og mer ressurser enn det som er tilgjengelig lokalt. Reiser man ut og siden tar med seg delprosjekt hjem som er snappet opp der ute, blir man som oftest «rævdilter»; man legger seg i kjølvannet til store enheter på samme felt. Kommer man derimot med eget prosjekt og får mulighet til å arbeide med dette med økte større ressurser, kan det bli fart i utforskingen av det nye, som i sin begynnelse nesten alltid er usikkert, underlig og uventet.
Styring. En må slutte å tro på at man får god forskning ved overstyring. Det er utrolig hvilken innsats en forsker er villig til å gjøre når det er nysgjerrighet som driver ham/henne. Vi ser stadig eksempler på at områder som blir prioritert, blir fylt opp med forskere som i et innovasjonsperspektiv er middelshavsfarere. Forskningsgrupper bør bygges opp på motsatt måte: finn en innovativ forsker innen et prioritert fagfelt og bygg opp rundt denne litt etter litt om han/hun holder mål over tid. Der vil selvsagt fra tid til annen kunne bli bomskudd, men som oftest vil feilslag bare lukke én port inn i det ukjente og bidrar til å begrense områdene som bør undersøkes videre. Det er en ikke uvesentlig del av fremskrittet i forskning.