På et møte ved Universitetet i Oslo 22. april reiste EUs forskningsrådgiver, Anne Glover, spørsmålet «Trenger den norske regjering en forskningsrådgiver?» Svaret fra de fremmøtte fortonet seg som et enstemmig nei. Det blir for lettvint, mener forfatteren av dette innlegget.
TORE LINDBEKK, PROFESSOR EMERITUS
tore.lindbekk@svt.ntnu.no
Grunnene som ble gitt på det benektende svar på Glovers spørsmål, varierte. Enkelte mente regjeringen allerede får nok av (gode) råd for forskningspolitikken (selv om den ikke alltid følger dem). Andre fryktet at endring vil skape ny usikkerhet. Atter andre pekte på den positive vurderingen som norsk forskning nylig har fått fra Technopolis. Samstemmigheten vil nok berolige enkelte.
Men det mest interessante i Glovers bidrag var ikke selve forslaget om rådgiverfunksjon, men det omfattende mandatet som forskningsrådgivningen har fått innenfor EU. Det vitner om at forskningspolitikken nå har en nøkkelrolle. Glovers mer spesielle spørsmål til den forskningspolitiske rådgivningens kvalitet og samfunnseffekt i Norge samlet seg om disse fire momentene: 1. Bidrag til å øke offentlighetens forståelse av forskningen, 2. Bedømmelse av forskerutdanningens kvalitet, 3. Koordinering av regjeringens ulike forskningsinitiativ og 4. Reduksjon av kunnskapsgapet mellom forskningen og ulike praksisfelt, blant annet teknologi. Som rådgiver for EU-kommisjonens president har hun som mandat å gi råd om alle typer spørsmål knyttet til vitenskap, teknologi og innovasjon, fremme og koordinere teknologisk framsyn (foresight), skape nettverk mellom rådgivningsorganer innen kommisjonen og på tvers av medlemslandene, og fremme den allmenne tilliten til vitenskap og teknologi.
Dette er krevende spørsmål. EUs prioritering av saken belyses også av det omfattende apparatet av konsultative organer som stilles til rådighet for EUrådgiveren. EU-forskningens politiske og forskningsmessige omgivelser er nok mer kompliserte og krevende enn det norske forskningssystemets, og et mer utviklet beslutningsgrunnlag er nok tvingende nødvendig. Men her som på andre felt kan EU-utviklingen også innby til friskt blikk på norske løsninger.
Uansett vurderingen av Glovers forslag, må det være en interessant oppgave å gjennomgå dagens norske system i lys av det samlede settet av kriterier og krav som EU har utviklet. Er det (tross mangel på formell rådgiverinstans) faktisk på høyde med EUs og Glovers krav? Spørsmålet gjelder så vel virkemåten for enkeltinstanser som NFR-styret (i en tidligere omgang tiltenkt selve rådgiver-oppgaven), departementenes kontaktformer for egne forskningsengasjement og gjerne også virkemåten for den tidligere Hovedkomiteen for norsk forskning.